Helios var et vesttysk/amerikansk romsondeprogram for å studere Solen. Programmet omfattet to sonder som ble skutt opp med Titan 3E/Centaur bæreraketterhenholdsvis 10. desember 1974 og 15. januar 1976. Helios 2 passerte Solen i en minste avstand av 43 millioner kilometer, nærmere enn noe annet kunstig legeme til da. Begge sondene var utstyrte med varmeskjold for å beskyttes mot kunne oppvarming fra den kraftige strålingen så tett innpå Solen.
Faktaboks
- Uttale
- hˈelios
De to sondene samlet ny og viktig informasjon om hvordan solvind og partikkelstrømmer blir generert i de indre områdene av Solens korona. Sondene viste at de kraftigste solvindstrømmene var knyttet til koronahull. Det er forholdsvis store områder på soloverflaten hvor magnetfeltene er åpne og rettet utover gjennom koronaen og videre ut i solsystemet. Sondenes instrumenter kunne også påvise betydelige mengder støvpartikler i den indre koronaen.
Helios 1 og 2 fikk også observere tre kométpassasjer, C/1975 V1 (West) i 1976, C/1978 H1 (Meier) i 1978 og C/1979 Y1 (Bradfield) i 1980. Komethalene som består av støv og ioner, påvirket og delvis hemmet strømningshastigheten i solvinden.
Helios-sondene var operative fra 1976 med minimum solaktivitet til maksimum aktivitet i begynnelsen av 1980-årene. Det var spesielt viktig at Helios-sondenes målinger kunne foretas under ulike nivåer av solaktivitet.
Sondene viste at kosmisk partikkelstråling fra universet varierte med Solens aktivitet.
Signalforbindelsen til Helios 1 og 2 ble stengt tidlig i 1981.
Det gikk 44 år og mer, før solsondene Parker Solar Probe og Solar Orbiter kunne gjenta denne type studier, enda nærmere soloverflaten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.