Landets plassering sentralt i Øst-Europa gjør at Hviterusslands historie er preget av skiftende politiske allianser. I middelalderen spilte elvetransporten en stor rolle og gjorde at nord-sør-aksen var viktig, fra det femtende århundre har områdene blitt påvirket av skiftende politiske tyngdepunkt i vest og øst. 

Kjerneområdet for de tidligste slaviske bosetningene lå etter all sannsynlighet i områdene rundt Pripjat-elven i det som i dag er grenselandet mellom Hviterussland og Ukraina. Under Kiev-riket (ca. 850–1240) vokste Polatsk (russ. Polotsk) og Turaw (russ. Turov) frem til å bli de to viktigste hviterussiske fyrstedømmene. De to anerkjente Kiev-fyrstens overhøyhet, men beholdt en stor grad av selvstyre.

På 1200-tallet ble det politiske tyngdepunktet i de hviterussiske områdene flyttet fra Polatsk til Navahradak lenger vest og deretter til Vilnius. Dette hadde sammenheng med at de hviterussiske fyrstedømmene ved Kievs fall, i motsetning til resten av Kiev-riket, ikke ble skattskyldige til mongolene, men innlemmet i storfyrstedømmet Litauen. Administrasjonsspråket var gammelhviterussisk, en slags proto-hviterussisk. Og mens storfyrsten og størstedelen av befolkningen i nord var litauere (og fra kristningen i 1385, katolikker), var befolkningen i sør slavisktalende og ortodokse.

I 1385 inngikk Litauen en personalunion med Polen. I 1569 ble denne utdypet til en realunion, Det polsk-litauiske samveldet. I dobbeltriket ble polsk kultur og språk stadig mer dominerende. De fleste godseierne i Hviterussland var polakker, og jøder dominerte i byene. Store deler av den litauiske og østslaviske overklassen ble polonisert, men det fantes fortsatt en østslavisk ortodoks kultur i sørøst. I 1517 ble Bibelen oversatt til gammelhviterussisk.

I 1596 anerkjente størstedelen av de ortodokse menighetene i Det polsk-litauiske samveldet pavens overhøyhet mot å få beholde sin ortodokse liturgi og kirkeskikk (Unionskonsilet i Brest). Dette var opptakten til Den unierte kirke, eller «Den katolske kirke av østlig ritus». Religiøst ble befolkningen i Hviterussland slik delt i tre grupper: katolikker, unierte og ortodokse. Alle katolikker ble gjerne regnet som «polakker» uansett hvilket språk de snakket, mens de ortodokse ble oppfattet som «russere». Bare de unierte skilte seg ut fra de to dominerende nabokulturene. Noen egen hviterussisk nasjonal identitet er det allikevel ikke mulig å snakke om før tidligst mot slutten av 1800-tallet. Selv da omtalte store deler av Hviterusslands bondebefolkning seg bare som «tutejsjie», dvs. «vi som er herfra».

Ved Polens tre delinger (1772–95) tilfalt de hviterussiske områdene Russland. Etter det polske opprøret i 1830–31 ble de østligste delene av Hviterussland rundt byene Vitsebsk (russ. Vitebsk) og Mahiljow (russ. Mogiljov) omgjort til regulære russiske guvernementer. Resten inngikk i Den nordvestlige provins. I 1839 ble Den unierte kirke lagt inn under Den russisk-ortodokse kirke. I tsar-Russland ble hviterussisk regnet som en russisk dialekt, ikke som et eget språk. Allikevel vokste det gradvis frem en hviterussisk nasjonal kultur. Universitetet i Vilnius utviklet seg til et sentrum for så vel polsk som litauisk og hviterussisk nasjonalisme. Ved det polske opprøret i 1863 deltok en del hviterussere, deriblant opprørshelten Kastus Kalinowski (russ. Konstantin Kalinovskij).

Det hviterussiske området hadde siden middelalderen hatt et betydelig innslag av jødisk befolkning. Rundt 1900 utgjorde jødene nesten 15 prosent av befolkningen i Den nordvestlige provins. De neste årene fant det imidlertid sted flere alvorlige tilfeller av jødeforfølgelser (pogromer), og mange jøder valgte derfor å utvandre.

Etter tsarmaktens fall i 1917 og Brest-Litovsk-avtalen 1918 ble Hviterussland okkupert av tyske styrker. Parallelt utropte en all-hviterussisk kongress i mars 1918 en meget kortlivet hviterussisk folkerepublikk. Allerede høsten 1918 overtok Moskva-innsatte bolsjeviker. Disse opprettet i 1919 Den hviterussiske sovjetrepublikk (BSSR). Under den polsk-sovjetiske krig 1920–21 var Hviterussland igjen krigsskueplass. Ved freden i Riga (mars 1921) ble de hviterussiske områdene delt mellom Polen og Sovjetunionen. I noen hektiske måneder inngikk de hviterussiske territorier i ulike statsdannelser. Den østlige delen ble tilknyttet Det sosialistiske Russland og ved Sovjetunionens opprettelse i 1922 utropt til unionsrepublikk med Minsk som hovedstad. I 1924 og 1926 ble republikkens territorium kraftig utvidet med områder rundt byene Vitsebsk, Mahiljow og Homel.

I den første tiden ble kulturpolitikken i den hviterussiske unionsrepublikken preget av ”hviterussifisering”. Bolsjevikene stod svakt og allierte seg med den nasjonalt orienterte hviterussiske eliten. På begynnelsen av 1930-tallet skiftet imidlertid Moskva om til en russifiseringspolitikk som kom til å vare resten av sovjetperioden. Under Stalin-tidens terror ble den hviterussiske eliten kraftig rammet, og også flere hundre tusen hviterussiske bønder ble drept. I de hviterussiske områdene av Polen var forholdene bedre, men også der ble alle tegn til hviterussisk politisk selvhevdelse undertrykket.

Tre uker etter inngåelsen av Molotov–Ribbentrop-pakten i august 1939 okkuperte Sovjetunionen Øst-Polen. En del av de okkuperte områdene ble lagt til den hviterussiske unionsrepublikken. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble det hviterussiske området på ny okkupert av tyske styrker. Sovjetiske partisanavdelinger fortsatte imidlertid å være svært aktive gjennom hele okkupasjonen. Som et resultat av at fronten gikk frem og tilbake gjennom Hviterussland, var det et av de områdene i Sovjetunionen som ble utsatt for størst ødeleggelser. Hundrevis av byer ble rasert, det økonomiske liv lagt i ruiner og om lag en tredjedel av befolkningen drept (anslagene varierer mellom 2,2 og 3 millioner av en førkrigsbefolkning på 9,2 millioner).

Til tross for at Hviterussland etter den annen verdenskrig fortsatte å ha status som unionsrepublikk, ble Hviterussland (sammen med Ukraina) som en del av stormaktsspillet opptatt som medlemmer av FN. I etterkrigsårene satte sovjetiske myndigheter i verk et storstilt gjenoppbyggingsarbeid. Byene vokste, og urbaniseringsgraden steg svært raskt. I 1960- og 1970-årene hadde den hviterussiske republikken høyere økonomisk vekstrate enn gjennomsnittet i Sovjetunionen. Mens den hviterussiske økonomien tradisjonelt hadde vært jordbruksbasert, vokste det nå også frem en betydelig industri.

Mens det i 1970- og 1980-årene fantes aktive dissidentbevegelser i flere av Hviterusslands naborepublikker, var det få eller ingen tegn til motstand mot sovjetregimet i Hviterussland. Dette har blitt sett i sammenheng med at den jevnt økende levestandarden i republikken gav liten grobunn for sosial misnøye. Samtidig spilte også russifiseringen inn. Den hviterussiske intelligentsiaen hadde hovedsakelig teknisk utdannelse, var russisktalende og lite opptatt av kulturelle og nasjonale spørsmål. Etniske hviterussere utgjorde om lag 80 prosent av republikkens samlede befolkning, men var uforholdsmessig dårlig representert i partiapparatet i Minsk, der den russiske innflytelsen var sterk.

Under perestrojka kom demokratibevegelsen i Hviterussland senere i gang enn i naborepublikkene. Den folkelige motstanden mot sovjetmakten i Hviterussland var i hovedsak tuftet på tre pilarer: motstand mot den språklige russifiseringen, oppdagelsen av massegraver i Kuropaty utenfor Minsk med ofre fra Stalin-tidens utrenskinger og konsekvensene av Tsjernobyl-ulykken i april 1986 (om lag 70 prosent av det radioaktive utslippet fra Tsjernobyl falt ned på hviterussisk territorium). I 1989 ble Den hviterussiske folkefronten (BNF) stiftet under ledelse av Zianon Paznjak (russ. Zenon Poznjak). Ved de delvis frie valgene til det hviterussiske øverste sovjet våren 1990 fikk BNF valgt inn nok sympatisører til at deres kandidat, den reformvennlige moderate nasjonalisten Stanislaw Sjusjkevitsj (russ. Stanislav Sjusjkevitsj) ble valgt til viseparlamentsformann. Samme sommer ble det vedtatt en hviterussisk «suverenitetserklæring» som gjorde hviterussisk til «statsspråk» og slo fast at Hviterussland skulle være alliansefritt og atomvåpenfritt.

Etter det mislykkede kuppet i Moskva 19.–21. august 1991 erklærte Hviterussland seg uavhengig 25. august. Sjusjkevitsj ble valgt til ny parlamentsformann og dermed også statsoverhode. I desember undertegnet han sammen med Boris Jeltsin og Leonid Kravtsjuk en avtale om opprettelsen av Samveldet av uavhengige stater (SUS). Dette innebar det formelle dødsstøtet for Sovjetunionen.

Den gamle sovjetiske makteliten stod imidlertid fortsatt sterkt i Hviterussland. Regjeringen til Vjatsjeslaw Kjebitsj (russ. Vjatsjeslav Kebitsj) var fortsatt dominert av kommunister, og politiske og økonomiske reformer gikk langsomt. I januar 1994 ble Sjusjkevitsj avsatt etter et mistillitsforslag og erstattet av en av støttespillerne til Kjebitsj. Samme sommer tapte imidlertid Kjebitsj overraskende valget til det nyopprettede presidentembetet. Hviterusslands nye president ble den populistiske tidligere kolkosdirektøren og korrupsjonsjegeren Aljaksandr Lukasjenka (russ. Aleksandr Lukasjenko).

President Lukasjenka gav tidlig uttrykk for betydelige maktambisjoner og kom raskt i konflikt med Det øverste sovjet. I mai 1995 gjennomførte Lukasjenka en folkeavstemning over fire spørsmål: innføring av oppløsningsrett for presidenten i forhold til Det øverste sovjet, introduksjon av russisk som statsspråk nummer to, gjeninnføring av en variant av de gamle statssymbolene fra sovjettiden og tettere integrasjon med Russland. Befolkningen stemte ja til alle fire forslag. Samtidig ble det avholdt parlamentsvalg. Lukasjenka oppfordret til boikott av dette valget, og først etter fire valgomganger, i desember 1995, ble det valgt nok representanter til at lovgivende makt ble beslutningsdyktig.

November 1996 gjennomførte Lukasjenka en ny folkeavstemning der hviterusserne ble bedt om å ta stilling til en styrking av presidentmakten, på bekostning av politikernes makt. Ifølge offisielle tall støttet 70,5 prosent av velgerne Lukasjenkas forslag om å endre grunnloven, for å gi nærmest diktatoriske fullmakter til presidenten. Til tross for sterke protester og påstander om valgfusk utnevnte Lukasjenka en ny nasjonalforsamling. Kommunister, liberalere og nasjonalister forente seg i opposisjon mot Lukasjenka og kritiserte hans autoritære styresett, men manglet sterke ledere i kampen mot presidenten.

I 2000 og 2004 ble det avholdt nye parlamentsvalg. I begge tilfeller var internasjonale observatører med OSSE i spissen sterkt kritiske til gjennomføringen. I 2000 valgte deler av opposisjonen å boikotte valget i protest mot Lukasjenkas styre, men det ble allikevel valgt inn noen representanter for opposisjonen. I 2004, da opposisjonen valgte å delta fullt ut, ble det ikke valgt inn en eneste opposisjonskandidat.

I 2001 ble det avholdt presidentvalg, og Lukasjenka ble gjenvalgt med 75,6 prosent av stemmene. Etter en kontroversiell folkeavstemning i 2004 ble det fjernet en konstitusjonell klausul som forbød en president å sitte mer enn to perioder etter hverandre. Dermed kunne Lukasjenka stille til valg for en tredje periode i 2006.

Mot presidentvalget i 2006 forente opposisjonen seg og stilte med én felles kandidat; Aljaksandr Milinkevitsj. Men opposisjonen hadde lite å stille opp med mot Lukasjenkas autoritære politikk og mediesensur. Ifølge det offisielle valgresultatet fikk Lukasjenka 82,6 prosent av stemmene.

Ved presidentvalget i 2010 stilte ni kandidater mot Lukasjenka. For første gang siden valget i 1994 ble det avholdt debatter mellom kandidatene på statlig TV og radio, dog uten presidentens deltakelse. Uavhengige meningsmålinger i forkant av valget viste at Lukasjenka hadde støtte fra nesten 50 prosent av velgerne, mens resten av befolkningen spredte seg på de andre kandidatene. Valgresultatet ble betydelig bedre for den sittende presidenten, han fikk 79,7 prosent av stemmene.

Valgresultatet førte til store protester i Minsk, disse ble umiddelbart og brutalt slått ned av politi og spesialstyrker. Mange hundre mennesker ble arrestert, det samme gjaldt sju av presidentkandidatene og flere av disse ble dømt til flere års fengsel, beskyldt for å ha oppfordret til statskupp. 

Den hviterussiske opposisjonen har fått stadig vanskeligere kår under Lukasjenka. En rekke opposisjonsledere har blitt arrestert eller gått i eksil. Opposisjonen har imidlertid også slitt med relativt begrenset folkelig oppslutning og med å finne en samlende leder. Også medienes og det sivile samfunns situasjon er svært vanskelig i dagens autoritære Hviterussland. Regimekritiske aviser blir rutinemessig stengt, og mange organisasjoner har hatt problemer med å få myndighetenes tillatelse til å virke.

Hviterusslands viktigste samarbeidspartner er Russland, ikke minst økonomisk. Landene har blitt enige om å inngå i en felles union, men det er uklart når denne unionen for alvor skal etableres, og hvilket omfang den skal ha. Forholdet mellom Hviterussland og Russland har vært noe anspent på grunn av strid om gass og tollavgift.

Forholdet til vestlige naboland er problematisk på grunn deres sterke kritikk av Hviterusslands innenrikspolitiske og menneskerettslige forhold. Ikke minst stiller Polen seg kritisk til behandlingen av den betydelige polske minoriteten i Hviterussland.

EU har siden 2002 nektet Lukasjenka innreise på grunn av de systematiske menneskerettighetsbruddene i Hviterussland, og amerikanske myndigheter innførte i 2004 økonomiske sanksjoner mot Hviterussland med henvisning til den negative demokratiske utviklingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.