José Cecilio del Valle (1780–1834), som forfattet Sentralamerikas grunnlov av 1821, skrev også patriotiske dikt, mens José Trinidad Reyes (1797–1855) er kjent for sine politiske satirer og folkekomedier. Romantikkens hovedrepresentant var den politisk radikale Manuel Molina Vigil (1853–83). «Modernista»-bevegelsens hovedskikkelser var den pessimistiske lyriker Juan Ramón Molina (1875–1908) og Froylán Turcios (1875–1943), bl.a. kjent for sine Cuentos de amor y de muerte (1930). Alfonso Guillén Zelaya (1888–1947) og Rafael Heliodoro Valle (1891–1959) søkte i sin lyrikk tilbake til en enklere stil.

Arturo Mejía Nieto, med sine revolusjonære romaner og sin lyrikk, er en hovedeksponent for avantgarde-litteraturen som oppstod etter den første verdenskrig. Den politiske romanen ble også dyrket av Carlos Izaguirre. Blant lyrikerne fra samme periode bør nevnes Clementina Suárez, Claudio Barrera, Daniel Laínez og Jacobo Cárcamo. Nye lyrikere fra tiden etter den annen verdenskrig er Carlos Manuel Arita, David Mova Posas (1929–71), Pompeyo del Valle (f. 1929) og Óscar Acosta (f. 1933). Den nyere sosiale roman er representert ved Marcos Carías Reyes (1905–49) og Ramón Amaya Amador (1916–66), mens Víctor Cáceres Lara er kjent for sin novellesamling Humus (1952).

En nyere litterær gruppering er den så kalte postavantgarden, noen av dens representanter er César Lazo (f. 1954), Jorge Luis Oviedo (f. 1957), Mercy Lozano Dacarett (f. 1958) og Guillermo Fiallos Aguilar (f. 1959)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.