Hedalen stavkirke

Hovedinngangen til kirken er i vest, der svalgangen har et skruv, et toetasjes framstikkende oppbygg. Utvendig har stavkirkedelen liggende panel, trolig middelaldersk, mens hjørnestavene er sponkledd. Selve stavkirken er ikke stor, den er en enkel, rektangulær stavbygning uten indre reisning. Skipet er om lag 5,3 meter bredt og 6,2 meter langt. Konstruksjonen er reist på en grunnstokkramme på steinfyllinger. Veggsvillrammen rir på de utstikkende endene av grunnstokkene og er også understøttet av en tørrmur. De fire hjørnestavene står på steinheller, med svillene tappet inn og sikret med treplugger. Veggplankene har not og fjær og er tappet ned i svillene og opp i stavlegjene som danner den øvre rammen. Hjørnene er forsterket med de sedvanlige knærne. Mellom langveggenes stavlegjer er det felt inn to beter, én i hver ende av skipet. Spor tyder på at det har vært fem i alt. Middelalderens gavler og takverk er bevart med sperrer, saksesperrer og hanebjelker, og med skråstøtter i takflatene. Hanebjelkene har dobbeltbuer, og det ser ut til å ha vært et nedhengende motiv mellom dem.

Øverst i langveggene er det lysåpninger, tre runde glugger med en hengslet plate til å stenge for. Langs veggene har kirken bevart middelalderens kirkebenker.

Hjørnestavene i øst har buete utsparinger med tydelige fargespor, og trolig har det stått sidealtre på begge sider av åpningen mot det forsvunne koret. Spor av spiker og listverk i hanebjelker og sperrer kan tyde på at det har vært et tønnehvelv i øst over sidealtrene. Det er fristende å spørre seg om det i så fall har vært dekorert, et spørsmål som må stå åpent i mangel av holdepunkter.

Det opprinnelige koret er borte, bare spor etter takverket står igjen i østgavlen i skipet og viser at det var smalere og lavere enn skipet, med en sørportal som omtales i 1665. I øst var det avsluttet med apsis, etter kirkeregnskapene å dømme. Også koret og apsiden var omsluttet av svalganger. En takrytter som omtales i 1620-årene, kan ha vært opprinnelig eller fra middelalderen. I 1665 er i hvert fall «taarnfoden» i dårlig stand.

Trolig var svalgangene opprinnelige. Veggplankene på innsiden og vangeportalen rundt inngangen i vest viser lite spor av værslitasje, og grunnstokkene stikker ut under svillene, pent avrundet og profilert i enden. De samme enkle, flatbunnete profilene går igjen på bygningsdeler både i stavkirken og svalgangen. Svalgangen er lukket, bare med smale spalter som lysåpninger med halvbueformet åpning øverst, slik som i Reinli.

I alt hadde kirken opprinnelig en mindre sammensatt bygningsform enn i dag: et enkelt skip med et mindre kor og apsis omgitt av svalganger, det hele tekket med spon og dynket med tjære og muligens kronet med en takrytter.

Støpulen på nordsiden av kirken er av nyere dato, men middelalderklokkene tyder på at kirken har hatt støpul fra et tidlig tidspunkt, kanskje opprinnelig.

Til tross for den beskjedne størrelsen og den enkle konstruksjonen har kirken en storslått vangeportal. Som en av de få har portalen unnsluppet den hardhendte behandlingen med omhengsling av dørbladet, noe som ble påbudt etter brannen i Grue kirke pinsedagen i 1823.

Komposisjonen og motivene plasserer portalen i den store Sogn-Valdres-gruppen. Vi møter rikt skårne, foranstilte søyler inntil døråpningen, flankert av dekorerte vanger. Spiralformete ranker vokser ut av dyrekjefter nederst og sprer seg i runde, åttetallsliknende løkker som et bakteppe over døra. Flettet inn mellom greiner og blader bukter det seg smådrager. Øverst på hver side svever de vanlige toppdragene og biter om halsen på en mindre midtdrage som bukter seg med hodet hengende ned i døråpningen. Også toppdragenes hoder svinger ned i åpningen på hver side og gir den en firkantet avslutning, til forskjell fra Lomen og Høre, men i likhet med portalene i Torpo. Den rundbuete arkivolten forsvinner nesten i den teppeliknende skurden, men er markert med enkle, buete profiler. Skurden er tett, presis og detaljert, med systematisk fletting av motivene og veksling fra bredere til smalere former.

Med i bildet hører også de godt bevarte og trolig samtidige smijernsbeslagene som er montert på det nyere dørbladet, noe av de fineste bevarte eksemplene på romansk smijernsarbeid i landet.

Utførelsen og den nesten komplette tilstanden setter portalen i Hedalen blant de fremste i stavkirkeskurden. Det er verdt å påpeke at den hører hjemme i en kirke som er enkelt utformet og relativt liten. De store vangeportalene har ikke vært avgrenset til midtromskirkene. Trekk ved denne portalen har nære paralleller i Torpo, der vi finner tilsvarende arkivoltløsning og de to smådragene på venstre vange.

Det er ikke bevart annen bygningsfast dekor enn en del grafitti, blant annet en lett synlig løve på innsiden av østgavlen i skipet, streket opp med tjærekost. Den livfulle og elegante linjeføringen kan tyde på at det er portalmesteren som har vært på ferde, slik kunsthistorikeren Martin Blindheim foreslår.

Kirken nevnes første gang i Pavelige Nuntiers Regnskapsbok i 1327. Da hadde den stått under tak i noen menneskealdrer. De fleste forskere daterer skurden stilhistorisk til en gang mellom 1150 og 1200. En slik datering underbygges av fire årringsdaterte prøver som viser at virket ble hogd vinteren 1161/1162 og vinteren 1162/1163. Det kan tyde på at kirken ble bygd ikke lenge etter.

En møter et usedvanlig rikt bilde av middelalderens kirkekunst i Hedalen, et glimt av hva som en gang har eksistert i mange av landets gudshus i katolsk tid.

Kirken står i dag med gulnete, umalte vegger. Innredningen domineres ved første øyekast av gråmalte, åpne kirkebenker fra omkring 1900. Om kirkerommet er enkelt innredet, er en uvanlig mengde av middelalderens kirkekunst bevart, både skulptur, inventar og sølvsmedarbeider som er få andre kirker forunt i nyere tid.

I koret henger det en rekke malerier fra 1600- og 1700-tallet. Alle har bibelske motiver og er med navns nevnelse gaver til kirken.

• stavkirke
• Hedalen