I tillegg til fastlandsdelen består Hellas av en mengde øyer i Joniske hav og Egeerhavet. Thíra (Santorini) er en vulkanøy i øygruppen Kykladene i Egeerhavet. Øya er del av et veldig krater og danner en åpen lagune, ca. 60 km i omkrets.

Corbis. begrenset

Hellas er et fjelland med en svært variert geologi. Landområdene har sunket ned, slik at kystlandet delvis er satt under vann, og det er oppstått øybuer tvers over Egeerhavet. Hele området er strukturelt ustabilt, og jordskjelv er vanlige. Fjellkjeder og bukter deler landet opp i til dels sterkt atskilte landskaper.

Det greske fastlandet, som utgjør den sørligste delen av Balkanhalvøya, består lengst i nordøst av Thrakia, mot vest følger landskapet Makedonia og halvøya Chalkidiki, mot sør Thessalia, Viotia (Boiotia) og halvøya Attika, hvor hovedstaden Athen ligger. Vest for Pindosfjellene ligger Ipiros. Korintbukta skjærer nesten helt av den sørligste halvøya, Peloponnes.

Thrakia består av flate og myrlendte kystsletter, gjennomskåret av blant annet elva Nestos (Mesta). Mot nord hever landskapet seg til Det thrakiske massiv, som er en del av det bulgarske Rodopi-massivet. Makedonia består av et vestlig fjellmassiv, som mot øst avløses av store sletter omkring elvene Aliakmonas, Axios (Vardar) og Strymonas (Struma).

Fjellene i Thrakia og Makedonia består av granitt- og syenittmassiver. Olympos (Olimbos) lengst sør i Makedonia er Hellas' høyeste fjell (2917 moh.). Forlengelsen av denne fjellkjeden omfatter toppene Ossa (1978 moh.) og Pilion (1548 moh.). Thessalia domineres av flere store bassenger, bl.a. omkring elven Pinios (Thessaliasletta). Langs den midtre og vestre del av landet løper Pindos og flere parallelle foldekjeder, som en fortsettelse av De dinariske alper. Fjellene når flere steder 2500 moh., høyest er Smolikas (2633 moh.). Vest for Pindos' hovedkjede ligger Ipiros, som oppfylles av Pindos' forkjeder og elvesletter og bassenger, blant annet omkring Artabukta.

Sørøst for Pindos ligger de forrevne «Attikas alper», med avløp til Joniske hav gjennom Acheloos, den nest lengste elva i Hellas. Fjellkjedene fortsetter på Peloponnes, bl.a. i Taigetosfjellene, hvor de løper ut i fire odder før de forsvinner i havet.

Hellas har en mengde større og mindre øyer. I vest langs fastlandet ligger Kerkyra (Korfu), Levkada, Kefallinia m.fl. Øyene er fjellrike, og er toppene av en nedsunket foldekjede. Kreta (8260 km2) er den største av de greske øyene, og den femte største øy i Middelhavet. Øya er fjellrik med skarpskårne kalksteinsfjell, og flere av toppene når over 2000 moh.; høyest er Idi (Ida, 2456 moh.). Kalkfjellene har typiske karstfenomener: kløfter og huler med dryppstein og underjordisk avløp for vannet, som kommer frem igjen i kilder eller samler seg i store innsunkne groper, poljer.

De greske øyene i Egeerhavet består av fire hovedgrupper. I nord ligger øyene ved kysten av Thrakia: Thasos, Samothraki og Limnos. Disse er rester av den nedsunkne delen av Det thrakiske massiv. Lenger sør ligger Nord-Sporadene, med bl.a. Skyros, og Evvia (Evboia) rett utenfor østkysten av Attika. Kykladene, den største øygruppen beliggende i midten, omfatter bl.a. øyene Paros, Naxos, Mykonos og Thira (Santorini). De er en fortsettelse av de greske foldefjell og rester av en opprinnelig forbindelse mellom Balkanhalvøya og Lilleasia. Hovedbergartene er granitt, skifer og marmor, bortsett fra Thira og enkelte andre øyer som er av vulkansk opprinnelse.

De østligste av de greske øyene ligger utenfor kysten av Tyrkia, og omfatter Lesvos (Mytilini) Chios og Samos samt Sør-Sporadene med Dodekanesene (Dodekanisa) med Rhodos som største øy.

Hellas ligger dels i den tempererte, dels i den subtropiske klimasone. Kystområdene samt de lavereliggende deler av innlandet har middelhavsklima med milde, fuktige vintrer og varme, tørre somrer. Middeltemperatur i januar varierer fra 10–12 °C langs vestkysten og på øyene til ca. 5 °C i de østlige områdene. Middeltemperatur i juli er gjennomsnittlig 24–27 °C. Det nordlige Hellas med Thrakia, Makedonia og Thessaláa har et kontinentalt, temperert klima med frost og snø om vinteren.

Den årlige nedbørmengden varierer fra 1000–1500 mm i vest til 400–500 mm i landets østlige deler. Kerkýra (Korfu) får således 1320 mm, hvorav 1000 mm faller i vinterhalvåret, mens Athen bare får 400 mm, også med et utpreget maksimum om vinteren. Nedbøren faller især i forbindelse med passering av «vandrende» lavtrykk, som trenger inn over landet fra Atlanterhavet og Middelhavet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.