Horats verker

Trykt utgave av Horats' verker (Opera) fra 1479. Notatene i margen er på latin og fra 1500-tallet.

Av /Filippo di Pietro.
Lisens: CC BY NC SA 2.0
Manuskript fra 1200-tallet
1200-tallsmanuskript av Horats' verker.
Horatz beim Studium
Horatz beim Studium (Horats studerer), slik man så for seg Horats mens han skrev ferdig Ode 4.15 (Liber Carmen). Tegning fra en tysk 1500-tallsutgave.
Av .

Horats lyrikk, også kalt hans oder, utgjør halvparten av den romerske dikterens produksjon, og den delen han i dag er mest kjent for. Horats regnes som Romas største dikter, ved siden av Vergil. Av romerske lyrikere er det bare han som er bevart og kan leses idag, og han har hatt stor påvirkning på senere forfattere i samme sjanger. Horats satirer er blant de mest kjente romerske satirer, men denne delen av forfatterskapet har ikke den samme posisjonen som lyrikken.

Diktene fordeler seg på fire bøker med i alt 103 oder. De tre første bøkene ble publisert i 23 f.v.t., den fjerde rundt år 13. I samme periode skrev Horats også en rekke såkalte epoder og publiserte diktet Carmen Saeculare til den romerske Hundreårsfesten i 17 f.v.t. Disse verkene regnes noen ganger til hans lyrikk, men vil ikke bli omtalt i denne artikkelen.

Forbilder

Horats bygger på greske forbilder, særlig lyrikerne Alkaios og Sapfo: Han nytter de samme versemål og behandler de samme emner som dem, særlig kjærlighet, fest og politikk. Ønsket er likevel ikke først og fremst å hylle eller imitere de greske forbildene. I stedet vil Horats virkeliggjøre deres diktform på et nytt sted, Roma, og i et nytt språk, latin.

Betydning

Horats lyrikk har hatt stor påvirkning på senere forfattere i samme sjanger. Blant senere diktere som har vært inspirert av Horats kan nevnes Pléiade-poetene i Frankrike på 1500-tallet, og i England Milton, Pope og Keats. Helt fra begynnelsen av moderne tid er det blitt skrevet dikt i hans stil også på latin; dette fortsetter i dag. Uttrykkene «nyt dagen»(carpe diem) og «den gylne middelvei» (aurea mediocritas) er fra Horats’ lyriske dikt.

Form og stil

Et lyrisk dikt av Horats har som regel en navngitt adressat. Adressaten kan være en fiktiv mann eller kvinne, eller også en guddom (i det siste tilfellet er diktet en hymne). Men ofte er adressaten en person som man vet har levd og har tilhørt samme miljø som dikteren. Selve diktet er som regel formet som en ytring fra dikteren til denne adressaten. Diktet er altså noe som dikteren foregir å si i en bestemt situasjon og til en bestemt person, men er likevel fiksjon, leseren skal ikke tro at ytringen er virkelig.

Horats’ stil er enkel, men elegant. Et av hans mest kjente dikt er en anbefaling om å leve enkelt:

Persisk livsstil byd meg i mot, dreng, slik òg / kransar, kunstfullt bundne med bast frå linda: / slutt å leita no, kvar ho finst den siste / rosa i sumar.

Enkel krans av myrte er alt eg bed om; / ikkje strev med meire; for deg som tenar / høver myrte godt, som for meg her under / tettvakse vinlauv. (1.38)

Mange dikt har humor. Slik begynner hymnen til Faunus, den lystige skogsgud:

Faunus, ven av flyktande nymfer er du, / stig i mine solrike bakkar godlyndt … (3.18.1-2)

En tredje ting Horats er kjent for er ironi. Ironien kan rette seg mot andre. Ode 3.17 er på bekostning av en viss Aelius, som hevder å nedstamme fra en av heltene i krigen ved Troja; blant aristokratiske romere var slike slektstavler på moten. Like ofte rammer ironien dikteren selv. I ode 3.26, en hymne til kjærlighetens gudinne Venus, avlegger han et høytidelig løfte: Han skal legge opp som sjarmør, bare han får hjelp med én erobring til.

Horats fire bøker med oder

Under følger en kort omtale av hver av Horats’ fire bøker med oder og av noen dikt fra hver. (Skikken med å vise til diktbøker og enkeltdikt med tall (for eksempel: ode 1.1 = første dikt i første bok med oder) stammer ikke fra håndskriftene, men er moderne.)

Første bok med oder

De første ni diktene i første bok er stilet hver til sin addressat. Ode 1.1 er til Maecenas, Horats’ venn og beskytter, 1.2 er til keiser Augustus, 1.3 er til dikteren Vergil. Diktene har også hvert sitt versemål. Slik avslører de dikterens krets og greske forbilder. I det første erklærer Horats diktning som sin løpebane; ambisjonen er å bli et av lyrikkens store navn. Men selv om målsetningen er høy, formidles den i en slentrende språklig stil.

Blant Horats’ mest kjente dikt er ode 1.9. To personer er i ei hytte: en voksen mann og en gutt. Gutten er mannens tjener. Mannen ber gutten om å legge på peisen og fylle i vin; han nevner for ham at det snart er vår og tid for å treffe jenter, mens han selv minnes sitt første stevnemøte.

Også 1.37 er kjent. Diktet er rettet til alle romere. Nyheten om Kleopatras død har nådd Roma; i diktet oppfordres alle til å feire. (Kleopatra var dronning av Egypt; i slaget ved Actium (31 f.v.t.) tapte hun sammen med sin mann Antonius mot Octavian, senere keiser Augustus; Kleopatra døde neste år, da Octavian inntok Alexandria.) Diktets siste strofe forteller om hennes selvmord:

Og slik friviljug valde ho stolt å døy; / liburnarskipa tømde ho for triumf, / og dei fekk ikkje føra henne / høgreiste kvinna, ho var, til Roma.

Diktet kan leses som en støtteerklæring til den ene part i konflikten. Bare én person, Octavian, nevnes ved navn; blant motstanderne omtales bare Kleopatra, ikke Antonius. Slik framstår krigen som en konflikt ikke mellom to romerske menn, men mellom en romersk mann og en utenlandsk kvinne. Likevel er det et sammensatt bilde av romersk feiring som diktet gir. Når siste strofe framhever fiendens mot, gir den mening til krigen som helhet: Man har kjempet mot en verdig motstander. Men leseren aner også et snev av skuffelse: De feststemte romerne skulle gjerne sett Kleopatra ført gjennom byen i lenker. (En romersk triumf var en prosesjon gjennom Roma by, der krigsbytte og framstående fanger ble vist fram.)

Andre bok med oder

I Horats’ andre bok med oder finnes flere kjente dikt. 2.10 gir råd om den «gylne middelvei» (aurea mediocritas); adressaten er Licinius, en romersk politiker. Ode 2.19 er en hymne til Bacchus; vinguden feires som sivilisasjonsspreder.

I ode 2.4 møter vi Xanthias. Han er forelsket i Phyllis, en tjenestekvinne:

Kjærleik til ei tenestekvinne gjer deg / ikkje skam, Xanthias frå Phokis; hugs Bri- / seïs, slavemøya, som drivkvit rørde / stolte Akilles

I diktet er det en navnløs venn som snakker. Av denne vennen får den forelskede Xanthias først trøst, så råd. Trøst får han ved å bli minnet om store menn – nærmere bestemt: flere av heltene i Troja-krigen – som har vært i samme situasjon før ham. Rådet han får er derimot å tenke positivt: Hvem vet om ikke Phyllis har rike foreldre, eller er av kongelig slekt? Til sist nevner den anonyme vennen at Phyllis jo er både hyggelig og søt.

Diktet kan leses på to motsatte måter. På den ene side driver det gjøn med slike venner som farer med smiger, men gir få nyttige råd. På den annen side er det nettopp et eksempel på forbilledlig rådgivning. Sammenlikningen med heltene fra Troja er overdrevet. Likevel gjemmer den et viktig budskap: Heltene tok ikke kvinnene de erobret som koner, men som konkubiner, og det bør inspirere Xanthias til å tenke gjennom sine motiver. Også vennens spekulasjoner om Phyllis’ rikdom og høye byrd er tatt ut av løse lufta. Xanthias skal heller ikke tro på dem. I stedet bereder de grunnen for vennens egentlige budskap, nemlig at for Xanthias bør det viktigste være Phyllis’ gode vesen.

Flere Horats-dikt har selvbiografiske innslag. Mordet på Caesar i 44 f.v.t. ble fulgt av et oppgjør mellom caesarianere og republikanere; de førstnevnte vant i slaget ved den greske byen Filippi i år 42. Horats var her med på den tapende siden, men takket være et amnesti fra de nye makthaverne Octavian og Antonius kom han raskt hjem til Italia. I ode 2.7 er Pompeius, en venn fra Filippi, kommet hjem, men flere år senere. Horats ønsker vennen velkommen og deler glade minner med ham. Men han spør ikke nærmere om hans år på flukt, og han nevner heller ikke den framgang han selv har hatt i mellomtiden (han er blitt medlem av Octavians krets). Diktet munner ut i sterk feststemning.

Ode 2.20, den siste i boken, bygger på en i antikken velkjent forestilling, nemlig at dikterens verk kan gi ham udødelig ry. I diktet fortolkes imidlertid forestillingen på en svært bokstavelig måte, når dikterens fysiske forvandling til en svane beskrives. Svanen var i antikken forbundet både med sang og med udødelighet:

alt no veks stridt skinn tett over fot og legg; / eg byrjar skapast om, og er kvit på let, / til svane vert eg, glatte fjører / livnar og veks over hand og herdar.

Siste strofe avlyser ethvert uttrykk for sorg i dikterens begravelse: Graven kommer til å være tom.

Tredje bok med oder

Tredje bok begynner med seks dikt henvendt til det romerske folk: Augustus hylles som fredsskaper og for å ha gitt nasjonen et moralsk løft. I ode 3.2 er militær dyktighet i fokus. Vi finner et uttrykk som senere er blitt kjent: dulce et decorum est pro patria mori, «å døy for fedrelandet er kjært og gjævt». Noen dikt er mindre alvorlige. I 3.4 finner vi en storslagen beskrivelse av olympiske guders seier over opprørske monstre. Vi finner også en honningsøt fabel fra dikterens barndom: På ville veier ble han beskyttet av skogens dyr, som så i ham en framtidig skald.

Ode 3.9 er en vekselsang. To tidligere kjærester minnes gamle dager:

«Då du, Lydia, heldt meg kjær, / den tid du ikkje lét andre få armen slå / rundt om snøkvite halsen din, / Persarkongen var ikkje så sæl som eg.»

«Den tid hjarta ditt ikkje brann / for ei anna, og eg høgt over Chloë stod, / namnet Lydia då var stort, / ikkje Ilia sjølv tindra så stolt som eg.»

I strofe 3-4 beskriver de to sine nåværende kjærester. Til sist, i strofe 5-6, blir de enige om å prøve på nytt. (Perserkongen var kjent for rikdom, Ilia som romernes stammor.)

Horats var rik og eide flere gårder på landet. I ode 3.22 møter vi ham som tradisjonell romersk bonde og husfar: Han ber til Diana, barselkvinners beskytter, da et barn skal fødes på gården:

Møy som vaktar lundar og fjell, tri gonger / ropar på deg kvinner i fødslevande; / du kjem til og bergar frå sjølve dauden, / trifaldig guddom!

Di skal vera pinja som står ved mitt hus; / før kvart nyår glad vil eg her til henne / ofra av ein villgalte blodet, ein som / tenkjer på tverrstøytt.

Diktet følger en hymnes vanlige oppbygning: Guddommen påkalles og beskrives, før bønnen uttales. I en hymne hører det også med å utlove en belønning hvis alt går godt. Bymannens løfte om et fyrrig villsvin karakteriserer ham som noe av en bonderomantiker.

De tre bøkene med oder ble publisert sammen, i 23 f.v.t. Siste dikt i tredje bok, 3.30, markerer derfor også avslutningen på de tre bøkene som helhet. I slike dikt var det vanlig å anlegge en selvbevisst tone:

Høgre ris det, mitt verk, enn pyramiders tind, / bronse varer visst, men mitt verk har lengre liv; / ikkje regn med sitt slit / stormar med tunge slag / vinn å tyna det ut …

I diktet utropes også dikteren til Romas første lyriker. Det er ikke riktig, som mange i samtiden vil ha vært klar over, for det var blitt skrevet lyrikk i Roma også før Horats’ tid. Men etter hans tre bøker med oder behøver disse forsøkene ikke lenger regnes med.

Fjerde bok med oder

Fjerde bok er den som klarest framfører et politisk budskap. Ikke bare Augustus hylles, men også to yngre medlemmer av dynastiet, Tiberius og Drusus, de sistnevnte for militære seire, Augustus også som Romas far (ode 4.5). Annen tematikk finnes også: I ode 4.1 forsøker dikteren å stanse Venus, kjærlighetens gudinne, med henvisning til at han er blitt for gammel. Ikke alle Horats’ dikt har en hyggelig stemning: I 4.13 hånes en kvinne som er blitt gammel, men fortsatt oppsøker menn.

På det mektigste møter vi Horats i ode 4.2. Her etterlikner han den greske lyrikeren Pindars stil:

Dersom einkvan prøver å etterlikna / Pindar, stig han, Jullus, med voksa venger / slik som Daedalus, og lyt gje sitt namn til glassklåre sjøen.

Lik ei elv som strøymer frå fjellet, regntung, / og har vakse ut over kjende breidder, / sturtar Pindar ofseleg fram og bryt på / djupet med røysta ...

Kjent er også 4.7. Diktet nevner først de fire årstidene. Konklusjon: naturen fornyes, mennesket ikke. Dernest beskrives underverdenen, der vi ifølge gresk mytologi oppholder oss etter døden; her møter vi helten Thesevs, som forgjeves prøver å redde sin venn, Pirithoos, fra Glemselens elv. Diktet er vittig: Vi får vite ikke bare at vi skal dø, men også at vi ikke vet hvor lenge vi har igjen. Også avslutningen har humor: Thesevs’ venn vil, hvis han får leve igjen, ha glemt alt om sitt forrige liv.

Norsk gjendiktning

Horats’ lyrikk finnes på norsk ved Johannes Gjerdåker (2001-2010); utdragene er gjengitt i hans gjendiktning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg