Harry Lindstrøm

Da Tyskland okkuperte Norge i 1940 var Harry Lindstrøm 23 år gammel. Han involverte seg tidlig i motstandsarbeid og senere i 1940 måtte han rømme til Skottland. Her meldte han seg til tjeneste i de norske styrker og var en del av Bergkompani 2, som deltok i frigjøringen av Finnmark sammen med Den røde armé i 1944–1945.

Først etter andre verdenskrig, i 1946, tok Lindstrøm eksamen artium. I 1951 fullførte han en utdanning som bergingeniør ved Norges tekniske høgskole. I 1953 fullførte han juridikum ved Universitetet i Oslo. Påfølgende år ble han ansatt som avdelingsingeniør i Industridepartementet, der han snart steg i gradene og ble konstituert som byråsjef i 1957. I 1962 ble han fast ansatt i denne stillingen.

I Industridepartementet gjorde Lindstrøm seg bemerket ved sin vilje og evne til å rette sviende kritikk mot kompetansenivået hos både embetspersoner og politikere. Dette kom ikke minst til uttrykk i kjølvannet av Kings Bay-ulykken i 1962. Lindstrøm rettet sterk kritikk mot rapporten den regjeringsoppnevnte Tønseth-kommisjonen sommeren 1963 la frem om ulykken. Ifølge Hjalmar Markussen, personlig venn av Lindstrøm og forfatter av den eneste boken som er skrevet om «Lindstrøm-saken», næret Industriminister Trygve Lie et sterkt ønske om å avskjedige Lindstrøm, et ønske som skal ha vært motivert av Lies mindreverdighetsfølelse ovenfor byråsjefen.

Sommeren 1963 skal byråsjef Lindstrøm og den nyinnsatte industriminister Trygve Lie åpent ha uttrykt misnøye med hverandre. Mye tyder på at denne konflikten kan ha blitt fatal for Lindstrøms videre skjebne i kombinasjon med en helt annen konflikt som kom frem i lyset på samme tid:

I 1957 ble Lindstrøm oppsøkt på sitt kontor av Randi Vike Bakke. Bakke, som hadde blitt dømt for landssvik etter krigen, skal ha fortalt Lindstrøm om hvordan hennes liv hadde artet seg som en eneste lang tragedie helt fra hun hadde blitt tvunget til å samarbeide med tyskerne under krigen. Lindstrøm ble grepet av historien og gjennom de neste årene ytte han henne en rekke former for økonomisk og praktisk hjelp. I 1963 fikk han sterk mistanke om at Bakke hadde rundlurt både ham selv og en rekke andre for sin egen vinnings skyld. 6. september 1963 sendte han Bakke et brev der han meddelte at han ikke ønsket videre kontakt samt oppfordret henne til å betale tilbake de pengene hun skyldte Lindstrøm og andre.

Bakke henvendte seg deretter til høyesterettsadvokat Alf Nordhus og fortalte at Lindstrøm, som på dette tidspunktet hadde vært synlig i offentligheten blant annet med kritikk av Tønseth-rapporten, i virkeligheten var kriminell og ansvarlig for en rekke økonomiske misligheter. Nordhus bragte dette videre til industriminister Trygve Lie og justisminister O. C. Gundersen. Lindstrøm ble snart politianmeldt for forholdene Bakke hadde opplyst om. 21. oktober 1963 ble han arrestert og ved kongelig resolusjon av 25. oktober 1963 mistet han jobben som byråsjef.

I slutten av august samme år hadde Einar Gerhardsens regjering måtte fratre etter at et mistillitsforslag fra opposisjonen fikk flertall i Stortinget. Mistilliten gjaldt Arbeiderparti-regjeringens ansvar for Kings Bay-ulykken. En borgerlig samarbeidsregjering under ledelse av Høyres John Lyng ble så innsatt. Denne manglet parlamentarisk flertall og ble felt etter mindre enn fire uker.

Gerhardsen kom så tilbake som statsminister, i ledelsen for en ny ren Ap-regjering. Denne regjeringen var altså nokså fersk på det tidspunktet Lindstrøm ble arrestert, og en av utfordringene den sto ovenfor var at Kings Bay-saken fortsatt var en alvorlig trussel mot regjeringens omdømme. Dette er konteksten for Einar Gerhardsens tale i Stortinget 30. oktober 1963. Anledningen var en stortingsdebatt om norsk industripolitikk. Gerhardsen benyttet, til flere tilhøreres overraskelse, sitt innlegg til å gi en detaljert utredning om anklagene mot Harry Lindstrøm. Gerhardsen sa også dette:

«Det er på det rene at Lindstrøms transaksjoner åpenbart fører bort i Koksverket, og i Kings Bay kullkompani. Og etter min oppfatning må det da være helt på det rene, at i den utstrekning veien fører dit, så må selvfølgelig både politiet, går jeg ut fra, og en granskningskomité, ha full anledning til å undersøke forholdene i de institusjonene.»

Slik antydet Gerhardsen altså at Lindstrøm langt på vei kunne være ansvarlig for Kings Bay-ulykken. Dette utløste et mediekjør mot Lindstrøm. Det kom ikke mer detaljerte påstander enn Gerhardsens antydninger for å forklare akkurat hvordan Lindstrøm skulle være ansvarlig for Kings Bay. Likevel etterlot medieomtalen seg et inntrykk av at nettopp et slikt ansvarsforhold eksisterte.

I dokumentarfilmen Syndebukken: Prosessen mot Harry Lindstrøm uttaler historiker Henrik Grue Bastiansen: «Jeg syns det er rimelig å se det slik at her fant lederne i Arbeiderpartiet en person som de kunne holde ansvarlig for industriskandalene som hadde rammet Arbeiderpartiet.»

Harry Lindstrøm satt i varetekt fra han ble arrestert og frem til juni 1964. 1. november 1965 startet den første rettssaken mot ham i Eidsivating lagmannsrett. Hjalmar Markussen gir dette sammendraget av den lange tiltalen: 'Harry Lindstrøm tiltales for å ha påført staten et samlet tap på 172.287 kroner, delvis ved å ha underslått betrodde midler, delvis ved å ha fått for dårlig betalt for skrap under avviklingen av Kongsberg sølvverk og Vaddas gruber. Dessuten mener påtalemyndigheten å kunne føre bevis for at han for å dekke over disse misligheter skulle ha utferdiget falske kvitteringer, feilaktige rapporter til sine overordnede, tilbakedatert dokumenter og fortiet sannheten eller bevitnet usant. Han måtte også stå til rette for rettsstridig samarbeid med Randi Bakke i den hensikt å berike både seg selv og henne.'

15. januar 1966 ble han dømt for første del av tiltalen, til to års fengsel. Høyesterett satte senere straffen ned til ett år og tre måneder. 8. juni 1967 ble Lindstrøm i Eidsivating lagmannsrett dømt også for andre del av tiltalen, og samlet straff ble satt til to og et halvt års fengsel og betaling av en erstatning på 90 000 kroner til staten.

Kings Bay-saken var ikke del av dommen eller tiltalen. De fleste punkter gjaldt transaksjoner som involverte Randi Bakke. I ettertid har en rekke personer hevdet ikke bare at det Lindstrøm ble dømt for var betraktelig mindre alvorlig enn det inntrykk som hadde blitt gitt i offentligheten, men også at Lindstrøm kan ha vært uskyldig i alle eller de fleste av tiltalepunktene. Foruten Lindstrøm selv inkluderer disse personene tidligere Ap-leder Reiulf Steen, tidligere statsminister Per Borten, forsvarsadvokat Alf Nordhus, historiker Karsten Alnæs, forfatter og rådgiver Svein Tore Bergestuen, pressemannen Olav Brunvand, forfatter Hjalmar Markussen, samt regissør Fredrik Horn Akselsen og skuespiller Mads Ousdal (de to sistnevnte i dokumentarfilmen Syndebukken). Det synes som om den eneste personen som i senere tid offentlig har fastholdt Lindstrøms skyld er professor emeritus i jus Carl August Fleischer. Bergestuen hevder at Fleischers kritikk av Lindstrøm i hovedsak bygger på en rapport skrevet av Fleischers egen far, Carl Johan S. Fleischer. Sistnevnte ledet en granskningskommisjon oppnevnt høsten 1963 for å granske diverse ansvarsforhold innenfor Industridepartementet.

Lindstrøm gikk til sak eller inngikk forlik med 120 norske aviser, i tillegg til Arbeiderpressen, i etterkant av straffesakene mot ham. Til sammen mottok han 417 000 kroner i erstatninger og forlik, tilsvarende godt over fire millioner 2018-kroner. Lindstrøm tapte ingen av sine ærekrenkelsessaker mot pressen. Han lyktes aldri i å få saken han selv ble dømt i gjenopptatt.

• Kings Bay-ulykken
• Norge i etterkrigstiden

• Markussen, Hjalmar (2000), Prosessen mot Lindstrøm: Et politisk justismord. Borkenes: Dokumentarforlaget.
• Bergestuen, Svein Tore, Folkefienden Lindstrøm, Agenda magasin, 26. oktober 2018
• Akselsen, Fredrik Horn, Syndebukken: Prosessen mot Harry Lindstrøm (dokumentarfilm).