Faktaboks

Henrik 5.
Henrik V, Heinrich V, Henry V
Født
11. august 1081
Død
23. mai 1125, Utrecht, Det tysk-romerske riket (nå i Nederland)
Levetid - kommentar
noen forskere regner fødselsåret som 1086
Keiser Henrik 5. (beskåret)
Denne fremstillingen av Henrik 5. er utført få år etter hans død av en ukjent kunstner som en freske i St. Georgskirken i Regensburg-Prüfening.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Henrik 5 var tysk konge fra 1099 til sin død og tysk-romersk keiser fra 1111 til sin død. Han kom til makten etter å ha tvunget faren Henrik 4. til å abdisere i 1105.

Både Henrik 4.s og Henrik 5.s regjeringstid var preget av kampen mellom pavemakten og den tysk-romerske keiseren om retten til å utnevne biskoper, den såkalte investiturstriden. Henrik 5. videreførte farens nasjonalistiske og pavekritiske kirkepolitikk (den ottonske kirkeordning) og tvang pave Paschalis 2. til å krone ham til keiser i 1011. Etter hvert måtte han gi etter for kirkens krav (som nå hadde støtte fra mange av de tyske fyrstene), og en avtale med den nye paven Calixtus 2. (konkordatet i Worms) i 1122 gjorde slutt på investiturstriden.

I 1114 giftet Henrik seg med Matilda, datter av den engelske kongen Henrik 1., men ekteskapet ble barnløst. Som den siste mann av salierslekten valgte Henrik på dødsleiet å gjøre søstersønnen, hertug Fredrik 2. av Schwaben, til sin arving og kandidat til tronfølgen, men ved valget etter keiserens død i 1125 valgte fyrstene isteden den saksiske hertugen Lothar til ny tysk konge.

Familie, oppvekst, tronstrid og ekteskap

Henrik var yngste sønn av keiser Henrik 4. i dennes første ekteskap og tilhørte dermed den tyske fyrsteslekten som genealogene har kalt den frankiske (eller saliske). Den eldre broren Konrad (1074–1101) var av faren utsett som dennes etterfølger og ble kronet til tysk konge i 1087, men i 1093 sluttet han seg til det pavevennlige partiet og ble derfor forstøtt til fordel for Henrik, som ble kronet til tysk konge i Aachen i 1099. Han måtte imidlertid love at han ikke skulle overstyre faren.

Dette løftet holdt Henrik i noen år, mens han styrte riket i farens mange fravær i felttog. Men i 1104, etter at han hadde deltatt i farens straffeekspedisjon mot ulydige vasaller i Sachsen, brøt han troskapsløftet til den nå (for fjerde gang) bannlyste faren og fikk pavens syndsforlatelse for dette edsbruddet.

I 1105 kom det til åpent brudd mellom far og sønn, da Henrik valgte (i hvert fall i teorien) å innordne seg under pavens kirkeordning og avsatte flere av biskopene som faren hadde innsatt. Mot slutten av året møttes de to til et riksmøte i Worms, men Henrik tok faren til fange og tvang ham til å abdisere. I januar 1106 lot han seg krone (for annen gang) til tysk konge og regjerte nå alene. Faren klarte imidlertid å rømme fra fangenskapet og samlet en opprørshær som vant over Henriks tropper i et slag nær Liège, men den tidligere keiseren døde selv senere samme år.

Konge og keiser

Henrik 5. begynte sin nye regjeringstid med et bedre forhold til de lokale tyske fyrstene enn faren hadde hatt. I 1106 lot han hertug Lothar få Sachsen i forlening da den forrige hertugslekten døde ut, som takk for at han hadde støttet Henrik i opprøret mot faren. Han la nå vekt på å gjøre fyrstene medansvarlige for riksstyret, ved å avholde flere riksmøter og poengtere at de beslutninger han fattet var tatt «i samråd med fyrstene».

Mindre heldig var han med forsøkene på å undertvinge fyrstene i Böhmen og Polen, og i motsetning til faren gjorde han lite for å skaffe seg støtte hos de norditalienske bystatene i sin kamp med paven om herredømmet i Italia. Et felttog mot Roma i 1111 endte med en slags forsoning med pave Paschalis, som under tvang kronte Henrik til tysk-romersk keiser i Peterskirken og hevet bannlysningen over den avdøde faren. Samtidig overtalte han farens tidligere motstander, den barnløse grevinne Matilda av Toscana, til å gjøre ham til sin arving.

Etter hjemkomsten til Tyskland samme år ble det snart tydelig at Henrik ikke lenger var så opptatt av å søke de lokale fyrstenes støtte i riksstyret. Han kom i væpnet konflikt med flere av dem, og hans forsøk på å kvele motstanden endte ofte i militære og politiske nederlag. Til tross for at han langt på vei hadde fortsatt farens praksis med å innsette lokale biskoper uten pavens godkjenning, mistet han også mye av støtten fra biskopene når han forsøkte å innskrenke deres privilegier.

Etter at Matilda av Toscana døde i 1115, besluttet Henrik seg for en ny italiareise for å ta sine nyervervede områder i Nord- og Mellom-Italia i besittelse. Han besøkte også Roma, men forholdet til paven var ikke hjertelig. Da Paschalis døde i 1118 og ble etterfulgt av en ikke mer vennligstemt Gelasius 2., sørget Henrik for at de keiservennlige blant kardinalene avsatte Gelasius og valgte en motpave, Gregor (8.), som imidlertid raskt mistet støtten fra kardinalene og keiseren.

Da Gelasius døde året etter og ble etterfulgt av Calixtus 2., fant Henrik ut at det ville være mer formålstjenlig for hans interesser i Italia å holde seg inne med den nye paven. Etter lange, til dels mislykkede forhandlinger og en kortvarig bannlysning fra den nye paven (1119) ble det i 1122 oppnådd enighet mellom keiseren og pavens representant om den fremtidige ordningen for innsetting av biskoper innenfor det tysk-romerske riket. Det såkalte «konkordatet i Worms», som egentlig var en utveksling av erklæringer fra de to partene, gjorde slutt på investiturstriden og dermed også kirkeordningen som keiser Otto 1. hadde innført i riket 160 år tidligere.

Henrik døde i Utrecht i 1125 som den siste mann av salierslekten. Han ble begravet i saliernes gravkrypt i domkirken i Speyer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg