Litteratur på hviterussisk finner vi i den senere del av middelalderen, da de hviterussiske områdene var en del av Litauen. Det litauiske storfyrstedømmet hadde ikke noe eget skriftspråk, og hviterussisk ble dets offisielle språk. Litteraturen omfattet religiøse skrifter, offentlige og private dokumenter.

En sentral skikkelse i første halvdel av 1500-tallet var humanisten Frantsysk Skarina (cirka 1490–cirka 1541), som innførte boktrykkerkunsten i Hviterussland og blant annet oversatte Bibelen til hviterussisk (1517). Etter at Polen og storfyrstedømmet Litauen inngikk union i 1569, ble polsk skriftspråk dominerende. Fra 1697 var det forbudt å utgi bøker på hviterussisk. I disse århundrene oppstod en meget rik folkediktning. Ved Polens delinger i 1772 og 1793 kom Hviterussland under Russland, og de nye makthaverne fortsatte undertrykkelsen av hviterussisk språk og litteratur.

Inntil midten av 1800-tallet sirkulerte verker av hviterussiske forfattere vesentlig som avskrifter, og mange er gått tapt. De viktigste er to komiske helteepos, Æneiden på vrangen og Taras på Parnasset, som begge driver gjøn med klassisismens konvensjoner. Stor betydning for utviklingen av litteraturspråket og de litterære sjangere hadde Vikentij Dunin-Martsinkevitsj (1808–84) og Frantsisak Bahusjevitsj (1840–1900), som utgav sine lyriske diktsamlinger i Kraków og Poznań i Polen. Som grunnleggere av den moderne hviterussiske litteratur står lyrikeren og dramatikeren Janka Kupala (1882–1942) og lyrikeren og prosaisten Jakub Kolas (1882–1956). Disse to ble også de sentrale skikkelser i hviterussisk litteratur etter opprettelsen av Den hviterussiske sovjetrepublikk i 1919, og de har hatt avgjørende innflytelse på de nye diktergenerasjoner.

I sovjettiden utviklet hviterussisk litteratur seg parallelt med litteraturen i de andre sovjetrepublikkene og viser stort sett det samme emnevalget: folkets historie, borgerkrig, industrialisering og kollektivisering, den annen verdenskrig og gjenoppbyggingen etterpå. Kravet om «sosialistisk realisme» førte som i sovjetlitteraturen for øvrig ofte til skjematisme, men fra 1960-årene viser også den hviterussiske litteraturen en noe større frihet i forhold til ensrettingskravene. Av moderne hviterussiske forfattere har særlig Vasil Bykaw (1924–2003) vunnet stor popularitet med sine menneskeskildringer fra krigens dager, hvor etiske problemstillinger står i sentrum for fremstillingen. I et intervju på slutten av sitt liv gav Bykaw klart uttrykk for at det nåværende regimet undertrykker den videre utviklingen av hviterussisk litteratur.

Den postsovjetiske hviterussiske litteraturen har vært preget av både en nasjonal renessanse, ønsket om å bryte med etablerte litterære normer og en åpning mot allmenneuropeisk litterære tradisjoner. Ulike litterære grupper satte tonen for den litterære utviklingen. Først glasnost og deretter Hviterusslands uavhengighet i 1991 betød nye muligheter for gi de nasjonale hviterussiske tradisjonene og det hviterussiske språket en mer sentral posisjon i litteraturen. Grupperingen Tutejsjija ("De lokale") ble dannet i på slutten av 1980-tallet og tok et oppgjør med den sovjetiske arven og de etablerte litterære institusjonene. De unge medlemmene var politisk aktive og så den nasjonale idéen som litteraturens sentrale anliggende, det hviterussiske språket skulle renses for sovjetisk påvirkning. Tutejsjija-grupperingens storhetstid varte til Aleksandr Lukasjenko ble valgt til president i 1994.

Lukasjenkos regjeringstid medførte vanskeligere kår for en nasjonal, hviterussisk litteratur. I 1995 fikk russisk status som offisielt språk i landet, på linje med hviterussisk. Reaksjonen mot dette og mot Tutejsjija-gruppens fokus på det nasjonale kom med Bum-bam-lit-grupperingen, som ble dannet i 1994 og bekjente seg til postmodernismen. I motsetning til sine forgjengere var de markert apolitiske, de hentet inspirasjon hos vesteuropeiske klassikere snarere enn sine hviterussiske forgjengere og de utvidet oppfatningen om hva litteratur kunne være til også å inkludere konseptuelle prosjekter og performance. I motsetning til sine forgjengere i Tutejsjija, som så det som sitt mål å bringe den hviterussiske kulturen ut til folket, demonstrerer flere av Bum-bam-lit-forfatterne en tydelig skuffelse når det gjelder sine landsmenn, og står for et mer elitistisk litteratursyn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.