Hans Knappertsbusch

Knappertsbusch hadde sitt første engasjement som dirigent i hjembyen Wuppertal 1913–1914. Han var engasjert ved Stadttheater Leipzig 1918–1919 og hadde en tilsvarende stilling i Dessau i 1919–1922. Her ble han sjefdirigent i 1920.

Da Bruno Walter reiste til USA i 1922 overtok Knappertsbusch hans stilling som generalmusikkdirektør i München. Her ledet han forestillinger ved Bayerischer Staatsoper og konserter med operaorkesteret Bayerische Staatskapelle. Hans første oppgave var Tristan og Isolde av Richard Wagner i 1922.

Knappertsbusch gjorde München til sitt hjem resten av sitt liv. Han ble noe av en institusjon i byen, ofte bare referert til med kjælenavnet «Kna».

Knappertsbusch gjestet Wien første gang i 1923 og ledet da en konsert med Wiener Symphoniker. Han dirigerte Wienerfilharmonien første gang ved festspillene i Salzburg i 1929. Han ledet også forestillinger ved Wagner-festspillene i Zoppot ved Danzig (nåværende Sopot).

I nazitiden var Knappertsbusch i opposisjon til regimet. Han ble fjernet fra sin stilling i München i 1936. Han flyttet til Wien hvor han ledet forestillinger ved Wiener Staatsoper og konserter med Wienerfilharmonien. På invitasjon fra Thomas Beecham gjorde han sin debut ved Covent Garden-operaen i London i 1937 med Salome av Richard Strauss.

Under andre verdenskrig virket Knappertsbusch hovedsakelig i Wien. Han dirigerte også ved offisielle anledninger, og i sluttfasen av andre verdenskrig var han en av kulturpersonlighetene som nazidiktaturet holdt sin hånd over. Da krigen var over fjernet de allierte myndighetene Knappertsbusch fra stillingen som generalmusikkdirektør i München, og ga ham midlertidig yrkesforbud 1945–1947.

Han gjenopptok sin karriere som gjestedirigent for München-filharmonien. Han dirigerte blant annet forestillinger med Kirsten Flagstad ved Juni-Festwochen i Zürich i 1947 og 1948, og gjennopptok sin virksomhet ved festspillene i Salzburg 1949–1955.

Da Wagner-festspillene i Bayreuth kom i gang igjen i 1951 ble det musikalske ansvaret delt mellom Knappertsbusch og Herbert von Karajan. I 1951 dirigerte Knappertsbusch både Der Ring des Nibelungen, Mestersangerne i Nürnberg og Parsifal. Han ledet forestillinger i Bayreuth frem til 1964 (med unntak av festspillene i 1953), men fra 1959 nesten utelukkende Parsifal.

Oppsetningen av Parsifal i 1951, med den forenklede og symbolistiske iscenesettelsen til Wieland Wagner, ble et symbol på fornyelsen av festspillene i etterkrigstiden («Neu-Bayreuth»). Knappertsbusch’ tolkning var preget av alvor og tyngde i fremstillingen, med en tendens mot langsomme tempi. Dette islettet av gravitas var egentlig ikke spesielt teatralt, men kom med sin inderlighet til å virke godt i samspill med Wieland Wagners radikalt nedtonede scenografi og regi.

Knappertsbusch dirigerte Rosenkavaleren av Richard Strauss ved gjenåpningen av den gjenoppbygde Wiener Staatsoper i 1955. Han gjorde et sjeldent besøk utenfor det tyskspråklige området da han i 1956 dirigerte Tristan og Isolde med Astrid Varnay i hovedrollen på Parisoperaen.