Hedmarken - bygdene omkring Hamar - domineres av foldede kambrosiluriske avsetningsbergarter: kalkfjell i Furuberget, Hamar kommune.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Høsbjørkampen i Ringsaker: eokambrisk sparagmitt skjøvet sørøstover inn over kambrosilurbergarter i forgrunnen. Bildet er tatt mot nord.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Berggrunnen i Hedmark kan deles i fire hovedområder.

Sør for en linje mellom Stange på Hedmarken og Nybergsund i Trysil består berggrunnen av grunnfjell; grunnfjellsområdet strekker seg noe lenger nordover i traktene mot svenskegrensen på østsiden av Trysilelva. Området svarer i store trekk til Glåmdalen, samt søndre og østre del av Trysil. Topografien i dette området er relativt homogen med forholdsvis lave, skogkledde åser med slake dalsider og elver som flyter rolig. Gneiser og granitter dominerer berggrunnen. Grunnfjellsområdet hever seg nordover og når ved svenskegrensen i Trysil så vidt over 1000 moh. Grunnfjellet forvitrer langsomt og gir dårlig jordsmonn.

Nord for grunnfjellsområdet ligger det andre av de geologiske hovedområdene i fylket, slettebygdene ved Mjøsa, Hedmarken. Her er grunnfjellet dekket av mektige avsetninger av kambrosilurisk alder; kalkstein og leirskifer i vekslende lag som forvitrer lett og gir god dyrkingsjord. Dette området danner en trekant begrenset av Mjøsa i sørvest, en linje Moelv-Elverum i nord og Stange-Elverum i sørøst. Det svakt bølgende landskapet i området, som for størstedelen ligger mellom 120 moh. (Mjøsas laveste regulerte vannstand) og 225 moh., er åpent og godt oppdyrket.

Nord for grunnfjellet og de kambrosiluriske bergartene består berggrunnen av sparagmitt fra eokambrium (senprekambrium), som strekker seg langt nordover og omfatter størstedelen av fylket (se også Hedmarkgruppen). Berggrunnen her er til dels omdannet i kaledonsk tid, først og fremst helt i nord. Sparagmitten eHøgrondenr opprinnelig skjøvet til sin nåværende plass fra nordvest, helt i sør er den skjøvet over de yngre, kambrosiluriske skifrene på Hedmarken. Sparagmitten består av mer eller mindre flattliggende lag, som elver og breer senere har skåret seg til dels dypt ned i. Dalsidene er brattere og høydeforskjellene større i dette området enn lenger sør. Allerede like nord for Hedmarken, i de søndre delene av Hedmarksvidda, når sparagmittåsene en høyde av 600-800 moh., et resultat av sparagmittens større motstandsdyktighet mot erosjon enn kalksteinen og leirskiferen på Hedmarken lenger sør. Åsene på Hedmarksvidda har avrundede, rolige former og karakteriseres ved vide myrstrekninger. Landskapet hever seg her gradvis nordover. Høyest når fjellet i Rondane med Rondslottet på 2178 m på grensen til Oppland. Høyeste topp helt innen fylket er Høgronden, 2114 m.

Sparagmittområdet strekker seg nordover til en linje mellom Grimsdalen nord for Rondane og Hodalen i Tolga. Nord for dette kommer man over i det siste av de geologiske hovedområdene i Hedmark, området som hører til den kaledonske fjellkjeden. Denne domineres av Trondheimsfeltets sterkt omdannede kambrosiluriske skifere, gjennomsatt av magmatiske bergarter i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefolding. På grensen mellom disse intrusivene og sedimentbergartene får man utfelt kis, som har gitt opphav til flere forekomster som det har vært drevet gruvedrift på i kortere eller lengre tid. Dette gjelder særlig kopperkis i Kvikne og Folldal og i samme område like utenfor fylkesgrensen på Røros og Hjerkinn.

Den største delen av fylket er dekt av bunnmorene fra siste istid. I kambrosilurbygdene på Hedmarken danner næringsrik morene av stor mektighet grunnlaget for fylkets rikeste jordbruksområder. Glommas dalføre har elvesand og grus, kvartsrik, «skarp» jord, dessuten er det opp til ca. 200 moh. marine avsetninger fra en havarm som ved slutten av siste istid rakk inn til Elverum. Jordarten her er noe leirholdig finsand, velegnet til korndyrking. 

Sparagmitten har en varierende sammensetning som gir seg utslag i jordsmonnet og topografien. De løse jordlagene består også her vesentlig av elveavsetninger og bunnmorene. Dessuten ligger det i dalsidene og i de høyereliggende dalbotner lengst nord store terrasser av finere sand avsatt dels under isen og dels i sjøer demt opp av isen ved avslutningen av siste istid. Denne jorden har mindre stein og er lettere å dyrke enn morenejord. Under en katastrofeartet uttapping av den største av de bredemte sjøene på slutten av siste istid oppstod canyonen Jutulhogget mellom Rendalen og Østerdalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.