Faktaboks

Henrik 4.
Henrik IV, Heinrich IV, Henry IV
Født
11. november 1050
Død
7. august 1106, Liège, Nedre Lothringen (nå i Belgia)
Levetid - kommentar
muligens født i Goslar, Sachsen
Henrik 4. og Henrik 5.
Henrik 4. utpekte sin yngste sønn Henrik 5. som sin arvtaker. Han ble kronet til tysk konge i 1099, men måtte love å ikke sette seg opp mot faren. Illustrasjon fra rundt 1200.
Av /Berlin SB Staatsbibliothek.

Henrik 4 var tysk konge i årene 1054–1105 og tysk-romersk keiser i perioden 1084–1105. Han var sønn av keiser Henrik 3, og ble som treåring valgt til samkonge med faren og kronet året etter. Moren, Agnes av Poitou, var regent for ham fra farens død i 1056 til 1062, da Henrik ble kidnappet av en gruppe stormenn ledet av erkebiskop Anno av Köln, som deretter var regent inntil Henrik ble myndig i 1065.

Henrik som konge

Brev til Ordulf av Sachsen
Dette brevet sendte Henrik til hertug Ordulf av Sachsen i 1062. Ordulf var gift med Ulvhild, datter av Olav den hellige.

Innenriks uro

I årene mens Henrik var umyndig, hadde regentene gitt flere av de største og viktigste lenene i riket til fyrster de ønsket å stå på god fot med. Da han selv begynte å regjere, var noen av fyrstene kritiske til hans forsøk på å styrke kongemakten på deres bekostning, og det brøt ut opprør i flere områder, blant annet Sachsen og Thüringen. Den fremste av opprørerne var grev Otto av Nordheim, som Agnes i 1061 hadde utnevnt til hertug av Bayern, og som ble en av Henriks argeste motstandere gjennom mange år.

Henrik nedkjempet opprørene, men forholdet hans til vasallene forble konfliktfylt. Den tyske adelen mislikte også at kongen, som var blitt oppdratt av ikke-adelige lærere i morens regenttid, fortsatte å gi slike personer (ministeriales) viktige posisjoner både ved hoffet og som kongens personlige representanter rundt omkring i riket.

I 1076 fikk Henrik for en tid annet å tenke på: Investiturstriden (se nedenfor) blusset opp. I denne konflikten tok flere av de verdslige riksfyrstene parti for paven, fordi de ville svekke kongens makt i riket, mens de fleste av de tyske og norditalienske biskopene støttet kongen. Da Henrik i 1077 ved en behendig manøver (se kanossagang) fikk paven til å trekke tilbake en trussel om bannlysing, viste stormennene i riket sin misnøye ved å velge en motkonge, hertug Rudolf av Schwaben.

Rudolf hadde fått hertugdømmet av Henriks mor mens hun var regent, og han støttet lenge den nye kongen i hans kamp mot opprørerne, men vendte seg etter hvert mot ham og sluttet seg til de pavevennlige fyrstene. I rikets kjerneområde Sachsen hadde Rudolf liten støtte, men paven valgte til slutt å anerkjenne ham som rettmessig konge. I 1080 kom det til kamp mellom Henriks hær og Rudolfs styrker i Hohenmölsen ved elven Elster i Sachsen; motkongens hær vant slaget, men Rudolf selv ble dødelig såret.

Fyrstenes motstand mot Henrik fortsatte, om enn med mindre styrke, bortsett fra i Sachsen, der den vedvarte til 1088. I 1081 hadde fyrstene valgt en ny motkonge, grev Hermann av Salm (1035–1088). Hermann hadde først støtte blant adelen i Sachsen, men da Henrik i 1085 sendte en straffeekspedisjon dit, flyktet Hermann for en tid til Danmark. Han kom tilbake og vant et slag mot kongens hær i 1086, men var i praksis ingen alvorlig trussel mot Henriks makt, og han døde i et nytt slag to år senere.

Investiturstriden

Henrik 4. (på kne) ber abbed Hugo fra Cluny og markgrevinne Matilda fra Toscana om å gå i forbønn hos pave Gregor 7. under investiturstriden. Miniatyr fra Vita Mathildis, Biblioteca Apostolica Vaticana, Roma.

.
Lisens: fri

Henrik hadde, i likhet med sine forgjengere på tronen, beholdt kirkeordningen som den første keiseren, Otto 1., hadde opprettet, og som innebar at de lokale biskopene i riket ble utnevnt av kongen/keiseren og innsatt av ham. De fikk dessuten tildelt egne len og rang som riksfyrster og ble dermed keiserens vasaller. Men pave Gregor 7., som tiltrådte i 1073, krevde at Henrik skulle avstå fra å utnevne og innsette biskoper. Han mente det var i strid med et pavelig dekret fra 1059, som slo fast at det var kirkens kardinaler som skulle velge paven og innsette ham, og dette prinsippet måtte etter pavens mening også gjelde for valg av lokale kirkeledere.

Henrik ble truet med eller utsatt for bannlysing i alt fem ganger (av tre forskjellige paver), første gang i 1076, som svar på at kongen hadde fått en lokal synode til å vedta at valget av Gregor var ugyldig og at han derfor måtte avsettes. Henriks egne verdslige vasaller sto på pavens side i konflikten, men forsøkte å megle ved å foreslå at et tysk riksmøte med paven til stede skulle dømme i saken.

For å forhindre at paven skulle sette seg til doms over ham (noe som ville svekke hans krav om å være sidestilt med paven som hersker) og for å svekke motstanden blant sine egne vasaller, dro Henrik til paven for å få bannlysingen opphevet, og i januar 1077 møttes de på borgen Canossa i Nord-Italia, etter at Henrik i tre dager hadde stått botferdig i snøen utenfor borgporten. Mot denne tilsynelatende underkastelsen (kanossagang) hadde Gregor ikke noe valg, om han ikke skulle bli oppfattet som hevngjerrig: Han måtte gi Henrik syndenes forlatelse og trekke tilbake bannlysingen.

Henrik hadde oppnådd det han ville, og kunne for en tid konsentrere seg om å gjenvinne sin makt i riket. Men forholdet til paven var fortsatt anstrengt, fordi kongen sto på sitt og fortsatte å innsette biskoper i sine områder, biskoper som støttet ham. I 1080 bannlyste Gregor ham på ny. Henrik tok denne gang opp kampen mot paven. Han tok sin hær sørover til Roma, inntok byen og fikk valgt en motpave, Clemens (3.) (som senere kronet ham til keiser), men måtte trekke seg tilbake, og to senere invasjonsforsøk i 1082 og 1083 ble også resultatløse.

Henrik som keiser

Henrik 5. besøker sin far i fengsel
I 1104 gjorde Henrik 4.s sønn Henrik 5. opprør mot faren og fikk lurt ham til et angivelig forsoningsmøte, der keiseren ble tatt til fange. Bildet er fra rundt 1450 og forestiller Henrik 5. som besøker faren i fengsel.

Allerede i sine år som tysk konge hadde Henrik vært opptatt av å sikre sin makt i de delene av Nord-Italia som tilhørte hans rike og forsvare dem mot indre og ytre fiender, deriblant paven og en av dennes viktigste støttespillere, grevinne Matilda av Toscana, som eide borgen der pave Gregor hadde søkt tilflukt i 1077. Henriks italienske allierte gjennomførte i 1080 et vellykket felttog mot Matildas territorier, og banet dermed vei for hans angrep mot pavens Roma i 1081 og en beleiring av byen i 1082.

Men det var først i 1083, etter at Henrik hadde fått kraftig økonomisk støtte fra den bysantinske keiseren Alexios 1. Komnenos, at han kunne bestikke de romerske aristokratene til å oppgi motstanden. Paven forskanset seg i festningen Engelsborg, og i begynnelsen av 1084 angrep Henrik hans allierte, hertug Robert av Sicilia, men ble slått tilbake og måtte i mai samme år oppgi Roma til paven og de romerske lederne.

Henrik hadde benyttet sitt opphold i Roma til å bli kronet til keiser av sin egen motpave Clemens, og da pave Gregor bannlyste ham for tredje gang høsten 1084, hadde keiseren samlet nok støtte hjemme til å stå imot dette siste angrepet fra sin iherdige fiende. Men freden skulle ikke vare lenge. Gregor døde i mai 1085, men nå fattet keiserens motstandere på hjemmebane nytt mot. Oppstanden i Sachsen og Bayern blusset opp igjen, og Henrik måtte bruke de neste tre årene på å nøytralisere eller bekjempe fiender innenfor sitt eget rike.

I 1088 ble Urban 2. innsatt som ny pave. Han hadde vært Gregors offisielle utsending i det tysk-romerske riket og prøvde da uten hell å få keiseren til å akseptere Gregors kirkeordning. Urban valgte å bannlyse både Henrik og hans motpave Clemens, han fornyet alliansene med Matilda av Toscana og andre italienske ledere, og han sikret seg støtte i konflikten med keiseren fra blant andre storfyrst Vsevolod av Kiev, som i 1089 var blitt Henriks svigerfar.

Henriks posisjon i Italia var dermed blitt utrygg, og i 1090 dro han på ny dit i spissen for en hær. Men dette felttoget ble ingen suksess. Keiseren møtte sterkere motstand enn han hadde ventet, og hans eldste sønn Konrad, som faren hadde fått kronet til tysk konge i 1087, gikk i 1093 over til fienden og lot seg krone til «konge av Italia». Henrik svarte med å utelukke ham fra tronfølgen og utpekte isteden den yngste sønnen Henrik 5. som sin arvtaker. Han ble kronet til tysk konge i 1099, men måtte love å ikke sette seg opp mot faren.

Først i 1098 kunne keiseren vende tilbake til sitt eget rike. Året etter døde pave Urban, og etterfølgeren Paschalis 2. fornyet bannlysingen av Henrik, men uten at dette fikk keiseren til å endre sin politikk. Paven søkte isteden støtte blant de tyske fyrstene. I 1105 gjorde Henrik 5. – til tross for sitt løfte og med pavens og biskopenes støtte – opprør mot faren og fikk lurt ham til et angivelig forsoningsmøte, der keiseren ble tatt til fange. Senere samme år avsatte riksdagen Henrik 4., men dette ga støtet til et keiservennlig opprør, og Henrik klarte å rømme fra fengselet. I mars 1106 vant hans opprørshær over sønnens styrker i et slag ved Visé (nær Liège), men keiseren selv døde av sykdom et knapt halvår senere. Han ble først begravet i Liège, men i 1111 ble hans levninger flyttet til domkirken i Speyer.

Familie

Henrik 4. var gift to ganger; først i 1066 med Bertha av Savoia (1051–1087), som ble mor til hans seks barn, og etter hennes død med Eupraxia av Kiev (omkring 1070–1109), som tok det tyske navnet Adelheid. Hun var datter av storfyrst Vsevolod 1. og enke etter en av Henriks vasaller. Av de tre av Henriks barn som vokste opp ble den yngste sønnen Henrik 5. farens etterfølger som keiser og ble kronet i 1111.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg