Faktaboks

Hans Gál
Født
5. august 1890, Brunn am Gebirge, Niederösterreich
Død
3. oktober 1987, Edinburgh, Skottland
Hans Gál, 1925

Hans Gál var. en østerriksk komponist, musikkhistoriker, skribent og pedagog.

Hans Gáls musikk bærer preg av wienerklassisk klarhet uttrykt i et moderat-modernistisk tonespråk. I de tidlige verkene merkes særlig innflytelsen fra Johannes Brahms. Fra 1920-årene utviklet Gál en mer personlig stil med utvidede, tonale rammer. Dette stilistiske uttrykket ble han tro mot livet ut.

I den første tiden etter andre verdenskrig ble Gáls musikk ansett som umoderne og passé. Ved begynnelsen av det 21. århundre har imidlertid interessen for hans musikk begynt å ta seg opp igjen.

Biografi

Gál fikk sin første pianoundervisning som åtteåring. Et avgjørende skritt i utviklingen kom da han i 1905 ble elev av pianisten Richard Robert (1861–1924). I 1909 ble Robert direktør på Neues Wiener Konservatorium, og Gál avla både musikklærereksamen og ble tildelt undervisningsoppgaver ved denne institusjonen. Samtidig med komposisjonsstudier hos Eusebius Mandyczewski (1857–1929) i årene 1909–1911, studerte Gál musikkhistorie med Guido Adler (1855–1941) ved Institut for Musikwissenschaft, Universität Wien. Han disputerte i 1913 med avhandlingen Die Stileigentümlichkeiten des jungen Beethoven und ihr Zusammenhang mit dem Stil seiner Reife («Sammenhengen mellom stiltrekkene hos den unge Beethoven og hans modne stil»), senere publisert i Adlers Studien zur Musikwissenschaft.

Gál betraktet de verker han hadde skrevet før første verdenskrig som skolearbeider. Under tjeneste i krigen utviklet han imidlertid sin kompositoriske kompetanse og virksomhet videre. Han fullførte blant annet sin første strykekvartett og den komiske operaen Der Artzt der Sobeide. Etter krigen hadde han betydelig suksess med sin andre komiske opera, Die heilige Ente, et verk som ble uroppført under George Szell i 1923, med påfølgende oppførelser i over 20 operahus, blant annet Berlin og Praha.

De følgende ti årene var blant Gáls mest produktive, med to nye operaer i tillegg til flere andre større verk, blant annet korverket Requiem für Mignon, Symfoni nr. 1, en fiolinkonsert og Ouverture to a Puppet Play, et verk som hadde meget stor suksess. I 1929 ble Gál direktør for konservatoriet i Mainz. Siden Gál var av jødisk avstamming, ble han gjennom Hitlers maktovertakelse tvunget til å fratre denne stillingen. I 1933 returnerte han dermed tilbake til Østerrike, men flyktet til London ved Hitlers annektering av landet i 1938.

Gjennom musikkforskeren, komponisten og pianisten Donald Tovey, fikk Gál arbeidsoppgaver i Edinburgh, hvor Tovey var tilsatt ved byens universitet. Da krigen brøt ut i 1939, flyttet Gál for godt til Edinburgh. Han publiserte sin Symfoni nr. 2 i 1942. I 1945 ble han lektor i musikk ved University of Edinburgh, og i 1947 var han med på å stifte Edinburgh International Festival. Stillingen ved universitetet i Edinburgh hadde han frem til han gikk av med pensjon.

Hans Gáls verk omfatter over 150 publiserte komposisjoner innenfor et bredt spekter av genrer: opera, symfoni, kammermusikk, større og mindre vokalverk, mandolin- og klavermusikk samt sanger av forskjellig slag.

Estetikk

Gáls musikk har et klart personlig uttrykk. Han vek aldri fra overbevisningen om at musikk må hvile på et tonalt fundament. Om en skulle relatere Gál til eventuelle forbilder, kan en gjenkjenne wienerklassikernes krav til klarhet og form kombinert med den romantiske intensiteten til Brahms. Samtidig var Gál motstander av det han betraktet som emosjonelle overdrivelser.

Gál kunne benytte kromatisk harmonikk og utvidet tonalitet, sammen med en raffinert polyfoni som minner om hans forkjærlighet for Bach. Hans lettflytende melodikk bærer vitne om hans store beundring for Schubert.

Forfatterskap

I tillegg til sin innsats som komponist, var Gál høyt verdsatt som som skribent og forfatter av bøker om musikk. Karakteristisk for hans forfatterskap er at han ikke bare presenterer tørre fakta, men legger for dagen en betydelig innsikt i og forståelse av de musikalske fenomenene han skriver om. Gáls forfatterskap omfatter blant annet følgende skrifter:

  • «Anleitung zum Partiturlesen» (1923),
  • «The Golden Age of Vienna» (1948),
  • «Johannes Brahms. Werk und Persönlichkeit» (2. utgave 1980),
  • «Richard Wagner. Versuch einer Würdigung» (1963),
  • «The Musician's World. Great Musicians in their Letters» (1965),
  • «Franz Schubert oder die Melodie» (1970),
  • «Drei Meister – drei Welten. Brahms, Wagner, Verdi» (1975),
  • Brahms: Briefe (utgiver 1979),
  • «Schumann Orchestral Music» (1979),
  • «Giuseppe Verdi und die Oper» (1982) og
  • «Musik hinter Stacheldraht» (utgiver Eva Fox-Gál 2003).

Utmerkelser

I 1957 mottok Gál «Großer Österreichischer Staatspreis für Musik», i 1964 «Order of the British Empire» og i 1971 «Österreichisches Ehrenkreuz».

Verk i utvalg

Orkester

  • Symfoni nr. 1 i D-dur, op. 30 (1930)
  • Symfoni nr. 2 i F-dur, op. 53 (1942/43)
  • Symfoni nr. 3 i A-Dur, op. 62 (1951/52)
  • Symfoni nr. 4, op. 105 – «Sinfonia concertante» for fløyte, klarinett, fiolin, cello og orkester (1974)
  • Serenade for strykeorkester, op. 46 (1937)

Konserter

  • Konsert for fiolin og orkester, op. 39 (1932)
  • Konsertino for klaver og strykeorkester, op. 43 (1934)
  • Konsertino for fiolin og strykeorkester, op. 52 (1939)
  • Konsert for cello og orkester i h-moll, op. 67 (1944)
  • Konsert for klaver og orkester i C-dur, op. 57 (1948)
  • Konsertino for orgel og strykeorkester, op. 55 (1948)
  • Konsertino for cello og strykeorkester, op. 87 (1966)

MANDOLINORKESTER

  • Sinfonietta für Mandolinenorchester nr. 1 op. 81 (1961)
  • Sinfonietta für Mandolinenorchester nr. 2 op 86 (1965)
  • "Biedermeier-Tänze" für Mandolinenorchester op. 66 (1954)

Kammermusikk

  • Klaverkvartett i B-dur, op. 13 (1914)
  • Strykekvartett nr. 1 i f-moll, op. 16 (1916)
  • Fiolinsonate i b-moll, op. 17 (1920)
  • Klavertrio i E-dur, op. 18 (1925)
  • Strykekvartett nr. 2 i a-moll, op. 35 (1929)
  • Fiolinsonate i D-dur (1933)
  • Bratsjsonate op. 101 (1942)
  • Klavertrio op. 49b (1948)
  • Cellosonate i a-moll op. 89 (1953)
  • Klarinettsonate op. 84 (1965)
  • Obosonate op. 85 (1965)
  • Strykekvartett nr. 3, op. 95 (1969)
  • Strykekvartett nr. 4, op. 99 (1970)
  • Strykekvintett op. 106 (1977)
  • Kvintett for klarinett og strykekvartett op. 107 (1977)
  • Sonate for cello solo op. 109a (1982)
  • Trio for klaver, fiolin og klarinett op. 97

Klaver

  • Suite op. 24 (1922)
  • Sonate op. 28 (1927)
  • 2 sonatiner op. 58 (C-dur, 1951, a-moll, 1949)
  • 24 preludier op. 83 (1960)
  • 24 fuger op. 108 (1980)

Orgel

Vokalverk

  • «Der Arzt der Sobeide», opera op. 4 (1917/18)
  • «Die heilige Ente», opera op. 15 (1920/21)
  • «Zwei religiöse Lieder» med orgel og gambe (cello) op. 21 (1923)
  • «Das Lied der Nacht», opera op. 23 (1924/25)
  • «Der Zauberspiegel», op. 38 (1930)
  • «Die beiden Klaas», opera op. 42 (1932/33)
  • «De profundis», kantate op. 50 for soli, kor, orkester og orgel (1936/37)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Waldstein, W.: «Hans Gál. Eine Studie». Wien 1965.
  • Marcus, Richard C.: ”«A Comparative Analysis of the First and Second Symphonies of Émigré Composer Hans Gál (1890-1987)». PhD-avhandling, University of South Carolina, 2012.
  • Fox-Gál, Eva & Anthony Fox: «Hans Gál. Ein Jahrhundert Musik».Berlin 2012.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg