Henry Larsen

Henry Asbjørn Larsen ble født på Herføl, Hvaler. Siden moren var ugift, ble han oppfostret hos sin onkel. Femten år gammel dro han til sjøs og fikk erfare mye av verden. I 1919 begynte han på sjømannsskolen i Kristiania, hvor både Adolf Henrik Lindstrøm (1866−1939) og Otto Sverdrup (1854−1930) underviste i enkelte timer. Etter eksamen i 1920 hadde han ett års verneplikt i Marinen og deretter ble han ansatt som styrmann hos Fred. Olsens rederi.

Under skipsanløp i Seattle 1923 traff Larsen Roald Amundsen, som var på foredragsturné, og Oscar Omdahl, som var på vei tilbake til Norge etter forsøket med å fly med Amundsen ut fra Wainwright, Alaska. Larsen ble inspirert til å mønstre av for å søke seg nordover til polare strøk. Etter å ha sett en avisartikkel hvor danske Christian Klingenberg etterlyste en navigatør til et skip i arktisk farvann kom han til å seile for Klingenberg i to somrer. Larsen ble god venn med Klingenberg-familien, som var halv inuitt. Han overvintret sammen med inuittene og lærte hvordan det var å leve og reise i Arktis.

I 1928 ble Larsen kanadisk statsborger. Han gikk inn i det ridende politiet – The Royal Canadian Mounted Police (RCMP). Han var nå svært erfaren i arktisk navigasjon, og etter tre måneder ble han beskikket som førstestyrmann på politiskipet St. Roch i arktisk Canada, hvor han tilbrakte de neste fem årene. Larsen sto samvittighetsfullt på urbefolkningens side og talte deres sak.

Larsen giftet seg og fikk tre barn, men i nesten 30 år tilbrakte han det meste av tiden i Arktis, fra 1935 som fører av den 80 tonn store skuta St. Roch, og han så relativt lite til familien i Vancouver.

I 1940 var det bekymring i Canada for fiendtlig inntrengen i nord, og Larsen fikk i oppdrag å inspisere de nordligste utpostene langs Canadas arktiske grense. Sammen med et mannskap på syv i St. Roch brukte han 28 måneder (1940−1942) fra Vancouver til Halifax i Nova Scotia med to overvintringer underveis og omfattende patruljering med hundesleder. Dette var den første gjennomseilingen av Nordvestpassasjen fra vest til øst, og kong Georg 6. tildelte Larsen den britiske polarmedaljen for bragden. Returen ble påbegynt sommeren 1944, og Vancouver ble nådd i oktober, etter 86 dager. Dermed var passasjen gjennomseilt for første gang uten overvintring og for første gang begge veier av samme skip. Larsen ble utnevnt til stabssersjant.

I perioden 1948 til 1961 var Larsen sjef (superintendent) for RCMPs arktiske avdeling (Northwest Territories), og i 1954 var han den første kapteinen som seilte rundt det amerikanske kontinentet. Han ble dekorert flere ganger, og hans innsats i arktiske strøk gjorde ham kjent over hele Canada.

I 1957 fikk Larsen i oppdrag av den kanadiske stat å avduke Otto Sverdrup-monumentet i Steinkjer. Dette var hans første besøk i fødelandet på 34 år, og han kom bare én gang til, i 1964, samme år som han døde av benkreft.

Det står en statue av ham i Vancouver Maritime Museum, hvor St. Roch er bevart i tørrdokk og det finnes en samling av hans bøker og brev. Larsen Cape og Larsen Sound i Canada er oppkalt etter ham, og i 1987 fikk en ny isbryter, kystvaktskipet «CCGS Henry Larsen», hans navn. Inuittene kalte ham «Henry med det store skipet» (Hanorie Umiarjuag). I 2000 ble en byste av ham avduket av hans tre barn i Skjærhalden på Hvaler.

• Nordvestpassasjen
• Henry Larsen i Norsk biografisk leksikon

• Larsen, Henry A., Omholt-Jensen, Edward, Sheer, Frank (1964): Henry med det store skipet, Ernst G. Mortensens forlag. På engelsk (1967): The Big Ship.