Humbaba

Humbaba er en mytisk skikkelse fra Mesopotamia som omtales i eposet om Gilgamesh. Humbaba er mektig og fryktinngydende, og hans stemme er som «den store flommen», syndfloden. På oppdrag fra guden Enlil er Humbaba satt til å vokte sederskogen i vest.

Ifølge mytene frykter menneskene Humbaba, og ingen tør gå inn i sederskogen. Men heltekongen Gilgamesh og naturmennesket Enkidu ønsker å vinne heltestatus og vil dra likevel. Gilgamesh får mange advarsler og hans mor ber også solguden Shamash om å beskytte sønnen gjennom å sende sterke vinder mot Humbaba. Hun minner også Enkidu på at han er oppvokst i skogen og kjenner Humbabas luner, og at han derfor må passe på Gilgamesh.

Utstyrt med våpen og proviant drar de avsted. På veien får Gilgamesh flere skremmende drømmer. Til slutt kommer de frem, og når Humbaba oppdager dem blir han rasende. Han håner Ekidu og truer med å drepe Gilgamesh. Jorden ryster, men solguden Shamash sender voldsomme vinder rett i ansiktet på Humbaba, som derfor ber om nåde. Men Enkidu ber Gilgamesh stå fast og ikke la seg overtale til å spare Humbabas liv, uansett hva Enlil og de andre gudene måtte mene. Folket ville uansett betrakte ham som en helt. Gilgamesh dreper så både Humbaba og dennes hjepende lysvesener.

Deretter hugger Gilgamesh og Enkidu trærne i sedertreskogen og legger det høyeste av treet de kan finne på en flåte for å frakte det til byen Nippur. Av treet vil de lage en enorm dør til Enlils tempel. På veien dit styrer Enkidu flåten, mens Gilgamsh holder Humbabas hode. Drapet på Humbaba er en medvirkende årsak til at Enkidu senere dør.

Det er vanlig å anta at skikkelsen kan ha sammenheng med den elamittiske guden Humban. Navnet forekommer også i den greske formen Kombabos i en legende fra det hellenistiske Nord-Syria, beskrevet av den greske satirikeren Lukian (cirka 120–180 evt.) i De Dea Syria ('Om den syriske gudinne').