Historiedidaktikk er historiefagets didaktikk. Ulike skolefag har ulik fagdidaktikk som behandler spørsmål om legitimering av faget og utvalg av lærestoff.
Det er hovedsakelig to forståelser av begrepet historiedidaktikk, knyttet til ulike tradisjoner og om fagfeltet tar utgangspunkt i undervisning og læring, eller samfunnets bruk av historien.
Der historiedidaktikk tar utgangspunkt i undervisning og læring, vektlegges didaktikkbegrepet som en del av det pedagogiske feltet. Dette kan også omtales som en del av undervisningslæren. Denne tradisjonen strekker seg tilbake til 1800-tallet og blant andre skolepolitikeren Jacob Bonnevie, som skrev en bok om undervisningslære og en annen lærebok i historie. Fagdidaktikken utviklet seg mer som forskningsfag fra 1970-tallet. Det var også da ulike retninger i didaktikken.
De materielle teoriene fokuserte på selve stoffet. De materielle teoriene ble sin side blitt delt inn i den objektivistiske retningen, og den klassiske teori.
De formale teoriene handlet mer om eleven enn stoffet. Også formale teorier ble delt i to, den funksjonelle og den metodiske teori. Disse teoriene om historielæring fokuserte på at historie er det historikere gjør. Av de didaktiske teoriene fra denne perioden er det hovedsakelig de formale teoriene som har blitt tatt med videre, om enn i andre former.
Fagdidaktikkens tradisjonelle spørsmål har vært hva, hvorfor og hvordan. Historiedidaktikk har derfor vært knyttet til hva historie er, og hvorfor vi trenger skolefaget historie, men også om dannelse. Slik historiedidaktikk har særlig fokusert på hva vitenskapsfaget historie handler om, hvordan skolefaget skal tilsvare eller skille seg fra vitenskapsfaget, og hvorfor faget er viktig for skolen. Historiedidaktikk som undervisningslære handler dermed kort oppsummert som:
Ulike land har utviklet historiedidaktikken på ulike måter. Historiedidaktikken er knyttet til hvordan skolen og samfunnet forholder seg til fortiden. Siden ulike land har ulike utfordringer har fagets fokus også vært forskjellig. I Norge var lenge påvirkningen fra Tyskland og Danmark viktigst, mens de senere år har den tverrfaglige forskningen på læring i historiefaget i England, Canada og USA også begynt å få mer plass. Det har også vært samarbeid på tvers av de ulike retningene, men det er likevel mulig å skille mellom dem.
Den tyske og nordiske retningen har vært av teoretisk og filosofisk karakter, og her forstås historiedidaktikk og historiebruk som to sider av det samme. Fremveksten av historiebruk som didaktikk henger sammen med at historiefagets syn på objektivitet ble utfordret på 1970- og 1980-tallet. Man kunne ikke lenger formidle et fasitsvar om hva som hadde skjedd. Innen undervisning ble derfor selvstendige kildeanalyser viktige fra 1970- og 1980-tallet fordi elever og studenter måtte lære seg å komme frem til svar selv. Når historikerne først ble åpne for at historiefaget kunne være langt mer subjektivt, ble de også mer åpne for å se hvordan opplevelsen av fortiden fant sted også utenfor skole og akademia.
Det sentrale begrepet blant tyske og nordiske historiedidaktikere på 1980-tallet var historiebevissthet, og tidlig på 1990-tallet ble historiedidaktikken som dreide seg om historiebevissthet omtalt som «den nye historiedidaktikken». Forskjellen mellom gammel og ny handlet særlig om at den gamle ble oppfattet å anse historiedidaktikkens anliggende som innenfor skolens rammer, mens den nye ble oppfattet som et bredere fenomen: hvordan historiebevissthet skapes og utvikles i hele samfunnet. Historiedidaktikk forstått som historiebruk studerer bruken av historien gjennom ulike begrep og perspektiv. De viktigste begrepene er historiebevissthet, historiekultur, minnekulturer eller erindringskulturer, forestillinger og fortellinger, identitet (i historiebruk) og myter. Denne retningen kategoriserer undervisningsorientert historiedidaktikk som historiemetodikk.
I Norge har Jan Bjarne Bøe, May-Brith Ohman-Nielsen og Ola Svein Stugu vært sentrale i utviklingen av denne retningen innen historiedidaktikken.
Den angloamerikanske og kanadiske retningen har fokusert på historisk tenkning i en hovedsakelig kognitiv og praktisk rettet sammenheng. I disse landene er det vektlagt å undervise for at barn og ungdom skal kunne lære å lese, skrive og reflektere som historikere. Mens den tysk-nordiske historiedidaktikk har tatt utgangspunkt i historiebevissthet, har engelsk, kanadisk og amerikansk historiedidaktikk tatt utgangspunkt i begrepet historisk tenkning (historical thinking). Begrepet ble mest utdypet i det kanadiske prosjektet Historical Thinking Project, der forskere fra Canada, USA, England og Tyskland deltok. Der kom prosjektlederen Peter Seixas frem til seks forhold som historisk tenkning handler om:
I tillegg har bruk av formativ vurdering stått sentralt i Canada, øving på lesing med stillasbruk i USA og forståelse av fagbegreper i England. Innen denne engelskspråklige historiedidaktiske forskningen vektlegges kompetanser, og myndiggjøring av ungdom ved å heve deres evner til å resonnere og bruke historiske kunnskaper og historiefagets ferdigheter og kompetanser.
I Norge har Erik Lund vært den mest fremtredende talspersonen for historiedidaktikk inspirert av de britiske, amerikanske og kanadiske didaktikerne, som Peter Lee, Sam Wineburg og Peter Seixas.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.