Faktaboks

Hubert Wilkins
Sir George Hubert Wilkins
Uttale
wˈilkins
Født
31. oktober 1888, Mount Bryan, South Australia, Australia
Død
30. november 1958, Framingham, Massachusetts, USA
George Hubert Wilkins, 1922
Av .
Sir George Hubert Wilkins, 28 January 1926.

George Hubert Wilkins var en australsk-født arktis- og antarktisutforsker, fotograf, pionerflyver, ubåtfører og krigskorrespondent. De mange karriereveiene hans førte ham over store deler av verden.

Inntil 1949, da Australia startet med egne pass, var alle australiere automatisk britiske borgere (British subject), så Wilkins omtales både som australsk og britisk i mange kilder.

Tidlige år

Hubert Wilkins ble født som 13. barn av bonde Henry Wilkins og Louisa (Smith) Wilkins. Mount Bryan East, der familien bodde, er et utpreget landlig og landbruksområde (såkalt outback) i Sør-Australia. Wilkins ble oppdratt som metodist og var dypt religiøs hele livet. Han studerte deltid til ingeniør ved South Australian School of Mines and Industries, men byttet etterpå til å utvikle sin interesse for fotografi og film i Adelaide og Sydney.

I 1908 seilte han for England for å arbeide med Gaumont Film Co. og som reporter for avisen Daily Chronicle i London. Dette arbeidet førte til mange utenlandsreiser. I 1910−1912 lærte han å fly, og han eksperimenterte med flyfotografering. Som krigskorrespondent dekket han i 1912 krigen mellom Tyrkia og Bulgaria.

Arktis (1913−1916)

Wilkins ble nestkommanderende og filmfotograf på Vilhjálmur Stefánssons ekspedisjon til kanadisk Arktis, hvor han lærte om overlevelsesteknikker i polarområder.

Første verdenskrig

Tidlig i 1916 returnerte Wilkins til Australia, og ble året etter fenrik i Australian Flying Corps (starten på det australske luftforsvaret). Første verdenskrig var i gang, og i april 1918 ble Wilkins offisiell fotograf for de australske og newzealandske styrkene på Vestfronten. Oppdraget var å sikre best mulig dokumentasjon av kampene og andre aktiviteter til disse styrkene, blant annet for å kunne vise det til et større publikum. Til tross for at han ikke selv deltok i kamp, ble han to ganger tildelt Military Cross; for å ha reddet noen skadede soldater og for å ha ledet en gruppe amerikanske soldater som hadde mistet sine offiserer under fiendtlig angrep. Hans fotoreportasje Australian War Photographs: A Pictorial Record from November 1917 to the End of the War ble utgitt i London i 1918.

Antarktis (1920−1922)

I 1920−1921 deltok han i en mislykket britisk ekspedisjon til Den antarktiske halvøya hvor planen var å utforske kontinentet fra fly. Ekspedisjonen fikk imidlertid ikke nok støtte til å kjøpe flyene, og Wilkins forkortet deltakelsen til en kort befaringstur. I stedet ble han med på Ernest Shackletons planlagte ekspedisjon med Quest til Antarktis i 1921−1922. Imidlertid døde Shackleton da ekspedisjonen ankom Sør-Georgia, og Frank Wild overtok et forkortet program. Det ga Wilkins anledning til å studere og filme Sør-Georgias plante- og dyreliv.

Tropisk Australia (1923−1925)

Wilkins dro stadig fra det ene oppdraget til det neste og i flere verdensdeler. Mens han filmet og rapporterte om hungersnøden i Sovjetunionen i 1922−1923, ble han bedt av British Museum om å reise til tropisk Australia og samle eksemplarer av sjeldne dyr. I to og et halvt år samlet han både dyr, planter, fugler, insekter, fisk, mineraler, fossiler og artefakter fra de australske aboriginene. Hans bok Undiscovered Australia (New York, 1929) viste noen av resultatene.

Med Eielson over Arktis (1926−1928)

Personer
Wilkins og Eielson treffer Roald Amundsen på hans eiendom på Svartskog ved Oslofjorden i mai 1928
Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Mangel på økonomisk støtte forpurret australske planer i 1925 om å utforske deler av Antarktis fra fly. Wilkins gikk i stedet inn for å bli bedre kjent som polarflyver gjennom samarbeid med Carl Ben Eielson i Arktis. I 1926 foretok Wilkins og Eielson en serie testflyginger i det arktiske området nord for Point Barrow i Alaska.

15.−16. april 1928 fløy de fra Point Barrow over det ikke-kartlagte havområdet til Svalbard, en avstand på 3400 kilometer (km) på 20 timer. For dette ble Wilkins slått til ridder av kong Georg 5. (det innebærer å kunne bruke tittelen Sir foran navnet), og ble tildelt Patron's-medaljen av Royal Geographical Society i London og Samuel Finley Breese Morse-medaljen av Det amerikanske geografiske selskap (American Geographical Society). Wilkins utga boken Flying the Arctic (New York, 1928) om bragden. Roald Amundsen tok imot Eielson og Wilkins på sin eiendom på Svartskog ved Oslofjorden en måned før han døde i flyhavari ved Bjørnøya.

Antarktis (1928−1930)

Hubert Wilkins fikk ikke den støtten han ønsket av australske kilder til sine planer om å opprette strategiske værstasjoner i Antarktis. I stedet fikk han økonomiske støtte av den amerikanske aviseieren William Randolph Hearst for an antarktisekspedisjon med eksklusive medierettigheter for Hearst. Ekspedisjonen fikk navnet Wilkins−Hearst Antarctic Expedition. Sammen med Eielson og den alaskiske flyveren Joe Crosson (1903−1949) fløy de det samme Lockheed Vega-flyet de hadde brukt i Arktis, som da ble det første flyet til å bli brukt i Antarktis.

16. november 1928 foretok de den første motoriserte flyvingen i Antarktis. 20. desember fløy Wilkins og Eielson sørover fra Deceptionøya over Graham Land på Det antarktiske halvøya og tilbake. Wilkins dokumenterte området med Kodak-fotoapparat og to filmkameraer. Underveis droppet han et anneksjonskrav på vegne av den britiske regjeringen. På ti timer fløy de 2100 km og kartla nesten 1600 km ukjent land, og det var første gang dette var gjort fra et fly. Enda en flyving ble foretatt 10. januar 1929. En ny Wilkins−Hearst-ekspedisjon fra Deceptionøya fant sted på slutten av 1929. Ytterlige flykartlegging ble foretatt over Det antarktiske halvøya.

I årene 1933−1934, 1934−1935, 1935−1936 og 1938−1939 var Wilkins med på Lincoln Ellsworths (1880−1951) antarktiske ekspedisjoner.

I 1937 og 1938 var Wilkins sterk involvert i letingen etter den russiske flyveren Sigizmund Aleksandrovitsj Levanevskij (1902−1937), som forsvant på vei fra Moskva til Fairbanks, Alaska. Samtidig utviklet han teknikker for flyving ved månelys. Han eksperimenterte også med telepati.

Med ubåt i Arktis (1931)

I 1931 ville Wilkins utforske Polhavet med en amerikansk ubåt, Nautilus, som var bygd i 1917. Den anløp Bergen, hvor Harald Ulrik Sverdrup kom om bord som leder for de vitenskapelige arbeidene. Planen ble etter hvert endret til å nå Nordpolen under isen. Fartøyet nådde til 81 grader, 25 minutter nordlig breddegrad på overflaten den 22. august. Da båten skulle dykke, viste det seg at høyderoret var vekk, så det ble bare et par korte forsøk å komme delvis under noe is. Det er senere blitt spekulert på om høyderøret ble sabotert av mannskap som ikke hadde tillit til ubåten, men dette er uvisst. Til tross for at hovedmålene for ekspedisjonen måtte oppgis, fikk Sverdrup viktige vitenskapelige resultater fra ekspedisjonen til dette nordlige området. Wilkins utga Under the North Pole (1931) om ekspedisjonen.

Senere år

Da andre verdenskrig brøt ut, tilbød Wilkins sine tjenester til både de britiske og australske myndighetene, men ble avvist grunnet alderen (51 år). Han ble likevel involvert i oppdrag for amerikanske myndigheter både i Midtøsten, Sørøst-Asia og Aleutene. I tillegg var han konsulent fra 1942 for den amerikanske hæren med hensyn til forhold under ekstrem kulde. Andre oppdrag utførte han for U.S. Weather Bureau (værtjenesten) og forskningsinstituttet Arctic Institute of North America.

I 1955 ble Wilkins tildelt æresdoktorgrad ved Universitetet i Alaska. I august 1958 hørte han om de amerikanske ubåtkryssingene av Polhavet under isen med U.S.S. Skate og U.S.S. Nautilus. Han døde plutselig på sitt hotellrom i Framingham, Massachusetts 30. november 1958. Etter eget ønske ble hans aske strødd på Nordpolen i mars 1959 av U.S.S. Skate, som ble den første ubåten til å trenge gjennom isen til overflaten på polen.

Familie

Wilkins giftet seg med Suzanne Evans (1893−1974) i Cleveland, Ohio 30. august 1929. Evans var født i Australia og var kjent på Broadway under sitt skuespillernavn, Suzanne Bennett. Paret fikk ingen barn. Begge fortsatte gjennom ekteskapet å være opptatt med egne prosjekter, og Lady Wilkins skrev etter sin manns død at de hadde hatt det godt sammen selv om de i lange perioder kun hadde kontakt gjennom brevveksling.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Headland, Robert K. (1993): Chronological List of Antarctic Expeditions and Related Historical Events, Cambridge University Press
  • Higginson, Ian N. (2007): Wilkins, Hubert, Encyclopedia of the Antarctic, Routledge

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg