Fylkets berggrunn kan deles i fire regioner. Den består av grunnfjell lengst i sørøst og nordvest. Mellom grunnfjellsområdene er en bred sone med noe yngre bergarter som ikke er stedegne, men skjøvet over lange avstander i sørøstlig retning under den kaledonske fjellkjededannelsen.
Den sørligste delen av fylket, sør for en linje mellom Tangen på Hedmarken og Nybergsund i Trysil, tilhører det sørøstnorske grunnfjellsområdet med næringsfattige bergarter som gneis, granitt og granodioritt og relativt rolige terrengformer – den paleiske overflate fra jordas urtid. Innskåret i denne i en bred nord-sørgående sone mellom Randsfjorden og Mjøsa finnes Oslofeltet, med næringsrike leirskifre og kalkbergarter fra kambrosilur som gir grunnlag for rike jordbruksbygder på Hadeland, Toten og Hedmarken. Oslofeltet har også hardere og mer næringsfattige eruptiver fra perm i Skreia, Totenåsen og Hadelandsåsen. Topografien i dette området er relativt ensartet med forholdsvis lave, skogkledde åser med slake dalsider og elver som flyter rolig. Grunnfjellsområdet hever seg nordover og når ved svenskegrensen i Trysil så vidt over 1000 meter over havet. Grunnfjellet forvitrer langsomt og gir dårlig jordsmonn.
Resten av fylket preges av den kaledonske fjellkjededannelsen. Innlandets berggrunn består for en stor del av skyvedekker, lagpakker som er skjøvet sørøstover, ut av den sentrale foldesonen. Skyvedekkene er av svært varierende alder og opphav, men består over alt av bergarter som har gjennomgått en metamorfose, som sparagmitt.
I hoveddalførene Østerdalen og Gudbrandsdalen og fjelltraktene mellom disse består berggrunnen av næringsfattig sparagmitt, en lett omdannet kvartsrik sandstein fra eokambrium (senprekambrium). Sparagmitten er opprinnelig skjøvet til sin nåværende plass fra nordvest; helt i sør er den skjøvet over de yngre, kambrosiluriske skifrene på Hedmarken. Sparagmitten består av mer eller mindre flattliggende lag som elver og breer senere har skåret seg til dels dypt ned i. Allerede like nord for Hedmarken, i de søndre delene av Hedmarksvidda, når sparagmittåsene en høyde av 600–800 meter over havet, herfra stiger terrenget til topper på over 2000 meter i Rondane.
Nord for en linje fra Tynset til Dombås kommer man over i bergarter tilhørende den kaledonske fjellkjeden. Denne domineres av Trondheimsfeltets sterkt omdannede kambrosiluriske skifere, gjennomsatt av magmatiske bergarter i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen. På grensa mellom disse intrusivene og sedimentbergartene finnes utfelt kis, som har gitt opphav til flere forekomster som det har vært drevet gruvedrift på.
I vest når det mektige Jotundekket langt inn i fylket. Det består av sterkt omdannede eruptiver fra prekambrium, svært motstandsdyktige mot nedbryting, og danner i Jotunheimen «Norges tak» med Galdhøpiggen og flere av de høyeste toppene i landet. Jotundekket er deler av et stort skyvedekke som under fjellkjededannelsen ble skjøvet inn over yngre sedimentbergarter (leirskifer), og mange steder i randsonen finner man derfor fyllitt (omdannet leirskifer). Mellom sparagmittområdet og Jotundekket, i Nord-Gudbrandsdal, Gausdal og Valdres, består skyvedekkene av mer næringsrike omdannede sedimentbergarter som fyllitt. Fyllittområder finner man sørover til Land og Sør-Aurdal og østover nesten til Gudbrandsdalen. Liknende bergarter preger også de nordligste bygdene i Østerdalen.
Den nordøstligste delen av fylket, Skjåk og Lesja, ligger mer sentralt i den kaledonske foldesonen og har stedegne, sterkt omdannede bergarter (gneis).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.