Helvete-

Helvete- er et ledd i en rekke stedsnavn, særlig på naturformasjoner som ligger vilt til.

Navnene finnes over hele landet fra Agder til Finnmark. I karttjenesten Norgeskart.no fra Statens kartverk er det registrert om lag 90 usammensatte Helvete eller Helvetet og om lag 70 sammensatte navn som Helvetesbekken, -dalen, -fossen, -gjelet, -kjellaren, -myra, -tjønna, Store og Vesle Helvetet, Nordre og Søre Helvetet. De nordligste forekomstene er Helvetluohkká og Helvetjávri i Lebesby.

De aller fleste navnene gjelder naturformasjoner, og blant de usammensatte Helvete(t) er det 15 navn på lier, 13 på juv (gjel) og 8 på skard og 2 på fosser. Av de sammensatte navnene er Helvetesdalen det vanligste med 22 forekomster, mens Helvetesfossen er registrert seks steder på Norgeskart.no.

Helvetet har også vært brukt om bosteder, særlig husmannsplasser, for eksempel i Borge (Fredrikstad), der navnet er kjent siden 1716 og fremdeles kjent som Hellete eller Helleteløkka (Hoel: Bustadnavn i Østfold. XIV. s. 41). Disse bostedsnavnene er likevel med få unntak gått av bruk eller skiftet ut med andre, penere navn. På Norgeskart.no finnes imidlertid Helvetet fremdeles som navn på et gårdsbruk i Søndre Land, Oppland, men matrikkelnavnet er Stenerud.

Samlingene fra Norsk stadnamnarkiv har registrert 140 navn som inneholder helvete, i stor grad er dette navn på mindre formasjoner, som ikke er kommet med på offisielle kart.

I noen tilfeller ligger det et Paradis (Pardis) i nærheten av Helvetet, og da er det gjerne snakk om slåtteteiger: «Far er i Helvetet og slår, og mor er i Paradis og raker». Det er ellers påvist at navnet har vært brukt om vertshus, for eksempel i Elverum, der Helvetet skal ha ligget som nabo til kirka. I et par andre bygder finnes Himmeriket ikke langt unna.

Slik tilfellet er med de fleste naturnavn, er Helvetet vanskelige å datere. Det eldste vitnesbyrd om Helvetet som gårdsnavn finnes i Biskop Øysteins jordebok (Røde bok) fra rundt 1400: Presten ved Gjerdrum kirke på Romerike eide en part «j Soliid en sumir kalla Hæluiti» (i Solli, men noen kaller det Helvetet), og presten i nabosoknet Heni og Heni kirke eide også parter «j Hæluiti» (s. 416–418).