Faktaboks

Hjalmar Johansen

Fredrik Hjalmar Johansen

Født
15. mai 1867, Skien
Død
3. januar 1913, Oslo
Virke
Polfarer og offiser
Familie

Foreldre: Justisvaktmester Jens Johansen (1838–1888) og Maren Pedersdatter (1838–1907).

Gift 7.8.1898 med bankfullmektig Hilda Øvrum (3.5.1868–16.12.1956), datter av lærer Peder Rasmussen Øvrum (1826–1906) og Karen Kirstine Lid (1835–1908); ekteskapet oppløst.

Fotografi av Hjalmar Johansen, 1896
Hjalmar Johansen var den eneste som deltok på både Fridtjof Nansens og Roald Amundsens ekspedisjoner.

Hjalmar Johansen var en norsk polfarer. Han er mest kjent som deltager på Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon over Polhavet i 1893–1896 og Roald Amundsens ekspedisjon til Sydpolen i 1910–1912 (Fram III-ekspedisjonen).

Johansen var den eneste som deltok på både Nansens og Amundsens ekspedisjoner, og begge ganger var han blant de viktigste deltakerne. Han var svært fysisk sterk og hadde gode skiferdigheter, noe som kom godt med på ekspedisjonene. Han slet imidlertid med å finne seg til rette i arbeidslivet ellers, og han hadde også et trøblete privatliv. Ulike konflikter og misforståelser gjorde at Johansen følte seg sviktet av både Nansen og Amundsen etter ekspedisjonene, og han valgte til slutt å ta sitt eget liv.

Tidlig liv

Hjalmar Johansen ble født 15. mai 1867 i Skien i Telemark. Hans far Jens var vaktmester og med etter hvert fem barn hadde familien aldri god råd. Hjalmar tok allikevel examen artium i 1886 og begynte ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Kristiania (nå Universitetet i Oslo). Det var imidlertid festing med andre studenter som tok over for mye av tiden som skulle ha vært brukt på forelesninger, og det var så vidt han sto til første eksamen. Totalkarakteren etter første året var den skuffende haud illaudabilis, eller svært middels. Kanskje litt på skryt skrev han til sin barndomsvenn i Skien at han var «rutinert dranker». Det var jusstudium han håpet å satse på, men da hans far døde i 50-års alderen i 1888, måtte Hjalmar slutte med studiene og jobbe som kontorist ved Bratsberg Amtskontor i Telemark. Arbeidet besto i vaktmester- og materialforvaltertjenester ved fengslet samt å bestyre fangenes bespisning.

På den annen side var Johansen en svært habil turner. Han var med på stiftelsen av idrettsforeningen Odd i Skien i 1885, ble valgt til formann i 1889 og ble Odds første æresmedlem i 1893. Under Verdensutstillingen i Paris i 1889 ledet han det norske turnlandslaget på 19 mann. Der tok Hjalmar saltomortale to ganger over 42 menn som ble stilt på rekke etter trampolinen. Han ble selvsagt feiret som helt ved returen til Norge og Skien.

I 1891 var han lei jobben, som ikke var spesielt utfordrende, og begynte på Krigsskolen i Kristiania som hans far alltid hadde ønsket. Imidlertid ble det for kostbart å bo i hovedstaden, og han avsluttet halvveis som vernepliktig sekondløytnant i infanteriet uten å nå frem til mulighet for offiserstilling. Han dro hjem igjen til Skien og hjalp moren på gården.

Den første Fram-ferden (1893–1896)

Mannskapet tar en hvil om bord på «Fram»s akterdekk, juni/juli 1894
Juni 1894, akterdekket på Fram. Fra venstre: Sigurd Scott Hansen, Henrik Greve Blessing, Otto Neumann Knoph Sverdrup, Adolf Juell, Fredrik Hjalmar Johansen og Lars Pettersen (bakerst).

Fridtjof Nansens planer for ekspedisjonen med polarskipet Fram virket forlokkende på mange som kunne drømme om eventyr i polisen. Så også Johansen, som sikkert så det som en mulighet for fremtiden, noe som hans middelmådige utdannelsesprestasjoner så langt ikke ga. Han og en turnkamerat fra Odd søkte Nansen per brev sent på høsten i 1892 og fremhevet sine idrettslige kvalifikasjoner. De fikk ikke svar, kanskje fordi det var uoverkommelig mange som hadde sendt lignende brev. Johansen tok derfor turen til Kristiania der Fram lå, og hvor han greide å få en kort samtale med Nansen. Fyrbøter var den eneste ledige stillingen såpass sent i planleggingen, og Johansen fikk beskjed om å sende ny søknad hvor han igjen la vekt på sin styrke og praktiske ferdigheter. Tilfeldigvis krysset Johansens brev under postgangen med svaret fra Nansens sekretær om avslag på den første søknaden. En ny beskjed om at døren ikke var helt lukket kom imidlertid i januar 1893.

Da Johansen fikk innkalling til militærtjeneste i Kristiansand med oppmøte i begynnelsen av mai 1893, ble han desperat og igjen skrev til Nansen med inderlig anmodning om å bli antatt på Fram, som fyrbøter eller hva som helst. Hans iherdighet sammen med hans styrke og idrettslige kvalifikasjoner gjorde at Nansen til slutt tok han med på ekspedisjonen over Polhavet. Den var beregnet å ta opp til syv år helt borte fra sivilisasjon og uten muligheter for kontakt med utenverden. Hjemme i Skien sto hans mor og hans barndomskjæreste Hilde Øvrum igjen.

Mot Nordpolen og Frans Josef Land

Fridtjof Nansen og Fredrik Hjalmar Johansen trekker kjelkene over den ujevne isen, Kap Flora, Frans Josefs Land.
Rekonstruert bilde av Nansen og Johansens slit mot Nordpolen. Tatt av Jackson på Kapp Flora.

Johansens jobb som fyrbøter tok slutt etter at Fram frøs fast i isen, og han utmerket seg da som meteorologisk assistent for alle de observasjonene og målingene som regelmessig skulle tas.

Etter halvannet års drift i isen forlot Nansen og Johansen Fram på 84° 4ʹ nordlig bredde og 102° østlig lengde 14. mars 1895, for å forsøke å nå Nordpolen ved hjelp av ski og hundesleder. Nansen hadde valgt Johansen nettopp på grunn av hans fysiske krefter og ferdigheter på ski. Den 7. april nådde de etter store anstrengelser 86° 4ʹ nordlig bredde. Nansens beregnet dette opprinnelig til 86° 14ʹ nordlig bredde, og det er dette punktet som er blitt stående i historien. Uansett var det lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon.

På ferden tilbake var de flere ganger i livsfare, og begge menn reddet hverandres liv underveis. Johansen tok nok størstedelen av de store fysiske anstrengelser, ikke minst da Nansen delvis ble satt ut av ryggsmerter, men ved to anledninger grep Nansen direkte inn i livsfarlige situasjoner. Den ene gangen da Johansen ble overfalt av en isbjørn og ytret de berømte ordene «Ja, nå må De skynde Dem, ellers blir det for sent.» Nansen fikk da skutt bjørnen akkurat i tide. Den andre gangen var da begge kajakkene med alt de hadde av mat og utstyr drev vekk, og Nansen kastet seg ut i det iskalde vannet, klarte å svømme etter og attpåtil klatre opp i kajakkene igjen for å bringe dem tilbake til land. Til alt overmål skjøt han to alker mens han padlet innover.

De to måtte overvintre på Frans Josef Land (Zemlja Frantsa Iosifa) uten helt å vite hvor de var, da de tidlige kartene de hadde ikke stemte med terrenget. De bygde en nødtørftig stein- og jordhule med det de hadde for hånden og delte en dobbelsovepose for å holde varmen. Nansen og Johansen var svært forskjellige mennesker fra veldig ulike bakgrunner, men allikevel klarte de å holde ut sammen gjennom nesten ni måneder i kulde og mørke, stort sett liggende på den harde brisken i «hytta». Det ble til og med slik at Nansen foreslo den siste dagen i året 1895 at de skulle si «du» til hverandre fremfor den formelle «De» som de hadde brukt hittil.

Redning og livet før Sydpolekspedisjonen

Hjalmar Johansen

Johansen foran Jacksons hytte på Frans Josef Land. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Hjalmar Johansen
Av /NTB Scanpix ※.

19. mai 1896 brøt de opp, og en måned senere var de ved en tilfeldighet så heldige å støte på Frederick Jacksons ekspedisjon. Engelske Jackson ledet en vitenskapelig ekspedisjon som hadde vært på øygruppen i to år allerede og skulle bli ett år til. Nansen var tilbake blant likesinnede, og Johansen ble skuffet over at han ikke lenger hadde det gode «kompis»-forholdet til Nansen. De fikk reise tilbake til Vardø med Jacksons forsyningsskip. Hit kom de 13. august, en uke før Fram nådde land ved Skjervøy. Med hele ekspedisjonen vel tilbake i Norge ble seilasen sørover langs kysten en triumfferd, og Johansen ble igjen en stor helt. Han giftet seg med Hilde i august 1898, og de fikk fire barn på kort tid. Johansen skrev Selv-anden paa 86 ° 14 ʹ (1898) om hans opplevelse av ekspedisjonen, hvor han bare har godt å si om Nansen.

For sin innsats ble Johansen utenfor reglene utnevnt til kaptein i Hæren i 1899. Dette skapte misnøye blant andre offiserer i Hæren, og han fant seg aldri helt til rette. Han tjenestegjorde i Tromsø, men oppholdet ble ikke vellykket. Han tok til å drikke igjen og ble til dels voldelig mot Hilde, som tok med seg barna og flyttet hjem til Skien, hvor hun tok ut skilsmisse. Johansen kom stadig i beit for penger. Han sendte tiggerbrev til Nansen, som hjalp ham videre flere ganger. Men i 1907 ble Johansen bedt om å fratre sin stilling i Hæren.

Andre arktiske ekspedisjoner

Nansen gjorde det han kunne for å hjelpe Johansen, som ikke greide å hjelpe seg selv i særlig grad. Johansen fungerte best på ekspedisjoner i isen, hvor han var en utmerket ledsager, og Nansen anbefalte ham for flere arktiske oppdrag. Han deltok i skotten William S. Bruces ekspedisjon til Prins Karls Forland i 1907. Han overvintret sammen med tyskeren Theodor Lerner på Svalbard fra 1907 til 1908. Lerner lovte ham halvparten av inntektene fra de bøkene han skulle skrive. Selv om Johansen reddet tyskerens liv, skiltes de som bitre uvenner.

Johansen deltok i 1908 i Adolf Hoels og 1909 i Gunnar Isachsens Svalbard-ekspedisjoner.

Sydpolekspedisjonen (1910–1912)

Hjalmar Johansen på Fram i 1910
Blått skilt
Selskabet for Oslo Byes Vels blått skilt ved Solli Plass i Oslo, til minne om Hjalmar Johansen
Blått skilt

Igjen for å hjelpe Johansen presset Nansen Roald Amundsen til å ta med Johansen på den planlagte nordpolekspedisjonen i 1910, som i stedet ble til en sydpolekspedisjon. Frammuseet i Oslo har transkribert og utgitt de eksisterende dagbøkene til alle deltagerne på denne ekspedisjonen, og til sammen gir de et godt bilde av mennene og samspillet mellom dem. Johansen var en populær og aktet deltager og gjorde mye nytte for seg, blant annet med den livsviktige pakkingen av proviant med detaljerte lister over innholdet i hver sledekasse.

Forholdet til Amundsen skar seg imidlertid da Amundsen bestemte å starte altfor tidlig mot Sydpolen. Amundsen, som fryktet konkurransen fra britiske Robert F. Scott, som også ville forsøke å bli førstemann til Sydpolen, ville starte sledeferden sørover i Antarktis to måneder tidligere enn planlagt. Dette gjorde at kulden knekket både menn og hunder. Amundsen og de andre dro fortest mulig tilbake til basen Framheim, mens Johansen reddet livet til Kristian Prestrud, som hadde falt etter og trengte hjelp til å nå tilbake.

Amundsen viste ingen forståelse for Johansens redningsoperasjon, og Johansen fortalte Amundsen sin mening om saken foran de andre mennene. Denne refsen fra en underordnet tålte ikke Amundsen, og han fjernet Johansen fra gruppen som skulle gå til Sydpolen. Denne hendelsen er ofte blitt fremstilt som en dramatisk krangel, men dagbøkene viser at det gikk ganske rolig for seg, og enkelte også uttrykte forståelse for at Amundsen måtte holde lederdisiplinen på denne måten. Johansen ble forståelig nok knust av at han ikke skulle være med på den store triumfen. Som en ytterlig degradering ble han sendt til å utforske en del av King Edward VII Land sammen med Jørgen Stubberud og under ledelse av Prestrud – som han hadde måttet redde – mens de andre dro til Sydpolen.

Johansen så sin fremtid som ganske umulig nå. Da ekspedisjonen ankom HobartTasmania, ba han Amundsen om å få reise direkte hjem, og han fikk penger til dette. Amundsen var uforsonlig og sendte brev hjem med instruks om at Johansen ikke måtte tas i mot som helt. Et halvt år senere, 3. januar 1913, skjøt Johansen seg selv på Solli Plass i Kristiania.

Den 25. juni 2020 avduket Selskabet for Oslo Byes Vel et blått skilt i Sommerrogata ved Solli Plass til minne om Hjalmar Johansen.

Utgivelser

  • Selv-anden på 86° 14’, 1898
  • Om isbjørnjakt, artikkel for Northern Newspaper Syndicate,Kendal, England, 1900

Etterlatte papirer

  • Nasjonalbiblioteket, Håndskriftsamlingen
  • privat brevsamling hos Erling Kagge, Oslo (60 brev)
  • private brev og papirer hos Fredrik Hjalmar Johansen, Sørreisa

Avbildninger

Kunstneriske portretter

Fotografiske portretter

  • Fotografi av Hjalmar Johansen som 26-åring, fotograf ukjent, 1893
  • Hjalmar Johansen sammen med Hilda Øvrum, forlovelsesbilde, København 1897
  • Samling fotografier, hos Fredrik Hjalmar Johansen, Sørreisa
  • Fotografier i Erling Kagges samling

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Amundsen, Roald: Sydpolen, bind 1 og 2, 1912
  • Braastad, J.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 7, 1936
  • Henriksen, Bredo: Polarfareren Hjalmar Johansen og Skien : et minneskrift, 1961
  • Johansens dagbok og dagbøkene til de andre på Amundsens sydpolekspedisjon transkribert og utgitt av Frammuseet, Oslo 2011.
  • Johansens dagbok og dagbøkene til Nansen og de andre på Den første Fram-ferd transkribert og utgitt av Frammuseet, Oslo 2020.
  • Kvam, Ragnar, jr.: Den tredje mann : beretningen om Hjalmar Johansen, 1997
  • Kvam, Ragnar, jr.: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
  • Nansen, Fridtjof: Fram over Polhavet, bind 1 og 2, 1897
  • Nansen, Fridtjof: «Mindeord», i Norsk Geografisk Selskabs Aarbog 1912–13, s. 9–13
  • Østvedt, Einar: Hjalmar Johansen : et liv i dåd som endte i tragedie, 1967

Faktaboks

Hjalmar Johansen
Historisk befolkningsregister-ID
pf01037045065981

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg