Hviterusslands samtidshistorie er historien etter 1991. Hviterussland ble underlagt Sovjetunionen da dette samveldet ble opprettet i 1922. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble Hviterussland en selvstendig republikk.

Etter det mislykkede kuppet i Moskva 19.–21. august 1991 erklærte Hviterussland seg uavhengig 25. august samme år. Stanislaw Sjusjkevitsj ble valgt til ny parlamentsformann og dermed også statsoverhode. I desember undertegnet han sammen med Boris Jeltsin og Leonid Kravtsjuk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette innebar det formelle dødsstøtet for Sovjetunionen.

Den gamle sovjetiske makteliten stod imidlertid fortsatt sterkt i Hviterussland. Regjeringen til Vjatsjeslaw Kjebitsj (russisk Vjatsjeslav Kebitsj) var fortsatt dominert av kommunister, og politiske og økonomiske reformer gikk langsomt. I januar 1994 ble Sjusjkevitsj avsatt etter et mistillitsforslag og erstattet av en av støttespillerne til Kjebitsj. Samme sommer tapte imidlertid Kjebitsj overraskende valget til det nyopprettede presidentembetet. Hviterusslands nye president ble den populistiske tidligere kolkosdirektøren og korrupsjonsjegeren Aljaksandr Lukasjenka (russisk Aleksandr Lukasjenko).

President Lukasjenka gav tidlig uttrykk for betydelige maktambisjoner og kom raskt i konflikt med Det øverste sovjet. I mai 1995 gjennomførte Lukasjenka en folkeavstemning over fire spørsmål: innføring av oppløsningsrett for presidenten i forhold til Det øverste sovjet, introduksjon av russisk som statsspråk nummer to, gjeninnføring av en variant av de gamle statssymbolene fra sovjettiden og tettere integrasjon med Russland. Befolkningen stemte ja til alle fire forslag. Samtidig ble det avholdt parlamentsvalg. Lukasjenka oppfordret til boikott av dette valget, og først etter fire valgomganger, i desember 1995, ble det valgt nok representanter til at lovgivende makt ble beslutningsdyktig.

I november 1996 gjennomførte Lukasjenka en ny folkeavstemning der hviterusserne ble bedt om å ta stilling til en styrking av presidentmakten, på bekostning av politikernes makt. Ifølge offisielle tall støttet 70,5 prosent av velgerne Lukasjenkas forslag om å endre grunnloven for å gi nærmest diktatoriske fullmakter til presidenten. Til tross for sterke protester og påstander om valgfusk utnevnte Lukasjenka en ny nasjonalforsamling. Kommunister, liberalere og nasjonalister forente seg i opposisjon mot Lukasjenka og kritiserte hans autoritære styresett, men manglet sterke ledere i kampen mot presidenten.

I 2000 og 2004 ble det avholdt nye parlamentsvalg. I begge tilfeller var internasjonale observatører med OSSE i spissen sterkt kritiske til gjennomføringen. I 2000 valgte deler av opposisjonen å boikotte valget i protest mot Lukasjenkas styre, men det ble allikevel valgt inn noen representanter for opposisjonen. I 2004, da opposisjonen valgte å delta fullt ut, ble det ikke valgt inn en eneste opposisjonskandidat.

I 2001 ble det avholdt presidentvalg, og Lukasjenka ble gjenvalgt med 75,6 prosent av stemmene. Etter en kontroversiell folkeavstemning i 2004 ble det fjernet en konstitusjonell klausul som forbød en president å sitte mer enn to perioder etter hverandre. Dermed kunne Lukasjenka stille til valg for en tredje periode i 2006.

Mot presidentvalget i 2006 forente opposisjonen seg og stilte med én felles kandidat; Aljaksandr Milinkevitsj. Men opposisjonen hadde lite å stille opp med mot Lukasjenkas autoritære politikk og mediesensur. Ifølge det offisielle valgresultatet fikk Lukasjenka 82,6 prosent av stemmene.

Ved presidentvalget i 2010 stilte ni kandidater mot Lukasjenka. For første gang siden valget i 1994 ble det avholdt debatter mellom kandidatene på statlig TV og radio, dog uten presidentens deltakelse. Uavhengige meningsmålinger i forkant av valget viste at Lukasjenka hadde støtte fra nesten 50 prosent av velgerne, mens resten av befolkningen spredte seg på de andre kandidatene. Valgresultatet ble betydelig bedre for den sittende presidenten, han fikk 79,7 prosent av stemmene.

Valgresultatet førte til store protester i Minsk, disse ble umiddelbart og brutalt slått ned av politi og spesialstyrker. Mange hundre mennesker ble arrestert, det samme gjaldt sju av presidentkandidatene og flere av disse ble dømt til flere års fengsel, beskyldt for å ha oppfordret til statskupp

Den hviterussiske opposisjonen har fått stadig vanskeligere kår under Lukasjenka. En rekke opposisjonsledere har blitt arrestert eller gått i eksil. Opposisjonen har imidlertid også slitt med relativt begrenset folkelig oppslutning og med å finne en samlende leder. Også medienes og det sivile samfunns situasjon er svært vanskelig i dagens autoritære Hviterussland. Regimekritiske aviser blir rutinemessig stengt, og mange organisasjoner har hatt problemer med å få myndighetenes tillatelse til å virke.

Hviterusslands viktigste samarbeidspartner er Russland, ikke minst økonomisk. Landene har blitt enige om å inngå i en felles union, men det er uklart når denne unionen for alvor skal etableres, og hvilket omfang den skal ha. Forholdet mellom Hviterussland og Russland har vært noe anspent på grunn av strid om gass og tollavgift.

Forholdet til vestlige naboland er problematisk på grunn deres sterke kritikk av Hviterusslands innenrikspolitiske og menneskerettslige forhold. Ikke minst stiller Polen seg kritisk til behandlingen av den betydelige polske minoriteten i Hviterussland.

EU har siden 2002 nektet Lukasjenka innreise på grunn av de systematiske menneskerettighetsbruddene i Hviterussland, og amerikanske myndigheter innførte i 2004 økonomiske sanksjoner mot Hviterussland med henvisning til den negative demokratiske utviklingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.