Hans Huber, sveitsisk komponist, pianist og klaverpedagog. Huber var blant de viktigste sveitsiske komponisten i siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stilistisk er han påvirket av romantiske og senromantiske komponister. Han viser imidledrtid originalitet i en selvstendig frisk og pulserende rytmikk. Huber har komponert innenfor alle sjangre. Han ble utnevnt til æresdoktor i filosofi i Basel i 1892.

Huber fikk sin første musikkundervisning fra faren som var en dyktig amatørmusiker. Hans tidligste plan synes å ha vært å arbeide med kor, men han viste tidlig så tydelig talent for klaverspill at han bestemte seg for å satse på klaveret som sitt instrument. Han begynte derfor studier ved konservatoriet i Leipzig 18 år gammel, i 1870, der han studerte med blant andre Oscar Paul (1836–1898), Carl Reinecke og Ernst Fr. Richter (1808–1879) fram til 1874. Deretter underviste han i Alsace til 1877 da han vendte tilbake til Basel og begynte å undervise der. Han fikk fast ansettelse ved konservatoriet i 1889 og ble rektor der i 1896. Fra 1900 virket Huber som dirigent og komponist foruten som pedagog.

Hubers første symfoni, nr. 1 i d-moll op. 63, kom i 1882, og mellom 1894 og 1918 komponerte han i alt fem operaer. I tillegg komponerte han konserter, kammermusikk, kantater og andre korverk, solosanger og viser samt klaverstykker, blant annet preludier og fuger for firhendige klaver etter mønster av Bachs «Wohltemperiertes Klavier».

Hubers musikk viser en påfallende frodighet i det musikalske uttrykk. Hans rytmikk er egenartet oppfinnsom og pulserende. Stilistisk er han påvirket av romantiske og senromantiske komponister som Robert Schumann, Johannes Brahms, Richard Wagner, Franz Liszt og Richard Strauss. Hans klaverkonserter har fire satser, som Brahms’ B-dur konsert, der en scherzo-sats kommer i tillegg til de vanlige hurtig-langsom-hurtig-satsene. Orkesterteknikken kan også lede tankene mot Jean Sibelius.

Hubers musikk har lenge vært nærmest glemt, men i den siste tiden har interessen vært tiltagende. En hel rekke av hans verk, blant annet alle hans symfonier, er nå tilgjengelige gjennom innspillinger.

  • Weltfrühling (1894)
  • Kudrun (1896)
  • Der Simplicius (1899)
  • Frutta di Mare (1913)
  • Die schöne Bellinda (1916)
  • Eine Lustspiel-ouverture, op. 50 (1879?)
  • Symfoni nr. 1 i d-moll (Eine Tell-Symphonie), op. 63 (1882)
  • «Sommernächte», serenade for stort orkester, op. 86 (1886)
  • Symfoni nr. 2, op. 115 (1901)
  • Symfoni nr. 3, «Heroische», op. 118 (1908)
  • Symfoni nr. 4 i A-dur, «Academic» (ca. 1909)
  • Symfoni nr. 6 i A-dur, op. 134 (1911)
  • Symfoni nr. 7 «Schweizerische» (1922)
  • Symfoni nr. 8 i F-dur (1920?)
  • Klaverkonsert nr. 1 i c-moll, op. 36 (1877)
  • Klaverkonsert nr. 2 i G-dur, op. 107
  • Klaverkonsert nr. 3 i D-dur, op. 113 (1899)
  • Klaverkonsert nr. 4 

For klaver

  • Sonate nr. 1 for to klaver i B-dur, op. 31 (1878)
  • Sonate nr. 2 for to klaver i Ess-dur, op. 121 (1905)
  • Sonata Giocosa for 2 klaver i G-dur, op. 126 (1908) 

For fiolin og klaver

  • Sonate for fiolin og klaver nr. 1 i c-moll, op. 18 (1877)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 2 i B-dur, op. 42 (1879)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 3 i D-dur, op. 67 (1883)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 5 i E-dur, op. 112 (1897)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 7 i G-dur (Sonata Grazioza), op. 119 (1903)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 8 i a-moll (Sonata Lirica), op. 123 (1907)
  • Sonate for 2 fioliner og klaver i B-dur, op. 135 (1913)

For cello og klaver

  • Sonate for cello og klaver nr. 1 i D-dur, op. 33 (1878)
  • Sonate for cello og klaver nr. 2 i A-dur, op. 84 (1885)
  • Sonate for cello og klaver nr. 3 i ciss-moll, op. 114 (1900)
  • Sonate for cello og klaver nr. 4 i B-dur, op. 130 (1909)
  • Suite for cello og klaver i d-moll, op. 89 (1886)

Andre besetninger

  • Strykekvartett i F-dur (1908)
  • Klavertrio nr. 2 i E-dur, op. 65 (1883)
  • Klavertrio nr. 3 i E-dur, op. 105 (1890)
  • Klavertrio nr. 4 i B-dur (’Eine Bergnovelle’), op. 120 (1903)
  • Klaverkvartett nr. 1 i B-dur, op. 110 (1893)
  • Klaverkvartett nr. 2 i E-dur, op. 117
  • Klaverkvintett nr. 1 i g-moll, op. 111 (1896)
  • Klaverkvintett nr. 2 i G-dur, op. 125 (1907)
  • Kvintett for klaver og blåsere i Ess-dur, op. 136 (c. 1914)

I tillegg kommer orgelverk, klaverstykker, romanser og korverk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.