Henrik Pontoppidan var en dansk forfatter. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1917.
Av hans tallrike verker kan særlig fremheves de mesterlige småfortellingene i Fra hytterne (1887) og Skyer (1890), de siste med motiv fra tidens politiske kamper. Videre kan romaner som Nattevagt (1894), som handler om brytningene mellom 1880-årenes naturalisme og 1890-årenes nyromantikk, og Isbjørnen (1887) fremheves. Språket er klart og fast, ofte gjennomsyret av besk ironi.
Det mest betydningsfulle i forfatterskapet er de tre store romansyklusene Det forjættede land (1891–1895), Lykke-Per (1898–1904) og De dødes rige (1912–1915). Den første skildrer forhold og åndelige brytninger på landet, særlig i grundtvigske kretsene. Den andre er en livsskildring hvor det vises hvor vanskelig det er for et menneske å frigjøre seg fra sin bakgrunn og barndomshjemmets åndelige lenker. Den tredje og svakeste gir et mismodig bilde av tidens voksende forråelse.
Etter disse tidsbildene utgav han bare en enkelt større roman, den bitre Mands himmerig (1927). I årene 1933–1940 kom fire små erindringsbind, samlet under tittelen Undervejs til mig selv (1943).
Pontoppidan fikk Nobelprisen i litteratur i 1917 sammen med Karl Gjellerup.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.