Hardingmålet hører til de vestnorske målfører med bl.a. a-endelse i infinitiv og svake hunkjønnsord i ubestemt form entall: å bera, å kasta, ai visa. Innenfor dette større området regnes hardingmålet sammen med målet på Voss og i indre Sogn til indre sørvestlandsk.

Hardingmålet har litt mindre utbredelse enn det som tradisjonelt sogner til Hardanger. Man tar gjerne utgangspunkt i skillet mellom bøyningsendelsene i sterke hunkjønnsord (døræ/døro), og da vil grensen gå over Hardangerfjorden på nordsiden av Kvinnherad og den gamle Strandebarm kommune. Hardingmålet har døræ her, mens målet i Sunnhordland har døro (se Hordaland fylke, språk). De forskjellige målmerker følger ikke samme grense, f.eks. begynner den karakteristiske ao-lyden av gammel, lang a noe lenger inne. Til gjengjeld har hardingmålet bl.a. uttalen mb i kamb felles med sunnhordlandsmålet. Karakteristiske trekk i konsonantismen er dl for ll (fjedl), dn for rn (kådn), oppmyking av g og k foran høy vokal (haje for hage, bakkje for bakke). I Sørfjorden og til dels i Kvam uttales r som skarre-r, men også i de andre bygdene høres denne r-uttalen, særlig hos yngre personer. Av diftongene ellers blir ei uttalt ai (graia), øy blir uttalt åy (håyra).

En særmerkt lyd i hardingmålet og i vossemålet er «Vosse-u», som blir uttalt mellom u og o, noen steder nærmere å. Betont finnes den regelmessig i hardingmålet av eldre kort u, f.eks. ai fluga. Ubetont finnes den i Ullensvang og Eidfjord, særlig hos eldre, f.eks. som svarabhaktivokal (innskuddsvokal) i gulu (gul), lesu (leser), røtur (røtter), og som bindevokal og i flertallsendelse i ord som visubok, visur.Når det gjelder formverket, har som nevnt sterke hunkjønnsord i bestemt form entall -æ (døræ), mens svake har -o (viso). Bestemt form flertall av intetkjønnsord har også (husæ). I flertallsendelsen av hankjønns- og hunkjønnsord står r i de indre bygder, men ikke i de ytre. Ullensvang har således hestar, sauer, hønur/høner, mens Kvam har hesta, saue, høne. I Ullensvang er altså de gamle flertallsendelsene -ar, -ir, -ur delvis bevart, ellers har -ir og -ur falt sammen til -e(r). Bestemt form flertall har -ane, -ena, -una, respektivt sammenfall av -ena og -una til -ena (hestane, sauena, hønuna/hønena). Regelen er -ne etter a og -na etter e/u. Dativ høres bare sporadisk hos eldre i faste uttrykk som om hausto.

Flertallsbøyning av verb er nesten borte; hos en del eldre kan former som me veta høres. Verb av kasta-klassen har i de indre bygder presens -ar, ellers -a. Sterke verb ender i presens på -u (svarabhaktivokal) i Ullensvang og Eidfjord, altså eg finnu, ellers eg finne, eller hos mange unge eg finn. Av pronomenformer kan nevnes objektsformen aoko i de indre bygdene, oss lenger ute, genitivsformen aokan(s) i de indre bygder, vaor/vår lenger ute. I hele området er flertallsformer som me, deko, dekan(s) vanlige. Den, der og det lyder dan, dar, da.

På industristedene Odda, Tyssedal og til dels Indre Ålvik har det utviklet seg mål som på flere vis skiller seg fra det tradisjonelle hardingmålet, men som likevel har mange trekk fra dette. Tyssedal har hatt stor innflytting østfra, og målet bærer preg av det, men blir også påvirket av Odda-målet. I Odda høres former som husene ved siden av husæ, videre dobbeltformer som døra og døræ, ligga og liggja, leste og las, vi og me. Ao-lyden høres heller ikke på disse stedene, bortsett fra hos en del eldre som har bevart det tradisjonelle bygdemålet. Tendensen i dag er at en rekke av de trekkene som er karakteristiske for tradisjonelt hardingmål, er i ferd med å bli borte hos mange yngre, f.eks. den avstikkende pronomenformen aoko, ao-lyden og oppmykingen av g og k. Formverket synes derimot å stå sterkere.

Hardingmålet er omtalt i bl.a. Chr. Vidsteen: Oplysninger om Bygdemaalene i Hardanger (1885); M. Sørlie: Om Odda-målet idag (Maal og Minne, 1959); H. O. Opedal: Hardanger-målet (1960); G. Rundhovde: Målføra eller dialektane i Hordalandsbygdene og i Bergen by (i By og bygd i Norge: Hordaland og Bergen, 1976); B. Helleland: Halldor O. Opedal og hardingmålet (i Tidsskrift for Hardanger historielag, 1982–83).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.