Sommeren 1963 skal byråsjef Lindstrøm og den nyinnsatte industriminister Trygve Lie åpent ha uttrykt misnøye med hverandre. Mye tyder på at denne konflikten kan ha blitt fatal for Lindstrøms videre skjebne i kombinasjon med en helt annen konflikt som kom frem i lyset på samme tid:
I 1957 ble Lindstrøm oppsøkt på sitt kontor av Randi Vike Bakke. Bakke, som hadde blitt dømt for landssvik etter krigen, skal ha fortalt Lindstrøm om hvordan hennes liv hadde artet seg som en eneste lang tragedie helt fra hun hadde blitt tvunget til å samarbeide med tyskerne under krigen. Lindstrøm ble grepet av historien og gjennom de neste årene ytte han henne en rekke former for økonomisk og praktisk hjelp. I 1963 fikk han sterk mistanke om at Bakke hadde rundlurt både ham selv og en rekke andre for sin egen vinnings skyld. 6. september 1963 sendte han Bakke et brev der han meddelte at han ikke ønsket videre kontakt samt oppfordret henne til å betale tilbake de pengene hun skyldte Lindstrøm og andre.
Bakke henvendte seg deretter til høyesterettsadvokat Alf Nordhus og fortalte at Lindstrøm, som på dette tidspunktet hadde vært synlig i offentligheten blant annet med kritikk av Tønseth-rapporten, i virkeligheten var kriminell og ansvarlig for en rekke økonomiske misligheter. Nordhus bragte dette videre til industriminister Trygve Lie og justisminister O. C. Gundersen. Lindstrøm ble snart politianmeldt for forholdene Bakke hadde opplyst om. 21. oktober 1963 ble han arrestert og ved kongelig resolusjon av 25. oktober 1963 mistet han jobben som byråsjef.
I slutten av august samme år hadde Einar Gerhardsens regjering måtte fratre etter at et mistillitsforslag fra opposisjonen fikk flertall i Stortinget. Mistilliten gjaldt Arbeiderparti-regjeringens ansvar for Kings Bay-ulykken. En borgerlig samarbeidsregjering under ledelse av Høyres John Lyng ble så innsatt. Denne manglet parlamentarisk flertall og ble felt etter mindre enn fire uker.
Gerhardsen kom så tilbake som statsminister, i ledelsen for en ny ren Ap-regjering. Denne regjeringen var altså nokså fersk på det tidspunktet Lindstrøm ble arrestert, og en av utfordringene den sto ovenfor var at Kings Bay-saken fortsatt var en alvorlig trussel mot regjeringens omdømme. Dette er konteksten for Einar Gerhardsens tale i Stortinget 30. oktober 1963. Anledningen var en stortingsdebatt om norsk industripolitikk. Gerhardsen benyttet, til flere tilhøreres overraskelse, sitt innlegg til å gi en detaljert utredning om anklagene mot Harry Lindstrøm. Gerhardsen sa også dette:
«Det er på det rene at Lindstrøms transaksjoner åpenbart fører bort i Koksverket, og i Kings Bay kullkompani. Og etter min oppfatning må det da være helt på det rene, at i den utstrekning veien fører dit, så må selvfølgelig både politiet, går jeg ut fra, og en granskningskomité, ha full anledning til å undersøke forholdene i de institusjonene.»
Slik antydet Gerhardsen altså at Lindstrøm langt på vei kunne være ansvarlig for Kings Bay-ulykken. Dette utløste et mediekjør mot Lindstrøm. Det kom ikke mer detaljerte påstander enn Gerhardsens antydninger for å forklare akkurat hvordan Lindstrøm skulle være ansvarlig for Kings Bay. Likevel etterlot medieomtalen seg et inntrykk av at nettopp et slikt ansvarsforhold eksisterte.
I dokumentarfilmen Syndebukken: Prosessen mot Harry Lindstrøm uttaler historiker Henrik Grue Bastiansen: «Jeg syns det er rimelig å se det slik at her fant lederne i Arbeiderpartiet en person som de kunne holde ansvarlig for industriskandalene som hadde rammet Arbeiderpartiet.»
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.