Faktaboks

Heiner Müller
Født
9. januar 1929, Eppendorf (i delstaten Sachsen), Tyskland
Død
30. desember 1995, Berlin, Tyskland
Heiner Müller
Heiner Müller under Alexanderplatz-demonstrasjonen i Øst-Berlin 4. november 1989
Av /Deutsches Bundesarchiv.

Heiner Müller var en tysk forfatter og teaterregissør. Müller var – ved siden av Bertolt Brecht – den mest betydningsfulle tyskspråklige dramatikeren på 1900-tallet. Som Brecht, utmerket han seg også som en innovativ regissør av egne tekster.

Biografi

Heiner Müller ble født i Sachsen med foreldre som var sosialdemokrater; faren var internert en periode kort tid etter at nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland. Fra 1939 bodde familien i Waren (Mecklenburg-Vorpommern). I 1944 ble han innkalt til arbeidstjeneste og til Volkssturm; ved krigens slutt var han en kort periode i amerikansk krigsfangenskap. Etter andre verdenskrig bosatte han seg i den sovjetiske sonen, som i 1949 ble til Øst-Tyskland (DDR). I 1947 meldte han seg inn i Tysklands sosialistiske enhetsparti (SED), men engasjerte seg lite politisk. Mellom 1947 og 1951 var han bibliotekar. Fra 1950 arbeidet han som litteraturanmelder, blant annet i det velrennomerte tidsskriftet Neue deutsche Literatur, i 1957-1958 var han redaktør for tidsskriftet Junge Kunst.

Müller debuterte som dramatiker i 1958. Han utfordret helt fra starten den rigide sensuren i DDR, og i 1961 ble han utestengt fra landets forfatterforening (i 1988 ble han igjen medlem). For å omgå sensuren valgte han en strategi som flere DDR-forfattere brukte, nemlig å bygge sine tekster på mytologisk og historisk stoff. Parallelt til eget forfatterskap arbeidet han i ulike teatre: I 1970-1976 som dramaturgBerliner Ensemble, fra 1976 på Volksbühne (også i Øst-Berlin). I 1992 ble han en del av et nytt lederteam på Berliner Ensemble, og i 1995 – samme år som han døde – var han en periode teatrets eneste leder.

Fra 1975 fikk Müller, i motsetning til det store flertallet av forfatterne i DDR, anledning til å reise til Vest-Europa og til USA. I perioder oppholdt han seg blant annet i USA og i Vest-Tyskland, hvor han satte opp egne stykker og innledet et nært og langvarig samarbeid med andre regissører, ikke minst med Robert Wilson. På 1980-tallet kunne han reise fritt mellom Vest-Tyskland og DDR, et privilegium som han var nærmest alene om. Under revolusjonen i 1989 engasjerte Müller seg for en demokratisk utvikling i DDR, noe han også skrev essayistiske tekster om, blant annet Zur Lage der Nation (1990) og Jenseits der Nation (1992). I perioden 1990-1993 var han president for det østtyske kunstakademiet (Akademie der Künste Berlin/Ost). I 1993 ble det kjent at han en periode hadde vært informant for Stasi, det hemmelige politiet, i DDR, men uten å ha levert Stasi noe brukbart materiale.

Fra 1954 til 1966 var han gift med forfatteren Inge Müller (1925-1966). Hun tok sitt eget liv, noe som Heiner Müller bearbeider som ledemotiv i en rekke av sine tekster. Fra 1970 til 1980 var han gift med den bulgarske regissøren Ginka Tscholakowa (født i 1945), fra 1992 med fotografen Brigitte Maria Mayer (født i 1965).

I 1992 utkom selvbiografien hans Krieg ohne Schlacht – Leben in zwei Diktaturen og Gedichte.

Forfatterskap

Forfatterskapet består primært av teatertekster, men også lyrikk og essayer, både om poetologiske temaer og om samfunnsspørsmål, blant annet i Rotwelsch (1982). En rekke av hans mange og omfattende samtaler og publikumsdiskusjoner er dokumentert i bokform, for eksempel i «Ich bin ein Neger». Diskussion mit Heiner Müller (1986) i kjølvannet av at han ble tildelt Georg-Büchner-prisen i 1995. Dette kommer også til uttrykk i den første omfattende utgaven av Heiner Müllers tekster i forlaget Rotbuch/Verlag der Autoren (fra 1974) hvor tekstene er publisert sammen med essayer, protokoller fra diskusjoner med publikum og i ulike litterære tidsskrift. Slik dokumenteres forfatterens utvikling kronologisk. Dette passer med et av Müllers kunstneriske prinsipper, nemlig at han i løpet av sin karriere gang på gang kom tilbake til sine egne litterære tekster og leste dem på nytt og gjorde endringer, noe som vanskeliggjør datering av alle utgaver. Det samme gjør det faktum at tekstene ofte måtte vente i flere år på å bli godkjent for publisering i DDR, i mellomtida hadde han gjerne gjort endringer. Ikke minst leste han dem på nytt gjennom å selv føre regi på egne tekster. Et eksempel på dette er integrasjonen av deler av Der Lohndrücker og Der Horatier i sin monumentale oppsetting Hamlet/Hamletmaschine Deutsches Theater i 1990.

Mens Heiner Müllers første teatertekster i stor grad forholdt seg lojalt til gjenkjennelige dramaturgiske konvensjoner og formelt sett befant seg innenfor de rammene som den sosialistiske realismen, den herskende kunstretningen i DDR særlig på 1950- og 1960-tallet, ga, ble forfatterskapet stadig mer eksperimentelt og avantgardistisk, samtidig som det brøt med alle sjangerkonvensjoner. I økende grad brukte Müller stilmidler som montasje, intertekst, gjentakelser og resirkulerte egen tekst. Müller er, ved siden av Elfriede Jelinek, en av de fremste representantene for det som kalles «postdramatisk teater» (Hans-Thies Lehmann).

Oppbyggingen av sosialismen: Traktor, Der Lohndrücker, Zement, Die Umsiedlerin og Mauser

De første stykkene Heiner Müller skrev, tematiserer oppbyggingsfasen av DDR både i industrien og i landbruket. Også andre forfattere, blant andre Peter Hacks og Erwin Strittmatter, skrev en rekke tekster om denne perioden, som er en karakteristisk retning i den tidlige DDR-litteraturen. Her omhandles overgangen fra en ideologi til en annen, startvanskene til det nye samfunnet og hvilken form motsetningene i overgangsperioden «mellom istid og kommunard» («zwischen Eiszeit und Kommune») tar.

Den korte teksten Traktor(1955, senere bearbeidelser i 1961 og 1974) handler om en traktorfører som pløyer opp et jorde hvor det ligger miner etter krigen. En av minene går av, og han mister et bein: en katastrofe for ham som enkeltmenneske, men av kollektivet hylles han fordi han har satt kollektivets beste foran sine individuelle problemer. Dette dilemmaet videreføres i Der Lohndrücker (1956, flere senere omarbeidelser), et av Müllers mest kjente stykker. Der Lohndrücker og Die Korrektur (første versjon 1957, andre versjon 1958) omhandler den møysommelige oppbyggingsfasen av industrien (DDR hadde stor mangel på både råstoff og infrastruktur) og gir innblikk i de nye mekanismene på arbeidsplassen, blant annet ordningen med det som ble kalt aktivister, «arbeidets helt» («Helt der Arbeit»), nemlig at arbeidere som ytte særlig mye fikk offentlig anerkjennelse og gjerne også ekstra matrasjoner. Der Lohndrücker, som er en av Müllers mest kjente stykker,handler om en slik aktivist, som gjennom en voldsom kraftanstrengelse makter å reparere en ovn uten at produksjonen stanses. Dette betyr en innsparing for bedriften, som slipper å stoppe produksjonen. Men samtidig innebærer denne innsatsen at lønna for de vanlige arbeiderne trykkes ned, fordi aktivisten øker normen, derav tittelen Der Lohndrücker; den som trykker lønna ned. Istedenfor å vise en sosialistisk svart-hvit heltehistorie differensierer Müller motivasjonen til aktivisten, samtidig som hans arbeidsmoral settes i et historisk perspektiv med henvisning til nasjonalsosialismen: Slik som Balke gjør sin plikt i sosialismen, gjorde han det også under nasjonalsosialismen.

Zement (1972, uroppført i 1973 i regi av Ruth Berghaus (1927-1996) på Deutsches Theater) er inspirert av Fjodor Gladkovs roman med samme tittel. Også her utspiller handlingen seg i en brytningstid hvor gamle holdninger og ideologiske standpunkt brytes mot den nye tid.

Die Umsiedlerin (1961), inspirert av Anna Seghers' fortelling med samme tittel, tar for seg kollektiviseringen av landbruket i DDR, et tema som også blant annet Erwin Strittmatter behandlet. Stykket ble tatt av plakaten etter én oppføring fordi det angivelig ga en feilaktig framstilling av virkeligheten. Müller skrev om stykket og fikk det oppført under tittelen Die Bauern i 1976. Der Bau (1965) ble stoppet av sensuren allerede under prøvene.

Basert på Bertolt Brechts stykke Maßnahme skrev Müller i 1970 Mauser (tittelen henspiller på våpenet), også dette ble forbudt i DDR før det kom til en oppsetting. Stykket fikk sin premiere i USA i 1975, den første oppføringen på tysk var i Vest-Tyskland i 1980.

Mytologiske stoffer

For å skape seg et spillerom i forhold til den statlige sensuren valgte flere DDR-forfattere, blant annet Peter Hacks, historiske stoffer eller situasjoner fra den antikke mytologien som utgangspunkt for sin litterære produksjon. Den historiske eller mytologiske handlingen danner en ramme for å framstille en modell eller eksemplarisk situasjon som lar seg overføre på aktuelle hendelser eller tendenser. Heiner Müller skrev en rekke tekster som lar seg lese i denne konteksten, blant annet Philoktet (1954, senere versjon 1964), Herakles 5 (1966), Ödipus Tyrann (1967) etter Sofokles, og Prometheus (1968) etter Aiskhylos. Også den svært ofte spilte teksten Verkommenes Ufer Medeamaterial Landschaft mit Argonauten (1982) lar seg innordne i denne fasen i forfatterskapet. Her bearbeider Müller stoffet om Medea og argonautene. Medea, etter at Jason forlater henne, befrir seg fra undertrykkelsen og dreper både sine barn og Jasons nye kvinne, Glavke.

Tysk historie: Die Schlacht, Germania Tod i Berlin og Leben Gundlings Friedrich von Preußen Lessings Schlaf Traum Schrei

Tematisering av tysk historie står sentralt i forfatterskapet. I en rekke stykker viser Müller kontinuitetene fra den tidligste historien via det tyske keiserriket over nasjonalsosialismen fram til sin egen samtid. Die Schlacht (1951, ny versjon i 1974) er en av de første av hans historiske og ideologiske panoramaer. Stykket har ingen gjennomgående, lineær fortalt handling, men består av fem scener som er uavhengige av hverandre, men som alle utspiller seg under det nasjonalsosialistiske diktaturet. Stykket har paralleller til Bertolt Brechts stykke Furcht und Elend des Dritten Reiches (1938).

Germania Tod in Berlin (1978), et av Müllers mest spilte tekster, innleder en serie med tekster som omhandler den tyske historien fra Preussen til forfatterens egen samtid. Slik vises kontinuiteter og ideologiske helomvendinger i tysk historie. Stykket, hvis komposisjonsprinsipp er basert på historiens dialektikk, består av en rekke enkeltstående scener som viser til politiske vendepunkt, blant annet slutten på første verdenskrig i 1918 som utløste en revolusjon i Tyskland, Adolf Hitlers død i bunkersen i Berlin 1945 og Josef Stalins død i 1953. Mellom disse punktuelle historiske nedslagsfeltene er det bygd inn parodiske sekvenser, for eksempler to klovner som krangler om hvem av dem som skal få spille den preussiske kongen, rent episke sekvenser, blant annet et sitat fra Tacitus’ annaler. Også i Leben Gundlings Friedrich von Preußen Lessings Schlaf Traum Schrei (1976) står den tyske, særlig den preussiske, historien i sentrum.

Revolusjonsdramatikk: Der Auftrag

Revolusjon, både i tysk historie og i en internasjonal kontekst, står sentralt i Müllers verk. Temaet gjenspeiles blant annet i Mauser, hvor det stilles spørsmål om behovet for revolusjon rettferdiggjør grusomhet, og i Germania Tod in Berlin, men aller mest framtredende i Der Auftrag (1979) som tematiserer revolusjonære omveltninger i utviklingsland. Stykket er inspirert av Anna Seghers' fortelling Das Licht auf den Galten (1961).

Radikale adapsjoner: Quartett, Wolokolamsker Chausee I–V

Karakteristisk for forfatterskapet er at en rekke av hans verk er svært frie adapsjoner, som også kan forstås som nylesninger, av blant annet av antikkens forfattere, William Shakespeare og russiske klassikere. Blant hans mest spilte stykker, også internasjonalt er hans bearbeidelse av Pierre Choderlos de Laclos’ brevroman Les Liaisons dangereuses (1782, norsk oversettelse Farlige forbindelser, 1918), under tittelen Quartett (1980), norsk oversettelse Kvartett (1989)). Blant de mest kjente oppsettingene er Robert Wilsons iscenesettelse i 1984 og Müllers egen regi på Berliner Ensemble i 1994. En av Müllers siste store verk er syklusen Wolokolamsker Chaussee I–V, som tar utgangspunkt i Alexander Beks (1902-1972) roman med samme tittel (1944), men som Müller videreutvikler svært selvstendig og med henvisninger til sin egen tid og samfunnsstrukturer i DDR.

Tekstflater for teatret: Hamletmaschine, Bildbeschreibung

Dramaturgisk utviklet Müller seg fra relativt konvensjonelle former med blant annet dialog fordelt på fastlagte roller og en formell inndeling av tekstene i scener eller bilder til å skrive såkalte tekstflater, tekster som ikke lenger har noen dramaturgiske kjennetegn, som kan framføres både som monolog og fordelt på ulike skuespillere, som gir avkall på en lineær handling, men som fritt kan brytes opp, gjentas, framføres i en evighetssløyfe og/eller kombineres med andre tekster. Dette kalles gjerne postdramatisk teater.

Et av Müllers mest kjente verk i denne fasen av forfatterskapet er Hamletmaschine (1979, norsk oversettelse Hamletmaskinen i1987), hans radikale lesning og tolkning av William Shakespeares Hamlet, kjent ikke minst gjennom Robert Wilsons oppsetting i 1989. I 1989 førte forfatteren selv regi på en storstilt oppsetting av Hamlet og Hamletmaschine Deutsches Theater. En annen Shakespeareadapsjone er Anatomie Titus Fall of Rome (1984).

Til hans tekstflater hører også Bildbeschreibung (1984), en tekst på under ti sider, som Müller selv karakteriserte som en «overmaling» («Übermalung»), altså en tekst basert på inntrykk og stemninger fra tidligere tekster, blant annet Alkestis, Odysseen og William Shakespeares Stormen. I en kort kommentar gir Müller full frihet til regissøren: Handlingens rekkefølge er tilfeldig, alt er konsekvenser av fortiden. Tekstens leses gjerne som Müllers endelige avskjed fra dramatiske konvensjoner.

Utmerkelser

Heiner Müller fikk en rekke utmerkelser for sitt arbeid, både i DDR og i Vest-Europa og USA, blant annet

  • Heinrich Mann-prisen (sammen med Inge Müller) (1959)
  • Erich Weinert-medaljen (1964)
  • Lessing-prisen (DDR) (1975)
  • Georg Büchner-prisen (1985)
  • Hørespillprisen til de krigsblinde (Hörspielpreis der Kriegsblinden) sammen med Heiner Goebbels (1985)
  • Kleist-prisen (1990)
  • Den europeiske teaterprisen (1994)
  • Berlins teaterpris (posthumt, 1996)

Betydning

Müller var allerede i sin samtid en svært anerkjent dramatiker og regissør i DDR og i Vest-Tyskland, samtidig som han hadde en sterk internasjonal posisjon, særlig i USA og i Frankrike. Hans sterke stilling internasjonalt gjorde at han – etter en tidlig fase med store problemer med den østtyske sensuren – fikk en unik mulighet til å reise og arbeide blant annet i Vest-Tyskland og i USA.

Forfatterskapet, som er oversatt til en rekke språk, blant annet til norsk, er tilgjengelig i en rekke utgaver. Mellom 1998 og 2011 ga forlaget Suhrkamp ut en omfattende historisk-kritisk edisjon. Også Müllers arbeid som regissør er rikt dokumentert, blant annet gjennom intervjuer og kommentarer fra ham selv. Stykkene hans settes fortsatt ofte opp, både på tyske og internasjonale scener. Müller-forskningen, både innenfor litteraturvitenskap, germanistikk og teatervitenskap, er omfattende.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg