Husvik (Sør-Georgia)

Husvik Harbour ble tatt i bruk av A/S Tønsbergs Hvalfangeri julaften 1907. Stedet har navnet etter Husvik i Tønsberg kommune, hvor den første hvalfangstbestyreren Søren Berntsen (1880−1940) kom fra. Til å begynne med var hvalbearbeidingen drevet på fabrikkskip («floating factories») i bukten, men i 1910 ble stasjonen på land etablert. Hvalfangststasjonene var store industrielle komplekser med bygninger og infrastruktur som dekket de fleste behov for alt fra bearbeiding av de forskjellige delene av hvalskrottene, vedlikehold og reparasjon av skip og maskineri, til opphold, helsehjelp og rekreasjon for arbeiderne.

I sesongene 1931/1932 til 1944/1945 og 1957/1958 ble det ikke drevet hvalfangst fra Husvik. Dette skyldtes både nedgang i prisen for hvaloljen på 1930-tallet og andre verdenskrig 1939−1945. Husvikstasjonen åpnet igjen etter freden i 1945, men stengte for godt etter sesongen 1960/1961. På det høyeste, på 1950-tallet, sysselsatte stasjonen omkring 350 mann, de aller fleste fra Norge. Arbeidet foregikk døgnet rundt i to skift og den fritiden som fantes kunne brukes til alt fra spill, lesing, hobbyer, ski, jakt og fotball. Enkelte av funksjonærene kunne få med seg familie, men ikke arbeiderne. Alle hvalfangststasjonene har en gravplass og dødsfall skyldtes hovedsakelig uhell på land eller på skip. Utenfor Husvik-anlegget ligger en gravplass med 34 graver fra perioden 1924 til 1959 som det er mulig å besøke.

I 1960 overtok Albion Star hvalfangstselskapet Husvik. Selskapet var registrert på Falklandsøyene og hadde hovedkontor i Grytviken. Stasjonen ble delvis demontert og kjøttfryseanlegget flyttet til Grytviken. I 1979 ble Husvik solgt til det skotske selskapet Christian Salvesen & Co. I 1992 ble Husvik gitt til de britiske myndighetene.

I likhet med de andre stasjonene er Husvik i dag et stort kulturminnemiljø. Stedet ble forlatt etter siste arbeidssesong, og i årene etterpå fikk det mye besøk av forskjellige skipsmannskap som tok med seg gjenstander og ofte begikk hærverk og ødeleggelse på bygningene. Vær og vind har også gjort sitt. Det finnes mye asbest i bygningsrestene ettersom det ble brukt til isolasjon av vegger og rør. De britiske myndighetene, hjulpet av kulturminnerådgivere fra Storbritannia og Norge, har etablert prinsippet om at stasjonene skal få lov til å forfalle på naturlig vis, da de selv i forfallen tilstand gir et godt inntrykk av industrien slik den var. Det er imidlertid en 200 meter grense rundt anleggene som besøkende ikke skal gå innenfor, grunnet faren fra asbest og fra løse bølgeblikkplater og andre materialer. Bestyrervillaen og gravplassen holdes i god stand så langt det er mulig. Det dampdrevne hvalfangerskipet Karrakatta, bygget 1912, står på slippen i Husvik hvor den i sin tid ble satt på land og brukt som dampleverandør til stasjonens verksteder.

I henhold til en avtale i 2011 mellom de britiske og norske myndighetene ble alle hvalfangststasjonene på Sør-Georgia 3D-scannet for å lage et detaljert arkiv over anleggene inne og ute som et referansepunkt for videre forskning og eventuelle tiltak.

• Sør-Georgia
• Grytviken
• Hvalfangst

• Basberg, Bjørn L. (2004): The Shore Whaling Stations at South Georgia, Novus forlag
• Burton, Robert (2012): South Georgia, The Government of South Georgia and the South Shetland Islands
• Headland, Robert (1984): The Island of South Georgia, Cambridge University Press