Hauk Erlendson Aabel, født i Førde, norsk skuespiller. Debuterte 1897 på Christiania Theater, var de følgende år knyttet til en rekke forskjellige scener. Med sitt frodige og folkelige østlandske lune ble han snart en av våre mest populære komikere. Fra 1911 var han en av Nationaltheatrets hovedkrefter; 1920–21 og 1930–31 var han ansatt ved Chat Noir og Det Nye Teater. Aabel eide et frodig talent forent med en fin og varm menneskelig forståelse, og sørget alltid for at humøret og fantasien innordnet seg under den levende karaktertegning. Også på Nationaltheatret spilte han undertiden frie og drastiske farse- og operettefigurer som Klinke i Den spanske flue og Tussing i Flaggermusen. Men stort sett arbeidet han seg sikkert og målbevisst frem til karakterkomedien.

Hans hovedinnsats lå hos Ludvig Holberg. I en lang rekke oppgaver, men særlig som Oldfux i Den stundesløse og som Jeppe, gjorde han Holberg til en frodig og levende realitet i moderne norsk teater. Norske karakteroppgaver som pastor Stråmand hos Ibsen, bryggermester Jacobsen hos Bjørnson, Sommerblom hos Nils Kjær og kirketjener Evensen hos Oskar Braaten gjenskapte han med fin og fantasifull virkelighetssans. Hans siste genistrek var den grådige oldingen Corbaccio i Volpone (1929). Han feiret sitt 40-årsjubileum høsten 1937 som Klinke i Den spanske flue. Våren 1938 opptrådte han siste gang på Nationaltheatret som Oldfux i Holbergs Jacob von Tyboe. Til det siste var han en fast gjest på Nationaltheatrets 17. mai-matineer. Aabel utgav to bind minner: Moro var det lell (1935) og Gode gamle dager (1949).

Hans høyst originale spillestil kan oppleves i noen sentrale norske filmer fra 1930-årene: Den store barnedåpen (1931), En glad gutt (1932), Jeppe paa Bjerget (1933), Du har lovet meg en kone (1935) og Ungen (1938).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.