Honduras (litteratur)

Artikkelstart

José Cecilio del Valle (1780–1834), som forfattet Sentralamerikas grunnlov av 1821, skrev også patriotiske dikt, mens José Trinidad Reyes (1797–1855) er kjent for sine politiske satirer og folkekomedier. Romantikkens hovedrepresentant var den politisk radikale Manuel Molina Vigil (1853–83). «Modernista»-bevegelsens hovedskikkelser var den pessimistiske lyriker Juan Ramón Molina (1875–1908) og Froylán Turcios (1875–1943), blant annet kjent for sine Cuentos de amor y de muerte (Fortellinger om kjærlighet og død) fra 1930. Alfonso Guillén Zelaya (1888–1947) og Rafael Heliodoro Valle (1891–1959) søkte i sin lyrikk tilbake til en enklere stil.

Arturo Mejía Nieto, med sine revolusjonære romaner og sin lyrikk, er en hovedeksponent for avantgarde-litteraturen som oppstod etter den første verdenskrig. Den politiske romanen ble også dyrket av Carlos Izaguirre. Blant lyrikerne fra samme periode bør nevnes Clementina Suárez, Claudio Barrera, Daniel Laínez og Jacobo Cárcamo. Nye lyrikere fra tiden etter den annen verdenskrig er Carlos Manuel Arita, David Mova Posas (1929–71), Pompeyo del Valle (1929-2018) og Óscar Acosta (1933-2014). Den nyere sosiale roman er representert ved Marcos Carías Reyes (1905–49) og Ramón Amaya Amador (1916–66), mens Víctor Cáceres Lara er kjent for sin novellesamling Humus (1952).

En nyere litterær gruppering er den så kalte postavantgarden, noen av dens representanter er César Lazo (født 1954), Jorge Luis Oviedo (født 1957), Mercy Lozano Dacarett (født 1958) og Guillermo Fiallos Aguilar (født 1959).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg