Hans Gál, østerrisk komponist, musikkhistoriker og pedagog. Musikken hans tar utgangspunkt i den wienerklassiske stiltradisjonen, fremfor alt i Johannes Brahms’ ånd. Gál utviklet fra 1920-årene en personlig stil med et moderat modernistisk-eksperimentellt innslag, et stilistisk uttrykk han forble tro mot resten av livet. Da avantgarde-innflytelser gjorde seg sterkt gjeldende etter andre verdenskrig, ble Gáls musikk gradvis ansett som umoderne og begynte å gå i glemmeboken. Ved begynnelsen av det 21. århundret har imidlertid interessen for musikken hans tatt seg opp igjen. Det kan i den forbindelse nevnes at Gál var BBC Radio 3s «Composer of the Week» i mai 2014.

Åtte år gammel rådet en slektning foreldrene til å la Hans få ta klaverleksjoner. Gáls interesse for musikk ble for alvor vekket av farens interesse for opera. Etter å ha gått hos forskjellige klaver-lærere fikk Gál i 1905 Richard Robert (1861–1924) som lærer. Robert var fra 1909 direktør for Neues Wiener Konservatorium og en av de ledende klaverlærerne i Wien. Gál fikk musikklærereksamen i 1909 med musikkhistorie, klaver og harmonilære som de viktigste fagområdene. Richard Robert ansatte Gál som lærer ved Neues Wiener Konservatorium i klaver og harmonilære, hvilket gjorde det mulig for ham å fortsette studiene. Fra 1909 til 1911 studerte han komposisjon privat med Eusebius Mandyczewski (1857–1929), en nær venn av Johannes Brahms.

Fra 1909 till 1913 studerte Gál musikkhistorie ved universitetet i Wien under Guido Adler (1855–1941) og disputerte i 1913 med avhandlingen «Die Stileigentümlichkeiten des jungen Beethoven und ihr Zusammenhang mit dem Stil seiner Reife» (Sammenhengen mellom Beethovens modne stil og stiltrekkene hos den unge Beethoven). Det ble lagt merke til at Adler publiserte Gáls avhandling i sin publikasjon «Studien zur Musikwissenschaft».

Selv om Gál ble innrullert i militærtjeneste i første verdenskrig, fortsatte han å komponere. Han fullførte blant annet sin første strykekvartett og den komiske operaen «Der Artzt der Sobeide». Etter krigen hadde han betydelig suksess med sin andre komiske opera, «Die heilige Ente», et verk som ble uroppført under George Szell i 1923 og deretter med oppførelser i over 20 operahus, blant annet Berlin og Praha. De følgende ti årene var blant Gáls mest produktive med to nye operaer i tillegg til flere andre større verk, blant annet det store korverket «Requiem für Mignon», symfoni nr. 1, en fiolinkonsert og «Ouverture to a Puppet Play», et verk som ble en enorm suksess med over hundre oppførelser.

I 1929 ble Gál direktør for konservatoriet i Mainz, en stilling som gjorde ham til en av Tysklands førende musikkpersonligheter. Adolf Hitlers inntog på scenen satte imidlertid stopp for Gáls videre arbeid, både som konservatoriedirektør og som komponist – alle jødiske komponisters verk ble forbudt etter 1933. Han returnerte til Østerrike, men flyktet til London ved Hitlers annektering av Østerrike i 1938. I London traff Gál musikkforskeren, komponisten og pianisten Donald Tovey, som underviste ved universitetet i Edinburgh. Tovey inviterte ham til Edinburgh, der Tovey skaffet ham noe å gjøre. Da krigen brøt ut i 1939, flyttet Gál for godt til Edinburgh. Han ble internert noen få måneder i nærheten av Liverpool og deretter på Isle of Man, før han flyttet tilbake til Edinburgh. Han fortsatte hele tiden å komponere og publiserte sin andre symfoni i 1942. I 1945 ble han lektor i musikk ved universitetet i Edinburgh, og i 1947 var han med på å stifte Edinburgh International Festival. Stillingen ved universitetet i Edinburgh hadde han frem til han gikk av med pensjon i 1960.

Hans verk omfatter over 150 publiserte komposisjoner innenfor praktisk talt alle genrer: opera, symfoni, kammermusikk, større og mindre vokalverk, mandolin- og klavermusikk samt sanger av forskjellig slag.

Stilistisk er Gáls musikk forankret i den wiener-klassiske tradisjonen, men med et klart personlig uttrykk. Han vek aldri fra at musikk må hvile på et tonalt fundament. Selv om det er umulig å peke ut tydelige stilistiske forbilder, merker man at wienerklassikernes krav til klarhet og form er grunnleggende for ham. Han elsket Schuberts melodikk, lot seg fange av den romantiske intensiteten i Brahms’ musikk, men var samtidig motstander av emosjonelle overdrivelser. Han kunne benytte kromatisk harmonikk og utvidet tonalitet. Sammen med en raffinert polyfoni, som har sin bakgrunn i hans forkjærlighet for Bachs verker, finner man en lettflytende melodikk i musikken hans.

Gáls innsats som komponist er kanskje like høyt verdsatt som hans virke som forfatter av bøker om musikk. Denne siden av hans virksomhet skjøt fart etter at han hadde gått av med pensjon 1965. Karakteristisk for hans forfatterskap er at han ikke bare presenterer tørre fakta, men legger for dagen en betydelig innsikt i og forståelse av de musikalske fenomenene han skriver om. Gáls forfatterskap omfatter blant annet følgende skrifter:

  • «Anleitung zum Partiturlesen» (1923),
  • «The Golden Age of Vienna» (1948),
  • «Johannes Brahms. Werk und Persönlichkeit» (2. utgave 1980),
  • «Richard Wagner. Versuch einer Würdigung» (1963),
  • «The Musician's World. Great Musicians in their Letters» (1965),
  • «Franz Schubert oder die Melodie» (1970),
  • «Drei Meister – drei Welten. Brahms, Wagner, Verdi» (1975),
  • Brahms: Briefe (utgiver 1979),
  • «Schumann Orchestral Music» (1979),
  • «Giuseppe Verdi und die Oper» (1982) og
  • «Musik hinter Stacheldraht» (utgiver Eva Fox-Gál 2003).

I 1957 mottok Gál «Großer Österreichischer Staatspreis für Musik», i 1964 «Order of the British Empire» og i 1971 «Österreichisches Ehrenkreuz».

  • Symfoni nr. 1 i D-dur, op. 30 (1930)
  • Symfoni nr. 2 i F-dur, op. 53 (1942/43)
  • Symfoni nr. 3 i A-Dur, op. 62 (1951/52)
  • Symfoni nr. 4, op. 105 – «Sinfonia concertante» for fløyte, klarinett, fiolin, cello og orkester (1974)
  • Serenade for strykeorkester, op. 46 (1937)
  • Konsert for fiolin og orkester, op. 39 (1932)
  • Konsertino for klaver og strykeorkester, op. 43 (1934)
  • Konsertino for fiolin og strykeorkester, op. 52 (1939)
  • Konsert for cello og orkester i h-moll, op. 67 (1944)
  • Konsert for klaver og orkester i C-dur, op. 57 (1948)
  • Konsertino for orgel og strykeorkester, op. 55 (1948)
  • Konsertino for cello og strykeorkester, op. 87 (1966)
  • Klaverkvartett i B-dur, op. 13 (1914)
  • Strykekvartett nr. 1 i f-moll, op. 16 (1916)
  • Fiolinsonate i b-moll, op. 17 (1920)
  • Klavertrio i E-dur, op. 18 (1925)
  • Strykekvartett nr. 2 i a-moll, op. 35 (1929)
  • Fiolinsonate i D-dur (1933)
  • Bratsjsonate op. 101 (1942)
  • Klavertrio op. 49b (1948)
  • Cellosonate i a-moll op. 89 (1953)
  • Klarinettsonate op. 84 (1965)
  • Obosonate op. 85 (1965)
  • Strykekvartett nr. 3, op. 95 (1969)
  • Strykekvartett nr. 4, op. 99 (1970)
  • Strykekvintett op. 106 (1977)
  • Kvintett for klarinett og strykekvartett op. 107 (1977)
  • Sonate for cello solo op. 109a (1982)
  • Trio for klaver, fiolin og klarinett op. 97
  • Suite op. 24 (1922)
  • Sonate op. 28 (1927)
  • 2 sonatiner op. 58 (C-dur, 1951, a-moll, 1949)
  • 24 preludier op. 83 (1960)
  • 24 fuger op. 108 (1980)
  • «Der Arzt der Sobeide», opera op. 4 (1917/18)
  • «Die heilige Ente», opera op. 15 (1920/21)
  • «Zwei religiöse Lieder» med orgel og gambe (cello) op. 21 (1923)
  • «Das Lied der Nacht», opera op. 23 (1924/25)
  • «Der Zauberspiegel», op. 38 (1930)
  • «Die beiden Klaas», opera op. 42 (1932/33)
  • «De profundis», kantate op. 50 for soli, kor, orkester og orgel (1936/37)
  • Waldstein, W.: «Hans Gál. Eine Studie». Wien 1965.
  • Marcus, Richard C.: ”«A Comparative Analysis of the First and Second Symphonies of Émigré Composer Hans Gál (1890-1987)». PhD-avhandling, University of South Carolina, 2012.
  • Fox-Gál, Eva & Anthony Fox: «Hans Gál. Ein Jahrhundert Musik». Berlin 2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.