Kart som viser Det gamle Egypts utstrekning.
/Store norske leksikon.
Giza

Giza, med de store gravkompleksene og den store Sfinksen, er for mange selve symbolet på Det gamle Egypt.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Det gamle Egypts historie omfatter en tidsperiode på nesten 3000 år, og regnes tradisjonelt fra samlingen av riket om lag 3100 fvt. fram til den romerske erobringen i år 30 fvt. Det gamle Egypt omfatter Nildalen, Nildeltaet og den nordøstligste delen av Afrika. I løpet av historien hadde egypterne også kontakt med sivilisasjoner og områder utenfor Egypt gjennom krig, handel og diplomati. Dette var blant annet Nubia og Kusj, Libya, Syria, Palestina, Anatolia, Assyria, Babylonia, Persia og Hellas.

Historien deles som regel opp etter dynastiene til de herskende kongene. I tillegg skiller vi gjerne mellom gullaldre, eller «riker», og mer fragmenterte overgangsperioder. Hver epoke huskes for sine særegne fremskritt og bedrifter. Det gamle riket (om lag 2543–2120 fvt.) er tiden da de store pyramidene ble bygget. Pyramiden til kong Kheops er særlig godt kjent. Forskerne diskuterer fortsatt hvordan egypterne kan ha bygget denne kjempekonstruksjonen med datidens hjelpemidler.

Det midtre riket (om lag 1980–1760 fvt.) er særlig kjent for fremskrittene innen litteratur og statsadministrasjon. På denne tiden fant det hieroglyfiske skriftspråket sin klassiske form. Det nye riket (om lag 1550–1069 fvt.) var imperietiden, da de egyptiske faraoer la under seg et imperium som strakte seg fra Nubia i sør til Anatolia i nord. Imperiet brakte enorme rikdommer til Egypt, som vi kan se fra graven til barnekongen Tutankhamon.

Mellom disse gullaldrene finner vi såkalte overgangsperioder, preget av sviktende avlinger, blodige borgerkriger og økonomisk stagnasjon, men også kunstnerisk og kulturell utvikling.

I sendynastisk tid (rundt 722–332 fvt.) tok først kusjittene, deretter perserne makten i Egypt. Deretter fulgte gresk-romersk tid, der Egypt var kontrollert av Aleksander den store (332–323 fvt.), ptolemeerne (323–30 fvt.) og romerne (30 fvt.–395 evt.). I 395 ble Romerriket delt i en vestlig og en østlig del, og Egypt ble lagt under Bysants (det østromerske riket). Dette regnes som slutten på Det gamle Egypt.

Inndeling i dynastier og riker

Gudestatue av Ramses 2 i templet i Abu Simbel
Ramses 2. ser ut til å ha blitt tilbedt som guddom mens han var i live. Templet som han fikk bygget i Abu Simbel er dedisert til Ptah, Amon-Ra, Ra-Harakhty og Ramses selv.

Historien til Det gamle Egypt etter samlingen av riket deles som regel inn i 30 dynastier. Denne oppdelingen er hentet fra historieverket Aegyptiaka som ble skrevet av den egyptiske presten Manetho i det tredje århundre fvt. Verket er gått tapt, men er delvis kjent gjennom fragmenter og sitater av andre antikke forfattere.

Manethos opplysninger er ikke alltid pålitelige, og er derfor blitt justert gjennom en sammenligning med flere gammelegyptiske kilder, spesielt de såkalte kongelistene. Særlig viktig er Torinolisten, en papyrus fra det nye riket med en oversikt over kongene fram til det nye riket. En annen viktig kongeliste er Palermosteinen, et fragment av en stele fra det 5. dynasti. Denne stelen gir en oversikt over kongene fram til det 5. dynasti.

De egyptiske kildene kan i flere tilfeller sammenlignes med kilder fra samtidige kulturer. Fredsavtalen mellom Ramses 2. og hettittene er for eksempel kjent både fra egyptiske og hettittiske kilder. I sendynastisk og gresk-romersk tid, kan vi også sammenligne med assyriske og etter hvert greske og romerske kilder.

I noen sjeldne tilfeller er det også mulig å foreta dateringer ut fra referanser til astronomiske fenomener, spesielt observasjoner av stjernen Sirius (Sopedegyptisk). Arkeologiske dateringsmetoder er også viktige for å forstå Det gamle Egypts kronologi.

Foruten Manethos dynastier er det vanlig å dele inn i riker, det vil si blomstringsperioder som karakteriseres av stabilitet og en sterk kongemakt, og overgangsperioder som er preget av politisk fragmentering.

Skillene mellom dynastiene er ikke alltid klare og kan være glidende overganger snarere enn markante brudd. Oppdelingen i riker og overgangsperioder kan også være misvisende, og reflekterer ikke nødvendigvis den sosiale og kulturelle utviklingen. Inndelingen i dynastier og riker har likevel blitt en viktig metode for egyptologien for å forstå den politiske utviklingen i Det gamle Egypt, spesielt for perioder der vi har få sikre dateringer.

Paleolittisk tid: cirka 250 000–5400 fvt.

Spydspiss
Spydspiss i flint
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Nabta Playa-kalender
Rekonstruert steinsirkel fra Nabta Playa, cirka 4000-tallet fvt. Steinsirkelen kan ha fungert som en slags kalender.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Grunnlaget for Det gamle Egypt ble lagt lenge før riket ble samlet. Den nordøstlige delen av Afrika har hatt bosetning i hundretusener av år. Det er påvist kontinuerlig bosetning i Nildalen i hvert fall gjennom 200 000 til 300 000 år.

Paleolittisk tid (eldre del av steinalderen) var preget av en jakt- og fiskekultur med bosetninger som ble bebodd i korte perioder ettersom årstidene og den årlige oversvømmelsen av Nilen kom og gikk. Perioden var preget av klimaendringer og vekslet mellom perioder som var mer regnfulle enn i våre dager og tørre perioder.

Det er gjort flere redskapsfunn fra mellom-paleolittisk tid (cirka 250 000–70 000 fvt.). Kulturen i denne perioden har sitt utspring i acheuléen-kulturene, og karakteriseres av innføringen av levalloisien-teknikken for å lage flintredskaper.

Det er gjort færre funn fra øvre paleolittisk tid (cirka 70 000–22 000 fvt.), med unntak av et flintsteinsbrudd ved Nazlet Khader i Øvre Egypt. Fra yngre paleolittisk tid (cirka 22 000–8000 fvt.) er det igjen gjort rike funn. Dette var en svært tørr periode. En sentral lokalitet er en boplass ved Wadi Kubbaniya i Øvre Egypt som lå ved en sesongbetont innsjø. De arkeologiske funnene viser tydelig hvordan utnyttelsen av boplassen varierte med årstidene.

I ørkenen vest for Nilen er det i perioden cirka 8800–4700 fvt. funnet en rekke bosetninger, blant annet ved Nabta Playa og Bir Kiseiba sør mot Sudan. Disse bosetningene peker fram mot jordbrukskulturen i neolittisk tid (yngre steinalder). Blant annet tyder funnene på gjeterdrift, og det er også funnet keramikk. Ved Nabta Playa er det også avdekket en steinsirkel, som muligens kan ha blitt brukt som en slags kalender for å spå årstidene.

Neolittisk tid: cirka 5400–3500 fvt.

Badarian
Kvinnefigur fra Badarian-kulturen, rundt 4000 fvt.
Av /Louvre Museum.
Lisens: CC BY SA 2.0

Helt avgjørende for Egypts tidligste historie var utviklingen av en mer bofast jordbrukskultur. Overgangen til neolittisk tid og jordbruk ser ut til å ha skjedd gradvis og noe senere enn for eksempel i Levanten. Overgangen kan skyldes en forverring av klimaet som har tvunget folk i ørkenområdene til å trekke mot Nilen for å begynne matproduksjon.

De tidligste sporene av jordbruk i Nildalen kommer fra Faiyum-området og Merimda i Nedre Egypt. Her finner vi bein fra husdyr og groper eller siloer for å lagre korn. Ved Merimda er det avdekket rester av en landsby av leirhytter.

I Øvre Egypt kom jordbruket noe senere, i den såkalte Badari-kulturen. Fra denne perioden er det gjort flere gravfunn med keramikk. Delvis parallelt med Badari-kulturen var den første perioden av den såkalte Naqada-kulturen, kjent som Naqada 1.

Predynastisk tid: cirka 3500–2900 fvt.

Vase med gaseller
Egyptisk vase med gaseller fra mellom cirka 3500 og 3200 fvt.
Av / Louvre Museum.
Lisens: CC BY SA 2.0

I de to siste periodene av Naqada-kulturen (Naqada 2 og 3) skjer det en tydelig endring. For det første blir det en tydelig lagdeling i samfunnet. Dette er spesielt synlig ved at noen graver er rikere utrustet enn andre. I denne perioden vokser det også fram større sentre, slik som Hierakonpolis. For det andre sprer kulturen seg til hele Egypt, og i Nedre Egypt blir den noe enklere Maadi-kulturen erstattet med Naqada-kultur.

I Naqada 3 ser riket til slutt ut til å ha blitt samlet under én hersker (cirka 3100 fvt.). Ifølge Manetho og flere av kongelistene het den første kongen Menes. Det er imidlertid vanskelig å vite om Menes var en historisk eller mytisk skikkelse. Noen av de tidlige kongene er kjent gjennom samtidige avbildninger og titler, for eksempel Narmer og kong «Skorpion» (som er oppkalt etter hieroglyfen som brukes som hans emblem).

Samlingen ser ut til å ha skjedd med krigshandlinger. En palett i stein fra denne tiden viser Narmer som slår ihjel en fiende. På et dekorert klubbehode i stein som tilhørte kong Skorpion er det avbildet krigsofre.

Tidlig dynastisk tid (dynasti 1–2): cirka 2900–2590 fvt.

Umm el-Qab ved Abydos.
Kongene i tidlig dynastisk tid ble begravet i Umm el-Qab ved Abydos.

Foreningen av Egypt i sen predynastisk tid ble videreutviklet av kongene som regnes til de to første dynastiene. Ifølge egyptisk tradisjon ble Memfis (nær dagens Kairo) tatt i bruk som hovedstad allerede av de første kongene. Ingen tidlige dynastiske monumenter finnes i Memfis i dag, men geologiske undersøkelser har avdekket spor av keramikk fra denne tiden.

Selv om de første dynastiene varte lenge, finnes det ingen skriftlige kilder til å belyse perioden. Det meste av vår kunnskap om Egypt i tidlig dynastisk tid stammer fra utgravninger i gravanlegg, særlig i Sakkara hvor eliten ble begravet, og i Abydos hvor kongene ble begravet. Viktige kongenavn fra det 1. dynasti er Djer, Djet og Den. Fra det 2. dynasti kjenner vi blant andre Khasekhemwy og Peribsen.

Et sentralt element ved kongedømmet som utviklet seg i tidlig dynastisk periode var vektleggingen av kongen som en guddommelig inkarnasjon av falkeguden Horus, og troen på at gudekongen sikret Egypts velstand. Dette kommer spesielt til syne i en stele fra kong Djets tid fra Abydos, hvor kongens navn er skrevet i en palassformet kartusj som er bevoktet av Horus.

Et annet viktig framskritt i tidlig dynastisk periode var utviklingen av et skriftspråk. Dette gjorde det mulig å gjennomføre store administrative oppgaver, for eksempel innsamling av skatt. Lengre tekster finner vi først fra det gamle riket, og skriftlige kilder i tidlig dynastisk tid begrenser seg stort sett til titler og kortere formularer. Etiketter med hieroglyfer og kongesegl på leirkrukker viser likevel at en slags administrasjon må ha blitt utviklet allerede i denne perioden.

Det gamle riket (dynasti 3–8): cirka 2590–2118 fvt.

Det 3. dynasti markerer starten på det gamle riket. I denne perioden ble kongens makt ytterligere konsolidert og det skjedde en voldsom oppblomstring. Dette kommer spesielt til uttrykk gjennom de imponerende pyramideanleggene. Overgangen fra tidlig dynastisk tid til det gamle riket var likevel ikke et dynastisk brudd, men snarere en glidende overgang.

Dynasti 3–4: cirka 2590–2435 fvt.

Pyramidene

Det gamle riket kjennetegnes ved byggingen av pyramider. De tre store pyramidene ved Giza utenfor Kairo fra 4. dynasti er de best kjente. Til venstre, Menkauras’ pyramide, med tre små pyramider foran. I midten Khefrens pyramide, og til høyre den største, Kheopspyramiden.

Av /NTB Scanpix ※.
Sphinxen
Sphinxen ble bygget av Khefren og ligger som en vokter over den kongelige nekropolisen. I bakgrunnen kan Khefrens pyramide skimtes. Foto: 2001.
Sphinxen
Av .
Lisens: fri

Djoser var den første kongen i det gamle riket og den mest kjente kongen i det 3. dynasti. Djoser stod for byggingen av den første pyramiden, den såkalte trappetrinnspyramiden i Sakkara. Dette er verdens eldste store byggverk i stein og var et banebrytende arkitektonisk verk. Flere av de andre kongene i dette dynastiet forsøkte også å bygge pyramider, men disse er i liten grad bevart.

Det 4. dynasti utgjorde høydepunktet i pyramidebyggingen og det er i denne perioden den ekte pyramiden med jevne sider oppstod. Utviklingen av den ekte pyramiden, med prøving og feiling, kan spores i de tre pyramidene som ble bygget av Snofru i Meidum og Dahshur.

Mest kjent er pyramidene til Snofrus etterfølgere, Kheops, Khefren og Menkaura, i Giza. Kheopspyramiden er den største av alle pyramidene, og er uten tvil ett av de mest kjente byggverkene fra oldtiden.

Pyramidene hadde en dobbel funksjon som kongens grav og som symbol på kongens makt og forbindelse med solguden Ra. Assosiasjonen mellom kongen og Ra ble ytterligere understreket ved tittelen sa Ra («sønn av Ra») som ble tatt i bruk fra det 4. dynasti.

Den økonomiske betydningen av pyramidebyggingen kan knapt overdrives. Pyramidene må ha skapt et enormt behov for både materialer og arbeidskraft. Som arbeidskraft ble det antagelig ikke brukt slaver, men rullerende arbeidslag bestående av bønder og arbeidere, såkalte fyler. I Giza er det funnet en bosetning som trolig ble brukt av arbeiderne. En bygning med avlange rom kan være sovesaler. En annen bygning ble trolig brukt som bakeri for å lage matrasjoner til arbeiderne.

Pyramidebyggingen satte også store krav til en velfungerende administrasjon. De øverste embetsmennene rundt kongen kom gjerne fra den kongelige familien. Et eksempel er Hemiunu, Khufus visir og slektning. Som alle andre høyere embetsmenn i denne perioden, ble han begravet i en mastabagrav tett ved kongens pyramide.

Egypt var fortsatt relativt isolert i internasjonal sammenheng og holdt seg stort sett innenfor Nildalens naturlige grenser. Palermosteinen nevner imidlertid at Snofru gjennomførte et militært felttog i Nubia og sendte en handelsekspedisjon til Levanten. Spor av en egyptisk bosetning og handelsutpost er funnet ved Buhen i Nubia, og kongelige inskripsjoner fra Sinai viser at det det trolig ble gjort forsøk på å utvinne malakitt og turkis.

Dynasti 5–8: cirka 2435–2119 fvt.

Gjenstående obelisk i Luxor (Karnak). Vanligvis flankerte to obelisker inngangen til et tempel.
/Public Domain.
Lisens: CC BY SA 3.0
Dødeboken
Dødeboken kap 100 og 129.
Av .

I det 5. og 6. dynasti ble det bygget mindre pyramider og med materialer av dårligere kvalitet enn de tidligere pyramidene. Dette kan ha skjedd som følge av en svekket økonomi etter den omfattende pyramidebyggingen i det 4. dynasti.

En annen forklaring er at det kan ha skjedd en religiøs endring. Samtidig med at pyramidene ble mindre, ble templet som var tilknyttet pyramiden større og mer komplisert. Fra og med Unas, den siste kongen i det 5. dynasti, ble kamrene i pyramiden dekorert med de såkalte pyramidetekstene. Dette er en rekke religiøse tekster som knyttet kongen til Ra og Osiris og som skulle sikre kongens ferd i dødsriket.

I tillegg valgte flere av kongene i det 5. dynasti å bygge templer viet til Ra. Templene til Userkaf og Niuserra er bevart, og består av et tempel bygget rundt en stor obelisk, et viktig solsymbol.

Det 6. dynasti viser noen tegn på et dynasti med svakheter. Den biografiske inskripsjonen til embetsmannen Weni nevner det som kan ha vært et attentatforsøk mot Pepi 1. Kontrollen over riket ser for alvor ut til å ha smuldret opp mot slutten av den lange regjeringstiden til Pepi 2.

Årsakene til nedgangen var mange. Utviklingen av en sterk statsadministrasjon, der ledende embetsmenn ble rekruttert fra velstående familier, førte til at kongens makt ble redusert. Dette er synlig i elitegravene i det 5. og 6. dynasti, som er mer løsrevet fra kongens pyramide enn i det 4. dynasti. I det 6. dynasti begynner også guvernørene i distriktene (nomene) å bygge graver lokalt, for eksempel ved Meir og Deir el Gebrawi.

Samtidig førte problemer med å kontrollere Nilen og nedgang i utenrikshandelen til et sammenbrudd i økonomien. Særlig utslagsgivende var det at Egypt mistet innflytelse i Nubia. Etter hvert kollapset hele infrastrukturen, og sentralmakten falt sammen.

Etterkommerne etter det 6. dynasti (7. og 8. dynasti) hadde liten innflytelse utover Memfisområdet. Noen regner disse dynastiene til første overgangsperiode, snarere enn til det gamle riket.

Første overgangsperiode (dynasti 9–11): cirka 2118–1980 fvt.

Graven til Ankhtifi ved el-Moalla.
I første overgangsperiode løsrev flere av de lokale guvernørerne seg, for eksempel Ankhitfi i Hierakonpolis. Dette bildet viser graven hans i el-Moalla.
Av .
Lisens: Gnu FDL

I den første overgangsperioden hadde Memfis sluttet å fungere som sete for sentraladministrasjonen, og Egypt ble delt. Dette gjør at kronologien i tidsrommet er noe uklar. Senere litteratur fra det midtre riket framstilte gjerne perioden som kaotisk med anarki og nød. Imidlertid ser distriktene ut til å ha fått økt velstand.

De lokale guvernørene hadde fått økt makt og flere hersket som småkonger over distriktene sine. Et godt eksempel på en lokal hersker er Ankhtifi som styrte i Hierakonpolis. I en selvbiografisk inskripsjon fra graven hans i el-Moalla beskriver han hvordan han førte et felttog mot Teben og grep inn i styre og stell i Edfu.

I Nedre Egypt hersket en rekke relativt svake konger (regnet som det 9. og 10. dynasti) fra Herakleopolis (i dag landsbyen Ihnasya el-Medina). Lite er kjent om disse kongene ettersom det finnes få arkeologiske rester fra Herakleopolis. Det meste som er kjent er fra referanser i de selvbiografiske inskripsjonene til de lokale herskerne i Asyut som var lojale mot disse kongene.

Parallelt med det 9. og 10. dynasti vokste et dynasti med konger fram i Teben i Øvre Egypt (11. dynasti). Dette dynastiet er bedre kjent enn det 9. og 10. dynasti, blant annet gjennom inskripsjoner fra gravene deres. Ved å beseire det nordlige dynastiet i Nedre Egypt maktet herskerne i Teben til slutt å gjenforene landet. Dette skjedde under Mentuhotep 2.

Det midtre riket (dynasti 11–13): cirka 1980–1760 fvt.

Relieff av Mentuhotep 2 fra Deir el-Bahri
Mentuhotep 2 i 11. dynasti klarte på nytt å samle Egypt og innledet det midtre riket.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Senuseret 3
Den mest markante kongen i 12. dynasti var Senuseret 3 som ekspanderte langt inn i Nubia.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Samlingen av riket under Mentuhotep 2. regnes gjerne som starten av det midtre riket. De etterfølgende kongene i det 11. dynasti var likevel ikke like sterke som Mentuhotep 2., og en embetsmann ved navn Amonemhet grunnla det 12. dynasti. Med Amonemhet 1.s nye dynasti fulgte en ny oppblomstring for Egypt.

For å markere tilhørigheten til tidligere storhetstider, flyttet kongen hovedsetet fra Teben til en helt ny by i Nedre Egypt, Itj-tawy. Denne byen er ikke funnet, men lå trolig ved Lisht i Faiyum der Amonemhet bygde en pyramide. I senere visdomslitteratur, den såkalte Amonemhet 1.s lære, kommer det fram at kongen ble drept, antagelig i et statskupp. Til tross for dette maktet kongene i det 12. dynasti å konsolidere sentralmakten, blant annet ved å stramme opp nome-systemet og ved at tronarvingen ofte ble samregent mens kongen levde. Nedre Nubia kom igjen under egyptisk innflytelse, og handelen tok seg opp.

Den mest markante kongen i det 12. dynasti var Senuseret 3. som ekspanderte langt inn i Nubia. Med sin rikdom på gull, kobber, halvedelstener og steinbrudd var Nubia av stor økonomisk betydning. Egypts sørgrense ble flyttet forbi 2. katarakt, til Semna i dagens Sudan. I dette området ble det anlagt flere fort for å kontrollere trafikken på og ved Nilen.

Også Syria og Palestina kom under egyptisk innflytelse gjennom utstrakt handelsvirksomhet. Dette kommer spesielt til uttrykk i annalene til Amonemhet 2. som er funnet i Memfis. Egypt hadde likevel ikke politisk kontroll over området, selv om annalene nevner flere felttog mot Levanten. Fra referanser i fortellingen om Sinuhe, vet vi at det eksisterte et forsvarsverk også mot Levanten, kjent som Herskerens murer.

Rikdommen avspeilet seg i omfattende byggevirksomhet og alle kongene i det 12. dynasti bygde pyramider ved Lisht, Lahun, Dashur og Hawara. Kongemakten ble stadig styrket, men også synet på kongen endret seg. Mens kongen tidligere var den opphøyde gudekongen, ble han i visdomslitteraturen nå betraktet som «hyrde» for sitt folk. Perioden var også preget av en rik litteratur.

Det påfølgende 13. dynasti var relativt stabilt, men svakt. Hele 70 forskjellige konger satt på tronen i perioden. Med en stadig økende administrasjon ble makten langsomt flyttet over til byråkratiet. Muligens bidrog også en økende mengde av innvandrere fra Levanten til å svekke sentralmakten. Nilens delta ble etter hvert tett befolket med fremmede folkegrupper.

Andre overgangsperiode (dynasti 14–17): cirka 1760–1550 fvt.

Ahmose I
Mumien av Ahmose I.
Av .

Med svekkelsen av det 13. dynasti begynte Egypts andre overgangsperiode. Landet ble splittet, og rivaliserende dynastier kjempet om makten. Et særlig trekk ved perioden var de såkalte Hyksos-kongene (fra egyptisk heqa khasut, «høvding over fremmede land») som etter hvert fikk større makt i Nilens delta, spesielt i Avaris (ved den moderne landsbyen Tell el-Daba).

Hyksos-fenomenet er fortsatt ikke helt forstått. Utgravninger i Avaris røper en materiell kultur med sterke likhetstrekk med Palestina, spesielt i graver hvor det er gjort funn av palestinsk keramikk og gravlegginger av esler som ellers ikke er kjent i Egypt. Titler på embetsmenn viser likevel at Hyksos-kongene må ha hatt en administrasjon etter egyptisk mønster.

Det politiske bildet i perioden er komplisert. Det 14. dynasti var et lite kjent dynasti, antageligvis i Nilens delta, mens det 15. dynasti (Hyksos) styrte i den østlige delen av Nilens delta. Delvis parallelt med disse satt det 13. dynasti fortsatt i Itj-tawy. Det såkalte 16. dynasti er et kunstig navn på et annet lite kjent dynasti. Senere vokste det 17. dynasti fram i Teben. I en inskripsjon fra Kamose i det 17. dynasti kommer det fram at det var en slags grense mellom Teben-kongene og Hyksos-kongene ved Cusae i Øvre Egypt.

Det 17. dynasti tok etter hvert opp kampen mot Hyksos-kongene. Sekenenra Tao bygget en befestning ved Deir el-Ballas med god utsikt over Nilen. Mumien til denne kongen viser at han trolig ble drept i kamp. Krigen fortsatte under etterfølgerne Kamose og Ahmose 1., og sistnevnte klarte til slutt å drive ut Hyksos-kongene. Ahmoses felttog er kjent gjennom den selvbiografiske inskripsjonen til hærføreren Ahmose, sønn av Ibana.

Det nye riket (dynasti 18–20): cirka 1550–1069 fvt.

Med samlingen av riket under Ahmose 1., regner vi starten på det 18. dynasti og innledningen til det nye riket. I denne perioden ekspanderte Egypt for første gang virkelig utenfor Egypts naturlige grenser, og ble blant de viktigste stormaktene i Midtøsten.

Det 18. dynasti: cirka 1550–1295 fvt.

Tutankhamons dødsmaske

Tutankhamon flyttet hoffet tilbake til Memfis etter at Akhnaton døde. Bildet viser Tutankhamons berømte dødsmaske i rent gull, innsatt med glass og edelstener. Det egyptiske museum i Kairo, 2002.

Tutankhamons dødsmaske
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Hatshepsut gjennopptok tidligere handelskontakter og sendte en ekspedisjon til Punt. Denne ekspedisjonen ble dokumentert i kulttemplet hennes i Deir el-Bahri i Teben.
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Thutmosis 1. startet for alvor trenden med en imperialistisk politikk. Til tross for sin korte regjeringsperiode klarte han å trenge lenger inn i Nubia og Levanten enn noen tidligere konge. Med dette trådte Egypt inn på den storpolitiske arenaen sammen med Mitanni (eller Nahrina) og senere Hettitterriket i Anatolia, Assyria og Babylonia, der det gjaldt å sikre seg kontrollen med handelen og politisk overherredømme.

Spesielt sentralt stod farao Thutmosis 3. som gjennomførte flere felttog i Palestina og Syria for å unngå at Mitanni fikk for stor innflytelse. Spesielt viktig var det å få kontroll over de mange bystatene og småstatene i Levanten. Felttogene er beskrevet i Thutmosis' annaler som finnes i templet i Karnak. Den militære aktiviteten brakte stor rikdom til Egypt i form av krigsbytte og tributt fra de erobrede områdene.

Viktig var også ekspansjonen sørover. Nubia ble igjen innlemmet i Egypt, noe som sikret handelsveiene sørover og gav tilgang på gull og andre naturressurser. Hatshepsut, en av de få kvinnelige herskerne i Det gamle Egypt, gjenopptok tidligere handelskontakter og sendte en ekspedisjon til Punt, et område som trolig lå på Afrikas østkyst.

Etter hvert ble det etablert fred med Mitanni gjennom diplomatiske avtaler og arrangerte ekteskap. Thutmosis 3. tok tre syriske prinsesser til koner, og både Thutmosis 4. og Amonhotep 3. giftet seg med prinsesser fra Mitanni. Spesielt var regjeringstiden til Amonhotep 3. preget av fred og diplomati. I Tell el-Amarna er det funnet et arkiv, deriblant de såkalte Arzawabrevene, som illustrerer den diplomatiske kontakten mellom Egypt og stormaktene i Midtøsten.

Den kanskje mest berømte farao fra det 18. dynasti er Akhenaten (opprinnelig Amonhotep 4.), kjent for sitt forsøk på å favorisere solguden gjennom dyrkningen av solskiven Aten. Han bygde blant annet et tempel i Karnak og lot bygge en ny hovedstad i Øvre Egypt, kalt Akhetaten (dagens Tell el-Amarna). Perioden omtales derfor ofte som Amarnaperioden. Hans religionsreform ble av ettertiden oppfattet som et stort feiltrinn og ble reversert da kongen døde. I den etterfølgende tiden var landet i problemer. Etterfølgeren Tutankhaten skiftet navn til Tutankhamon for å markere at den gamle religionen var tatt tilbake og flyttet hoffet til Memfis.

Det 19. og 20. dynasti: cirka 1295–1069 fvt.

Ramses 6
De siste kongene i 20. dynasti, alle ved navn Ramses, mistet gradvis makten over riket. Dette er et fragment av Ramses 6s sarkofag fra Kongenes dal.
British Museum.
Ramses 6
Lisens: CC BY SA 3.0

Ramses 1., en hærfører under de siste kongene i det 18. dynasti, grunnla det 19. dynasti. I løpet av Amarnaperioden hadde Hettitterriket overtatt Mitannis hegemoni og presset sterkt på for å overta den politiske kontrollen i Midtøsten.

Etterfølgerne til Ramses 1., Sety 1. og Ramses 2., gjennomførte flere felttog i Levanten for å gjenvinne Egypts innflytelse og vinne tilbake viktige småstater fra hettittisk kontroll, spesielt Amurru og Kadesh. Perioden ble preget av både seire og tap, men stort sett maktet Egypt å opprettholde sitt politiske hegemoni. Under Ramses 2. ble det til slutt inngått fredsavtale med hettittene.

Det ble drevet et utstrakt monumentalbyggeri, blant annet fikk Memfis en ny storhetstid som hovedsete og Ramses 2. bygget et helt nytt hovedsete i Pi-Ramses i Nilens delta. Blant andre kjente byggverk hører utvidelsene av templene i Luxor og Karnak, og Ramses 2.s klippetempel ved Abu Simbel. Interessen for egen fortid blomstret også opp; de gamle pyramideanleggene ble restaurert, og tidligere tiders litteratur ble kopiert. Det ble også produsert ny litteratur.

Egypt ble internasjonalt også på annet vis, idet en rekke ulike folkeslag slo seg ned i landet. Mot slutten av perioden ble presset fra utsiden sterkere og sterkere. Ramses 2.s etterfølger, Merenptah, måtte kjempe harde slag for å hindre libyske stammer og de såkalte sjøfolkene fra å trenge inn i Nilens delta. I en stele reist av Merenptah, som nå befinner seg i Kairo, omtales Israel for første gang som folkegruppe. Under Ramses 3. i det 20. dynasti, ble Egypt igjen truet av sjøfolkene. Ramses 3. klarte å slå tilbake invasjonen i det første kjente sjøslaget i historien.

Under etterfølgerne til Ramses 3., som alle het Ramses, smuldret kongens makt opp. Dette skyldtes til en viss grad økonomisk nedgang og stadige angrep fra libyske stammer, spesielt i Teben. I tillegg satt presteskapet til Amon i Teben på mye rikdom og store eiendommer. Amon-prestene tok etter hvert herskertitler og gjennom gudens orakler utviklet det seg et slags teokrati. Denne splittede perioden innledet tredje overgangsperiode.

Tredje overgangsperiode (dynasti 21–24): cirka 1069–722 fvt.

Flere av kongene i 22. og 23. dynasti hadde libysk opphav og libyske navn, for eksempel Shoshenk og Osorkon. Dette relieffet fra Bubastis viser Osorkon 2 og dronning Karoma i 22. dynasti.

Da den siste Ramses-kongen i det 20. dynasti døde, dannet Smendes, en konge med ukjent opphav, et nytt dynasti (det 21. dynasti) i Tanis i Nilens delta. Parallelt med dette dynastiet fortsatte Amon-prestenes dynasti og teokratiet i Teben. Amon-prestene anerkjente Tanis-kongene, men hadde i praksis kontrollen over Øvre Egypt. Kongene i det 21. dynasti bygget et stort tempel til Amon i Tanis, som en nordlig motvekt til Teben. Templet ble stort sett bygget med gjenbrukte materialer fra Pi-Ramses, hovedsetet til Ramses 2.

Libyske militære ledere (som trolig nedstammet fra libyske fanger som Ramses 3. hadde bosatt i Egypt) kom etter hvert til å spille en stadig viktigere rolle. Da den siste kongen i det 21. dynasti døde uten etterkommer grunnla Sheshonk 1., en libysk hærfører fra Bubastis, det 22. dynasti. Det 22. og 23. dynasti kalles de libyske, og kongenavn fra perioden røper libysk opphav (Sheshonk, Osorkon, Takelot). Sheshonk klarte i en kort periode å gjenopplive tidligere tiders storhet gjennom et vellykket felttog i Levanten. Denne episoden er også omtalt i Bibelen, der Sheshonk er kjent som Shishak.

Sheshonks etterfølgere i det 22. dynasti var ikke like sterke, og med farao Sheshonk 3. er det slutt på et samlet Egypt. Flere småherskere løsrev seg, og i Nilens delta oppstod to fragmentariske dynastier (det 23. og 24. dynasti) som delvis overlappet med det 22. dynasti.

Sendynastisk tid (dynasti 25–30): cirka 722–332 fvt.

Det 25. dynasti: cirka 722–664 fvt.

Kerma
Kerma ble hovedsete i kongedømmet Kusj som er det tidligste komplekse samfunnet i Afrika sør for Egypt. Bosetningen og den store gravplassen ved Kerma ble etablert rundt 2500 fvt. Kongedømmet Kusj var på sitt høydepunkt i perioden 1750-1550 fvt.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Kusj (i dagens Sudan) hadde vært under egyptisk innflytelse politisk og kulturelt siden det nye riket. I mellomtiden var landet vokst til en stat, med hovedsete i Napata (i nærheten av Barkalfjellet). Kusjittene presset på nordover. Piye gjennomførte først et felttog der både Teben og Memfis ble inntatt. Etterfølgerne hans, blant andre Shabaka og Taharka, annekterte Egypt og tok Memfis som hovedsete. De kusjittiske kongene utgjorde det 25. dynasti og regnes som starten på den sendynastiske tiden.

Det 26. dynasti: 664–525 fvt.

Kusjittenes makt ble brutt av flere assyriske erobringsforsøk (i 671, 667 og 664-663 fvt.) som drev dem tilbake til Nubia. Assyrerne utpekte Nekho 1., og senere sønnen hans Psamtek 1., fra Saïs i Nilens delta til vasallkonger. Assyria slet på denne tiden med interne problemer og press fra Babylonia. Psamtek 1. utnyttet situasjonen og frigjorde Egypt fra assyrerne og grunnla med dette det 26. dynasti. Ved hjelp av greske leiesoldater fikk han makt over småherskerne. Han fikk også kontroll over Amon-prestene i Teben ved å sette inn datteren Nitokris som prestinne.

Det 26. dynasti utgjorde en ny blomstringsperiode hvor riket var samlet og stabilt. Både det 25. og 26. dynasti skuet tilbake til tidligere tider og kopierte kunststilene spesielt fra det gamle riket. Egypt maktet også å holde kontroll over Levanten i en kort periode under etterfølgeren til Psamtek 1., Nekho 2. På denne tiden begynte også gresk innflytelse å gjøre seg gjeldende, og det ble etablert en gresk handelsstasjon ved Naukratis i Nilens delta.

Det 27.–30. dynasti (Persertiden): 525–332 fvt.

Nektanebo 1s tempelpaviljong ved Philae.
Egyptiske konger klarte å avbryte det persiske herredømmet i et kort tidsrom. Nektanebo 1 hersket i denne perioden og bygde flere monumenter, for eksempel på Philae.
Av .
Lisens: Gnu FDL

Persia vokste etter hvert fram som den ledende makten i Midtøsten og erobret både Lydia og Babylonia. Perserkongen Kambyses 2. erobret deretter Egypt i 525 fvt., og perserne satt med makten i Egypt i to perioder; fra 525 til 404 og fra 343 til 332 fvt.

Ettersom de egyptiske kildene er relativt beskjedne, vet vi lite om persernes styre i Egypt. Ifølge senere, klassiske kilder, var det et brutalt styre, men mye kan tyde på at dette ikke var tilfelle. Antagelig blandet perserne seg i mindre grad inn i Egypts indre forhold enn i andre erobrede områder. Perserkongene overtok faraoens titler og hans guddommelige status. Ettersom de selv ikke residerte i landet, ble det daglige styre overlatt til guvernører og satraper.

Persertiden ble avbrutt av en kort periode hvor egyptiske konger (det 28.–30. dynasti) klarte å ta makten tilbake over Egypt. Spesielt kjent blant disse kongene er Nektanebo 1. og Nektanebo 2., som begge var store byggherrer. Nektanebo 2. måtte til slutt gi tapt for perserne igjen.

Gresk-romersk tid: 332 fvt.–395 evt.

Aleksander den store: 332–323 fvt.

Aleksander den stores nedkjempelse av Perserriket og erobringen av Egypt i 332 fvt. innledet den gresk-romerske perioden i Egypts historie. Alexander ble ønsket velkommen som en frigjører og ble gitt tradisjonelle kongetitler. Han ble bare en kort tid i Egypt, men gjorde et varig inntrykk ved å grunnlegge byen Alexandria. I sitt fravær innsatte Aleksander flere administratorer som skulle styre Egypt.

Ptolemeerne: 323–30 fvt.

Templet ved Kom Ombo.
Ptolemeerne bygde flere templer i tradisjonell egyptisk stil, for eksempel ved Kom Ombo.
Av .
Lisens: Gnu FDL
Kleopatra

Kort tid før Aleksanders død i 323 fvt. ble en av Aleksanders generaler, Ptolemaios, sønn av Lagos, satrap i Egypt. I 305 fvt. tok Ptolemaios 1. Soter kongetittel og grunnla derved et ptolemeisk dynasti, som varte i 300 år. I alt 15 gresktalende konger bar det makedonske navnet Ptolemaios.

Under de første ptolemeerne var kampen om restene etter Aleksanders rike et sentralt tema. Det ble utkjempet i alt seks kriger i Syria. Spesielt Ptolemaios 1. – Ptolemaios 3. gjorde suksess. Disse kongene var også store administratorer, og under deres ledelse fikk Egypt et økonomisk og militært oppsving. Landet ble et kornkammer for nabolandene og vanningssystemene ble forbedret. Alexandria ble et handelssentrum og hovedsete for litteratur og vitenskap. Ptolemeerne drev omfattende restaureringsvirksomhet og bygde flere templer i tradisjonell egyptisk stil, blant annet i Edfu, Kom Ombo og Dendera.

De senere Ptolemeerne mistet gradvis makten i Syria. Indre stridigheter skapte også problemer. Øvre Egypt gjorde opprør mot ptolemeerne i 208–186 og i 88–86 fvt. Det var også blodige maktkamper mellom flere av ptolemeerne, spesielt mellom Ptolemaios 6. og Ptolemaios 8. og mellom Ptolemaios 9. og Ptolemaios 10.

Etter hvert fikk Romerriket økt innvirkning på egyptisk politikk. Ptolemaios 12. ble for eksempel gjeninnsatt med romersk hjelp etter at han hadde blitt fordrevet fra tronen av datteren Berenike.

Kleopatra 7., den siste og mest berømte av ptolemeerne, greide å gjenreise Egypt som en stormakt ved hjelp av de romerske hærførerne Julius Caesar og Marcus Antonius. Kleopatra måtte til slutt gi tapt for Octavian (Augustus) i år 30 fvt. Da hun døde, ble Egypt en del av Romerriket.

Romerne: 30 fvt.–395 evt.

Romerne hadde store troppekonsentrasjoner i landet og holdt Egypt i et fast grep. Alle forsøk på opprør ble øyeblikkelig slått ned. Sør for Egypt oppfattet kongene i Meroë i det sørlige Nubia seg som de gamle faraoenes rettmessige etterkommere. I år 23 fvt. sendte de tropper nordover og forsøkte å trenge inn i Egypt. Dette førte til at nedre Nubia ble gjennombygd av romerske militærinstallasjoner som virket som en buffersone mot sør.

Etter å ha konsolidert sin makt gikk romerne i gang med å reparere vanningssystemer og å effektivisere administrasjonen. I løpet av kort tid blomstret den egyptiske økonomien på ny, og Alexandria ble den viktigste handelsbyen i det østlige Middelhavet.

Oppsvinget varte til godt ut i det andre århundre evt. Romerne førte imidlertid en utplyndringspolitikk, og alle pengene gikk til den romerske statskassen. Egypterne selv ble underkuet. Også templene ble lagt under romersk kontroll. Mens byene blomstret økonomisk, led landsbygda under uro og bondeopprør.

Da Diokletian ble keiser i 284 evt., forsøkte han å bøte på uroen ved å dele Egypt inn i tre provinser. Etter hans abdikasjon i 305 evt. ble Egypt omorganisert nok en gang. Fra 395 evt. ble landet kontrollert fra Bysants.

Rundt midten av det fjerde århundre evt. var Egypt stort sett blitt kristnet og de egyptiske templene ble stengt. Templet til IsisPhilae ble stengt av keiser Justinian 1. så sent som i 550 evt. Etter at islamske hærer tvang bysantinerne ut av Alexandria i 642 evt., ble Egypt arabisk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Baines, John og Malek, Jaromir (2000). Cultural Atlas of Ancient Egypt. Revidert utgave. Checkmark Books, New York.
  • Kemp, Barry J. (2006). Ancient Egypt. Anatomy of a Civilization. Andre utgave. Routledge, London og New York.
  • Shaw, Ian, red. (2000). The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press, Oxford.
  • Wilkinson, Toby (2010). The Rise and Fall of Ancient Egypt. Bloomsbury, London, New Delhi, New York og Sydney.

Kommentarer (5)

svarte Henrik Torkveen

Hei! Ja her var det blitt et tall for mye. Har rettet opp, og justert litt. Takk for tilbakemeldingen.

skrev Thomas Reinertsen Berg

Ett av bildene viser «Rekonstruert kalender fra Nabta Playa-kulturen», men det står ingenting i artikkelen om hvem det var.

svarte Henrik Torkveen

Hei! Takk for innspillet! Her ser det ut til at leksikonet har innhentet et bilde uten at det er blitt omtalt i selve artikkelteksten. Jeg har justert litt nå, og fått fram litt mer om Nabta Playa og funnene fra ørkenen vest for Nilen i perioden fra cirka 8800 - 4700 fvt.

skrev Thomas Reinertsen Berg

Hei igjen. Jeg ble nysgjerrig, og fant informasjon om Nabta Playa. I artikkelen «Astronomy of Nabta Playa», skrevet av J. McK Malville, R. Schild, F. Wendorf og R. Brenmer og publisert i African Skies nr. 11, juli 2007, står det: "A radiocarbon date from a hearth adjacent to the cromlech yielded a date of 4800 + 60 years BC." Artikkelen er tilgjengelig på researchgate.net/publication/226354066_Astronomy_of_Nabta_Playa

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg