Begynnelsen på nygresk litteratur må søkes i forlengelsen av bysantinsk litterær tradisjon, men avviker samtidig fra denne både i form og innhold. Som språklig forbilde i det teokratiske Bysants hersket et arkaiserende kunstspråk med basis i tradisjonen fra kirkefedrene. Verdslige motiver var uten litterær prestisje, men f.eks. satiriske dikt har sannsynligvis vært mer utbredt enn vi i dag har belegg for. Se bysantinske rike (litteratur).

Det er et definisjonsproblem i hvilken grad man skal skille mellom en nygresk litteratur skrevet på et språk som er en imitasjon av klassiske forbilder, og det som språkhistorisk kan kalles nygresk. Nygresk nasjonalisme adopterte i 1830-årene antikken som forbilde for staten og det arkaiserende kunstspråket katharevusa som offisielt språk. Syntesen mellom antikken og gresk-ortodoks kristendom, som ble befordret av de statsbærende krefter gjennom fanariotene (den greske adelen i Konstantinopel, jfr. bydelen Fener) og stadfestet av historikerne Sp. Zambelios (1815–81) og K. Paparrigopoulos (1815–91) i 1850- og 1860-årene, innebar en betydelig hemsko både for utviklingen av et nasjonalspråk på folkemåls grunn (det som senere fikk betegnelsen dimotiki) og for en nasjonallitteratur.

Allerede lenge før Konstantinopel falt i 1453, hadde det vokst frem en rik dikterisk tradisjon på folkemunne. Diktene har mytisk eller legendarisk innhold (f.eks. Adonis- og Alexander-skikkelsen). De priser kjærligheten, er preget av lokalpatriotisk glød og skildrer hjemlengsel. Mirologene (dødsklagene) er bl.a. viet Kharon-motivet. Denne muntlige litteraturen fikk ny næring under frigjøringskampen mot tyrkerne, da de såkalte kleft-sangene gjenlød i fjellene fra Peloponnes til Epirus. Kvaliteten på nygresk folkediktning ble først oppdaget – både i Vest-Europa og blant grekerne selv – med Claude Fauriels banebrytende Chants populaires de la Grèce moderne (Paris, 1825).

Noen litterær oppblomstring på folkespråket var utenkelig i Det bysantinske riket. Verken den religiøse tradisjonen eller de sosiale forhold i samfunnet innbød til litterære nedtegnelser på folkespråket. Det er i periferien av gresk-bysantinsk område at nygresk litteratur har sine arnesteder. I det østlige Anatolia ved dagens Erzurum («(øst-)romernes land») oppstod et epos omkring grensesoldaten Digenis Akritas. Dette eposet foreligger skriftlig for første gang på 1100-tallet og regnes konvensjonelt som begynnelsen på nygresk litteratur. Den sosiale satire fremstår tidlig som dikterisk sjanger. Theodoros Prodromos, kalt den fattige (Ftokhoprodromos), ironiserer over de store sosiale forskjellene i Konstantinopel på 1200-tallet.

I forlengelsen av korsfarertiden begynte samtidig det frankiske (=katolske) Vest-Europa å spille en stadig større rolle i Levanten, både økonomisk, sosialt og litterært. På Rhodos utviklet det seg en fin kjærlighetslyrikk, og på Kypros rådde petrarkismen inntil tyrkernes erobring i 1566.

Sosiopolitiske vilkår for en produktiv nygresk litteratur oppstod først på Kreta under det venetianske kolonistyret (1217–1669). I 150 år med «kretisk litterær gullalder» (ca. 1490–1645) hentet venetianere med kretisk dialekt som morsmål (se Kreta) kulturell næring fra Italia og formidlet den videre til grekerne, som regel i latinsk skrift. Sjangerne utgjorde alt fra hyrdediktning à la Guarini til religiøst drama, fra frivol diktning à la François Villon til seriøs komedie. Kretiske bearbeidelser gikk ofte italienske originaler en høy gang. Så populær var den ca. 10 000 vers store diktromanen Erotokritos av Vitzentzos Kornaros (antakelig skrevet i 1592) at den inntil nylig kunne ha vært rekonstruert fra folkemunne. På samme tid skrev Georgios Khortatsis tragedien Erofili, et av den kretiske litteraturs mesterverker. På Kreta fantes akademier etter italiensk mønster. Siden 1960-årene har kretisk teater vært gjenstand for omfattende forskning.

Etter at Kreta ble tatt av tyrkerne, førte diktere på De joniske øyer (Syvøyene) den italiensk-kretiske tradisjonen videre. Den fikk en klar nasjonal form gjennom Dionysios Solomos (1798–1857), hvis Hymne til Friheten ble opphøyet til gresk nasjonalsang da Syvøyene ble forent med Hellas i 1864. På fastlandet ble imidlertid den greske opplysningstiden (1770–1820) stort sett avløst av en obskurantistisk periode for nygresk litteratur. Mens en nygresk nasjonallitteratur tok sine første steg i periferien av den greske staten, gikk man i Athen på koturner; svulstig patriotisme på et arkaiserende språk brakte den nye staten inn i en kulturell bakevje på Balkan. Fremdeles rundt århundreskiftet arrangerte det lærde athener-akademiet diktkonkurranser hvor en romantiserende og klassisk formfullendt diktning ble satt i høysetet. Dette pompøse og for folk flest uforståelige kunstspråket hersket parallelt med «Den store idé», dvs. en kulturell – og territoriell – renessanse for antikkens Hellas. Et par katharevusa-forfattere er imidlertid blitt stående i ettertid. Den puristiske stilen som kjennetegner Emmanouil Roidis (1836–1904) og den dypt religiøse Alexandros Papadiamandis (1851–1911) er allment anerkjent. Roidis skrev en besk satire om Den kvinnelige paven Johanna.

Dikteren Aristotelis Valaoritis (1824–79), grekernes Victor Hugo, hevet seg over puristenes pedanteri. Han var blant dem som banet veien for det første prosaverk på dimotiki. Det ble skrevet i 1888 av Jannis Psycharis (Jean Psichari) (1857–1929), professor ved Den orientalske skolen i Paris og Ernest Renans svigersønn. Romanen Min reise ble et folkespråklig manifest og fikk mange tilhengere.

Ingen steder fortonet katharevusa seg mer unaturlig enn i teateret. Så sent som i 1903 førte en dimotiki-oppsetning av Aiskhylos' Orestien til gatekamper i Athen. Nygresk teater begynner med Andonios Matesis (1794–1875). Han skrev på et tilnærmet folkespråk med tema fra sosial gjæring på Zakynthos, men var lenge en isolert foregangsmann. Med Spyros Melas (1883–1966), Angelos Terzakis (1907–79) og Jakovos Kambanellis (f. 1922) er nygresk teater blitt beriket både hva angår tematikk og dramatisk teknikk, og det fremstår i dag med en bemerkelsesverdig vitalitet. Journalisten Dimitris Psathas (1903–79) skrev et stort antall folkelige komedier.

I brennpunktet mellom antikksvermeri og dimotikisme står nasjonalskalden Kostis Palamas (1858–1943), den dekadente poeten fra Alexandria Konstandinos Kavafis (1863–1933) og Angelos Sikelianos (1884–1951), som gjennom sine dikt underbygde grekernes visjoner. Sosialisten Kostas Varnalis (1884–1974) satte også spor etter seg med sine dikt. Poesien har alltid ligget grekerne nær, og det er ingen tilfeldighet at to Nobelpriser i litteratur (1963 og 1979) har tilfalt lyrikere, henholdsvis diplomaten Giorgos Seferis (1900–71) og den tidligere surrealisten Odysseas Elytis (1911–96). En av de mest leste diktere i dag er uten tvil Jannis Ritsos (1909–90), særlig kjent som undergrunnsdikter i juntatiden. Også under borgerkrigen (1946–49) fantes en ikke ubetydelig motstandsdiktning. Gjennom musikken til Theodorakis har Ritsos og Elytis oppnådd bred popularitet.

Siden «1930-generasjonen» har nygresk prosa frigjort seg både fra kunstspråk og ekstrem dimotikisme. Staten hadde da konsolidert seg etter Lille-Asia-katastrofen og befolkningsutvekslingen med Tyrkia. Stratis Myrivilis (1892–1969), Kosmas Politis (1893–1974), Fotis Kondoglou (1897–1965), Giorgos Theotokas (1906–66) og Angelos Terzakis er alle dyktige fortellere med et rikt og ukunstlet språk. Myrvilis' antikrigsroman, Livet i graven, er blant verdens første i sitt slag. Forfatterskapet til M. Karagatsis (1908–60) er gjennomsyret av freudianske ideer. Flere nygreske forfattere har hentet inspirasjon fra skandinavisk diktning (Ibsen, Strindberg, Hamsun).

Novellen har vært en yndet sjanger blant grekere. Til klassikerne hører Georgios Viziinos (1849–96) som skrev på katharevusa, mens Argyris Eftaliotis (1849–1923) og Grigorios Xenopoulos (1867–1951) følger Psykharis' språklige ideologi. Eksilforfatteren Dimitris Khadzis (1913–86) hører til en ny generasjon av novellekunstnere med Thessaloniki som sentrum.

Blant etterkrigstidens prosaforfattere står kreteren Nikos Kazantzakis (1883–1957) frem som en av nygresk litteraturs største fortellerbegavelser. Hans kosmopolitiske vidsyn og programmatisk folkelige språk var lenge en torn i øyet på det greske samfunns tradisjonsbærende krefter. Pandelis Prevelakis (1909–86) skildrer sin hjemøy Kreta, mens Andonis Samarakis, også kreter, representerer nihilismen i romanform. Blant hyppig oversatte forfattere er Stratis Tsirkas, Sotiris Patatzis, Kostas Takhtsis og Vasilis Vasilikos. Stadig flere kvinner markerer seg i nygresk litteratur, sosiale banebrytere som Lilika Nakou har fått følge av Dido Sotiriou, Margarita Limberaki og Galatia Sarandi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.