Henrik 7 var konge av England i perioden 1485–1509 som den første av huset Tudor. Han var sønn av den walisiske jarlen Edmund Tudor (ca. 1430-1456) og den engelske arvingen Margaret Beaufort, en etterkommer av John av Gaunt.

I 1483 ble Henrik Lancasterslektens kongsemne, og på tross av at hans mor var blitt gift med lord Thomas Stanley (se Stanley - adelsslekt), en lojal York-tilhenger, arbeidet hun for sønnen Henriks krav på tronen. Fra eksil i Frankrike kom han til England og etter at flere av Rikard 3s støttespillere hoppet av, gjorde Henrik ende på rosekrigene og slo Rikard 3 i slaget ved Bosworth Field i 1485.

Henriks effektive maktkonsolidering som konge tyder på at han behersket både timing og symbolsk makt. Etter seieren ved Bosworth Field lot han seg krone før han ble tatt til konge av Parlamentet. Henrik giftet seg deretter med Elizabeth av York, datter av Yorkslektens kong Edvard 4 og Elizabeth Woodville, og dermed fikk han i stand en viss forsoning. At han ble kronet før ekteskapet og Parlamentets hyllest, kommuniserte imidlertid at hans kongeverdighet verken var avhengig av Parlamentets anerkjennelse eller hans tilknytning til Yorkfamilien.

Da Henriks eldste sønn ble født i 1486 fikk han navnet Arthur, et symboltungt navn for en engelsk tronarving, som framkalte forestillinger om anglo-walisisk forening og en gullalder for det engelske monarkiet fra en legendarisk fortid.

Henrik demonstrerte også en nøysom utmåling av straff og belønning i oppgjøret med det forrige regimets tilhengere. Yorks unge kongsemne, den ti år gamle Edvard, jarl av Warwick, en sønnesønn av Edvard 4, ble arrestert og satt i London Tower i 1485. Men ettersom den unge jarlen ikke utgjorde noen umiddelbar trussel mot Henrik ble han ikke henrettet med det første.

Yorkfamiliens ledende skikkelser ble fratatt gods og ære, mens lojaliteten til York-kongedømmets lavere embedsmenn ble sikret. På tross av dette ble det gjort opprør mot Henrik 7 i 1486, 1487, 1489, 1495, 1496 og 1497, og opprørene ble ofte støttet av Henriks fiender i utlandet. Men ettersom de farligste tronpretendentene enten var døde eller i Henriks varetekt, kom de mest alvorlige truslene i denne perioden fra bedragere. Den unge Lambert Simnel, for eksempel, var sønn av en baker eller en orgelbygger fra Oxford, men ble i 1487 presentert som Edvard, jarlen av Warwick. Simnel fikk støtte av den irske jarlen av Kildare, som hjalp ham å holde et parlament i Dublin hvor han ble kronet som Edvard 6. Hertuginne Margaret av Burgund, en søster av Edvard 4 og Rikard 3, ga Simnel 2000 tyske leiesoldater, men da disse landet i Lancastershire ble de raskt slått av Henriks styrker i slaget ved East Stoke. Simnel ble tatt til fange, men ble benådet og ble til og med ansatt som kongelig kjøkkentjener.

Den neste unge tronpretendenten var Perkin Warbeck, som var sønn av en flamsk toller. I 1491 ble han, tilsynelatende på grunn av en viss utseendemessig likhet, tatt for å være den forlengst avdøde Rikard av Shrewsbury, yngste sønn av Edvard 4, og de irske jarlene av Kildare og Desmond sluttet seg til Warbeck. Det samme gjorde kongen av Skottland, kongen av Frankrike, den tyske keiseren og hertuginne Margaret av Burgund. Perkin Warbeck hadde imidlertid liten suksess. Etter tre mislykkede opprør i 1495, 1496 og 1497, ble den unge tronpretendenten tatt til fange og fengslet i London Tower. Der møtte han på den jevngamle Edvard, jarl av Warwick. I 1399 prøvde de to å rømme Tower, men planen mislyktes, og begge ble dømt for høyforræderi og henrettet.

Det lyktes Henrik å styrke statens makt og hevde respekten for lov og rett. Han satte store krav til de menn som gjennom hans riksråd fikk den øverste administrative og dømmende myndighet. Evner og utdannelse ble et krav, og  høy rang var ikke lenger nok til å motta en ledende stilling. Samtidig opplevde England økonomisk fremgang.

Henrik kunne til en viss grad overse Parlamentet, da dette hadde lite å innvende mot den måten han regjerte på og ikke behøvde å skrive ut ekstra skatter. De siste 13 år av sin regjeringstid kalte han det for øvrig inn bare én gang. Også i utenrikspolitikken var Henrik forsiktig. Han la et solid grunnlag for de senere tudorers makt.

Da Henrik døde i 1509, ble han etterfulgt av sønnen Henrik 8.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.