Tredje bok begynner med seks dikt henvendt til det romerske folk: Augustus hylles som fredsskaper og for å ha gitt nasjonen et moralsk løft. I ode 3.2 er militær dyktighet i fokus. Vi finner et uttrykk som senere er blitt kjent: dulce et decorum est pro patria mori, «å døy for fedrelandet er kjært og gjævt». Noen dikt er mindre alvorlige. I 3.4 finner vi en storslagen beskrivelse av olympiske guders seier over opprørske monstre. Vi finner også en honningsøt fabel fra dikterens barndom: På ville veier ble han beskyttet av skogens dyr, som så i ham en framtidig skald.
Ode 3.9 er en vekselsang. To tidligere kjærester minnes gamle dager:
«Då du, Lydia, heldt meg kjær, / den tid du ikkje lét andre få armen slå / rundt om snøkvite halsen din, / Persarkongen var ikkje så sæl som eg.»
«Den tid hjarta ditt ikkje brann / for ei anna, og eg høgt over Chloë stod, / namnet Lydia då var stort, / ikkje Ilia sjølv tindra så stolt som eg.»
I strofe 3-4 beskriver de to sine nåværende kjærester. Til sist, i strofe 5-6, blir de enige om å prøve på nytt. (Perserkongen var kjent for rikdom, Ilia som romernes stammor.)
Horats var rik og eide flere gårder på landet. I ode 3.22 møter vi ham som tradisjonell romersk bonde og husfar: Han ber til Diana, barselkvinners beskytter, da et barn skal fødes på gården:
Møy som vaktar lundar og fjell, tri gonger / ropar på deg kvinner i fødslevande; / du kjem til og bergar frå sjølve dauden, / trifaldig guddom!
Di skal vera pinja som står ved mitt hus; / før kvart nyår glad vil eg her til henne / ofra av ein villgalte blodet, ein som / tenkjer på tverrstøytt.
Diktet følger en hymnes vanlige oppbygning: Guddommen påkalles og beskrives, før bønnen uttales. I en hymne hører det også med å utlove en belønning hvis alt går godt. Bymannens løfte om et fyrrig villsvin karakteriserer ham som noe av en bonderomantiker.
De tre bøkene med oder ble publisert sammen, i 23 f.v.t. Siste dikt i tredje bok, 3.30, markerer derfor også avslutningen på de tre bøkene som helhet. I slike dikt var det vanlig å anlegge en selvbevisst tone:
Høgre ris det, mitt verk, enn pyramiders tind, / bronse varer visst, men mitt verk har lengre liv; / ikkje regn med sitt slit / stormar med tunge slag / vinn å tyna det ut …
I diktet utropes også dikteren til Romas første lyriker. Det er ikke riktig, som mange i samtiden vil ha vært klar over, for det var blitt skrevet lyrikk i Roma også før Horats’ tid. Men etter hans tre bøker med oder behøver disse forsøkene ikke lenger regnes med.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.