Hedy Lamarr

Faktaboks

Hedy Lamarr
egentlig Hedwig Eva Maria Kiesler
uttale:
lamˈarr
født:
9. november 1914, Wien, Østerike
død:
19. januar 2000
Hedy Lamarr i filmen The Heavenly Body (1944).

Hedy Lamarr var en østerriksk skuespiller som gjorde filmkarriere i USA på 1930-, 1940- og 1950-tallet. Hun er også kjent for sammen med komponisten George Antheil å ha patentert et system for sikker fjernstyring av torpedoer med hurtig skifte av radiofrekvenser, såkalt frekvenshopping, som skulle gjøre det mulig å unngå at radiokommunikasjon ble avlyttet eller blokkert av støysendinger.

Filmkarriere

Hedy Lamarr startet skuespillerkarrieren som Hedy Kiesler i Wien mens hun var i tenårene. Hun hadde mindre roller i et par østerrikske filmproduksjoner, og spilte også teater i Wien, før hun i 1931 flyttet til Berlin, hvor hun begynte å få et større navn.

Extase

I 1932 dro Hedy Kiesler til Tsjekkoslovakia for å spille Eva i kunstfilmen Extase (1933), regissert Gustav Machatý. Selv om hun senere skulle spille i flere amerikanske storproduksjoner, er likevel Extase (i USA kjent som Ecstasy) en av hennes mest berømte filmer. Den var en kunstnerisk suksess og fikk blant annet meget god mottakelse under filmfestivalen i Venezia i 1934. Filmen viste frem et forholdsvis progressivt portrett av kvinnelig seksualitet. Nakenhet på film var ekstremt uvanlig på denne tiden, men Extase inneholdt både en nakenscene og en såpass autentisk sexscene at filmen først ble nektet visning i USA for så å komme ut i en sensurert versjon, noe som gjorde filmen enda mer beryktet.

Hollywood

Det hadde antagelig vært meningen at Kiesler skulle dra tilbake til Berlin etter perioden i Tsjekkoslovakia, men nazistenes maktovertakelse i 1933 satte en stopper for det. Hedy Kiesler kom fra en jødisk familie.

Rollen i Extase hadde imidlertid gitt Hedy Kiesler internasjonal oppmerksomhet, inkludert i USA, og hun emigrerte til USA i 1937. I Hollywood signerte hun for MGM, som på den tiden var verdens største filmselskap. Etternavnet Kiesler hadde en alt for tysk klang for den amerikanske filmbransjen, og hun ble introdusert for publikum som Hedy Lamarr.

Første rolle var i filmen Algiers i 1938. Filmen fikk fire Oscar-nominasjoner. Hedy Lamarrs skuespillerprestasjon fikk imidlertid lunken mottakelse. Hun ble beskrevet som stiv, kald og noe uinspirert, noe som skulle bli en gjenganger i kritikernes mottakelse også av hennes fremtidige filmer. Kritikerne var derimot meget positive til hennes utseende, og rollen i Algiers plasserte Hedy Lamarr blant eliten av amerikanske filmstjerner. De neste årene spilte hun i flere storfilmer. Hun var også Warner Brothers førstevalg til den kvinnelige hovedrollen i det som skulle bli storfilmen og kultklassikeren Casablanca (1942), men kontrakten med MGM hindret henne i å ta rollen.

Ruth Barton, som har skrevet biografi om Hedy Lamarr, hevdet at Lamarr ikke egentlig var særlig interessert i skuespillerfaget. Hennes skuespillerkarriere var bygget på hennes klassisk vakre og noe kalde ytre. Samtidig skal hun ha hatt et komisk talent som hun bare noen få ganger fikk muligheten til å vise frem på film. Et unntak her er filmen Highness and the Bellboy fra 1945.

I 1947 opphevet Lamarr kontrakten med MGM for å startet et eget produksjonsselskap. Selskapets første film, som også hadde Lamarr i hovedrollen, The Strange Woman, gikk med overskudd, men neste film, Dishonored Lady, var en finansiell nedtur, og Hedy Lamarrs karriere som produsent ble aldri noen suksess. Skuespillerkarrieren skjøt imidlertid ny fart med suksessen Samson and Delilah fra 1949.

I likhet med veldig mange andre kvinnelige filmstjerner, opplevde også Lamarr at det ble vanskeligere å få filmroller etterhvert som hun ble eldre. Hun hadde også opparbeidet seg et rykte for å være vanskelig å jobbe med. Hennes siste kinofilm, The Female Animal, kom ut i 1958. Hun fortsatte imidlertid å gjøre gjesteopptredener og spille roller i mindre produksjoner for TV inn på 1960-tallet.

Oppfinnervirksomhet

Under andre verdenskrig ønsket Lamarr å bidra til de alliertes krigsinnsats. Hun meldte seg blant annet frivillig til the Hollywood Canteen, en klubb som tilbydde mat og underholdning til soldater, hvor flere av datidens stjerner serverte mat og opptrådte. Hennes tekniske interesser var mindre kjent, men må ha vært noe hun arbeidet med på siden av skuespillerkarrieren.

I 1942 patenterte hun sammen med pianist og samtidskomponist George Antheil The Secret Communication System, et system for sikker radiostyring av torpedoer. Radiostyring av torpedoer krevde at signalene kunne sendes uten interferens (forstyrrelser av radiosignalet) fra fienden. Nøkkelen til det, fant Lamarr og Antheil, var at sendingene kontinuerlig skiftet frekvens, fordi det ville gjøre det tilnærmet umulig for fienden å både avlytte sendingen og å blokkere den med støy. Denne formen for «frekvenshopping» ble gjort ved at senderen og mottakeren i torpedoen hadde en spilledåselignende mekanisme som gikk synkront og bestemte endringene i frekvens. Antheils erfaring med å lage mekaniske instrumenter, blant annet pianoer med tromler som spilte melodien, var utvilsomt en av inspirasjonene til denne løsningen.

Den amerikanske marinen lot seg ikke imponere av Lamarr og Antheils oppfinnelse. De mente løsningen ville kreve for stor plass til å kunne plasseres inni en torpedo. Ifølge Antheil skal det ha berodd på en misforståelse. Referansen til mekanisk piano gjorde at marineledelsen trodde trommelen med informasjon om frekvensene måtte være i pianostørrelse. I tillegg kan en spørre seg om den amerikanske marinen i det hele tatt tok Lamarr og Antheils forslag seriøst. Kanskje var det vanskelig å forestille seg at en skuespillerinne og en samtidskomponist hadde den tekniske kompetansen og de innovative ferdighetene til å komme frem til en nyvinning som hadde militær verdi.

Selv om patentet til Lamarr og Antheil ikke direkte kom til anvendelse, ble konseptet frekvenshopping tatt i bruk til forskjellig militær radiokommunikasjon, men det skjedde i særlig grad først etter at patentet hadde utløpt, og da med elektroniske løsninger i stedet for den mekaniske rullen med hull.

Frekvenshoppingsteknologi ble brukt i GSM-kommunikasjon og brukes i dag i flere kommunikasjonsløsninger – Bluetooth blant annet – men det er ulike meninger om hvor viktig Lamarr og Antheils bidrag i realiteten var for den videre teknologiutviklingen. De var verken de første eller de eneste som arbeidet med frekvenshopping som konsept i samtiden, og verdien av deres bidrag blir nok ofte overdrevet. Senere nyvinninger og patenter innen frekvenshopping har imidlertid ofte referert til Lamarr-Antheil-patentet som en del av grunnlaget for teknologien.

På 1990-tallet begynte Lamarr å få anerkjennelse for patentet hun var med å utarbeide. Mens hun fremdeles var i live, mottok Lamarr flere utmerkelser fra både amerikanske og østerrikske vitenskapelige organisasjoner. I Tyskland, Sveits og Østerrike blir i dag Hedy Lamarrs bursdag, 9. november, feiret som Tage der Erfinder (Oppfinnerens dag). I Østerrike deles også hvert år ut Hedy Lamarr-prisen til kvinner som har gjort en fremragende innsats innenfor informasjonsteknologi. Dokumentarfilmen Bombshell: The Hedy Lamarr Story, som kom i 2017, har bidratt til å gjøre Hedy Lamarr og hennes arbeid som oppfinner enda mer kjent.

Privatliv

Historien om Hedy Lamarrs privatliv er preget av Hollywood-klisjeene med kortvarige giftemål, affærer og sidesprang, og det er nok ikke alltid like lett å skille ryktene fra sannhet. Lamarr giftet seg seks ganger og fikk tre barn. Hennes første ektemann, som hun giftet seg med i 1933, var den 13 år eldre og meget velstående østerrikeren og nazisympatisøren Friedrich Mandl. Mandl eide en ammunisjonsfabrikk, og Lamarr hentet muligens inspirasjonen til å arbeide med våpenteknologi herifra. Hedy Lamarr beskrev senere Mandl som svært kontrollerende. Hun flyktet fra Mandl i 1937.

Årene etter at skuespillerkarrieren tok slutt, var preget av finansielle bekymringer og andre personlige problemer. Hun hadde en rekke opptredener i retten, blant annet på grunn av penger hun skyldte, men hun måtte også møte tiltalt for butikktyveri, noe som fikk stor medieoppmerksomhet.

I 1966 utkom Hedy Lamarrs selvbiografi Ecstasy and Me. Lamarr prøvde selv å stanse utgivelsen i retten. Hun hadde ikke skrevet den selv, men den var basert på flere timer med intervju. Boken, som blant annet inneholdt en rekke intime detaljer, hvorav Lamarr hevdet flere ikke var riktige, ble en stor salgssuksess.

På tampen av hennes liv, begynte den offentlige historien om Hedy Lamarr å bevege seg bort fra å være den om en fallert stjerne til en historie om en lynende intelligent kvinne hvis intellektuelle bragder ble undervudert på grunn av hennes vakre utseende, kjendisstatus og tilhørighet i en mannssjåvinistisk underholdningsbransje. Det kan være mye sannhet i det, men som en del av denne historiefortellingen har Lamarrs bidrag til den teknologiske utviklingen antakelig blitt gitt mer verdi enn det som er berettiget.

Filmer med Hedy Lamarr

  • Geld auf der Strasse (Penger i gaten) (1930)
  • Die Blumenfrau von Lindenau/Sturm im Wasserglas (Storm i et vannglass) (1931)
  • Die Koffer des Herrn O.F.
  • Man braucht kein Geld
  • Extase, 1933 (i USA kjent som Ecstasy)
  • Algiers, 1938
  • Lady of the Tropics, 1939
  • I Take This Woman, 1940
  • Boom Town, 1940
  • Comrade X, 1940
  • Come Live With Me, 1941
  • Ziegfeld Girl, 1941
  • H.M. Pulham Esquire, 1941
  • Tortilla Flat, 1942
  • Crossroads, 1942
  • White Cargo, 1942
  • The Heavenly Body, 1944
  • The Conspirators, 1944
  • Experiment Perilous, 1944
  • The Strange Woman, 1946
  • Dishonored Lady, 1947
  • Let's Live a Little, 1948
  • Samson and Delilah, 1949
  • A Lady Without Passport, 1950
  • Copper Canyon, 1950
  • My Favorite Spy, 1951
  • The Loves of Three Queens, 1954
  • The Story of Mankind, 1957
  • The Female Animal, 1958

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer (2)

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg