Henri Lopès

Henri Lopès har belgisk far og kongolesisk mor. Han har også asiatisk slekt. Lopès vokste opp i daværende Belgisk Kongo, nåværende Den demokratiske republikken Kongo og hadde som ung et lengre opphold i Frankrike. Senere bosatte han seg i Republikken Kongo. Lopès ønsker derfor å stå frem som representant for afrikanere med bakgrunn i flere raser eller kulturer. Av den grunn er også personene i bøkene hans ofte folk av blandingsrase og folk som ikke har noen klar slekts- eller stammetilhørighet. Dette gir dem gjerne et åpent sinn, men også stundom behov for å lete etter sine røtter.

Lopès regner seg som revolusjonær sosialist. Samtidig understreker han at ikke alle tankene til Marx og særlig til Lenin er like viktige for ham. Han har uttalt at den såkalte utopiske sosialismen, som særlig vokste frem under romantikken på 1800-tallet, har hatt betydning for hans måte å tenke på. Derfor har det heller ikke blitt så sterke motsetninger mellom hans kristne bakgrunn og de politiske og sosiale ideene som ligger til grunn for forfatterskapet hans.

Lopès debuterte med novellesamlingen Tribaliques (1971). Tittelen er et ord han selv har skapt på bakgrunn av det franske ordet tribe som betyr stamme. Tittelen viser også at Lopès var inspirert av den senegalesiske dikteren Leopold Sédar Senghor, Men han var kritisk til begrepet la négritude som var så viktig for Senghor.

Lopès' mest kjente roman er Le Pleurer-Rire (1982 «Til å gråte av, til å le av" , som er blitt en moderne klassiker i afrikansk litteratur. Dette er en ironisk, satirisk og komisk roman om en moderne afrikansk diktator, og den viser hvordan underutvikling, kolonialisme, stammetenkning og interessene til små grupper i en afrikansk stat som nettopp har fått sin uavhengighet, skaper grobunnen for diktatorens makt.

Blant Lopès' øvrige romaner kan nevnes

• Sans tam-tam (1977, «Uten tam-tam-trommer»)
• Le Chercheur d'Afriques (1990, «Han som søkte det afrikanske»)
• Sur l'autre rive (1992, «På den annen bredd»)
• Le Lys et le flambeau (1997, «Liljen og fakkelen»)
• Dossier classé (2002, «Avsluttet sak»)
• og Une enfant de Poto-Poto (2012, «Et barn fra Poto-Poto».

I Ma Grand-mère bantoue, mes ancètres les gaulois (2003 «Min Bantu-bestemor, mine forfedre gallerne» diskuterer han både sin egen slektsbakgrunn og allmenne spørsmål om menneskers identitet i en essayistisk form.

De fleste av Lopès romaner behandler spørsmål omkring identitet og tilhørighet. I Le Chercheur d'Afriques, for eksempel, er hovedpersonen en ung mann med afrikansk mor og europeisk far; «en neger med blå øyne», som dels søker sine røtter i Afrika, dels opplever seg som en moderne europeer. Boken tar også opp spørsmålene omkring rasisme i dagens Afrika: Blant rasistene finnes ikke bare hvite europeere, men også mørkhudede afrikanere som ikke godtar folk av blandingsrase.

De fleste kritikere er enige om at Lopès' forfatterskap viser stor evne til fornyelse, både når det gjelder innhold og form. Enkelte har likevel innvendt mot ham at han som politiker av og til har vært en forsvarer av et system han kritiserer som forfatter. Han er likevel høyt respektert og har mottatt mange litterære utmerkelser, både i Afrika og i Europa.

• Republikken Kongos litteratur
• DR Kongos litteratur