Foreldre: Gårdbruker Anders Ellefsen (1815–1886) og Petrine Olsdatter (1814–1889).
Gift med Ida Thomine Schultz (1863–1948), datter av kaptein, senere kommandant på Vardøhus festning, Carl Schultz (f. 1820) og Emilie Caroline Andersen (f. 1836).
Hans Ellefsen var en norsk hvalfangstreder.
Ellefsen var hvalfanger i en tid da norsk hvalfangst vokste seg ut av de gamle fangstområdene på Finnmarkskysten og måtte søke seg nye. Han bygde opp virksomhet på Island og var senere også med i Sørishavet.
Ellefsen var født i Stokke i Vestfold, og vokste opp på gården Skjærsnes der – i en familie og i et distrikt der hvalfangstnæringen hadde et sterkt fotfeste. Som ung drog han til sjøs i fraktfart, og han ble skipsfører. I 1881, som 25-åring, gjorde han sin inntreden i hvalfangsten da han tok arbeid på en fangststasjon hans bror Andreas drev i Vardø i Finnmark – sentrum for den norske hvalfangstnæringen på den tiden. Alt året etter startet han sammen med en annen bror, Ole, hvalfangstselskapet Skjærsnes for fangst fra landstasjon i Stegelnes ved Vardø. Hans Ellefsen ble selv bestyrer for stasjonen som startet fangst 1883.
I 1880-årene var hvalbestanden i tilbakegang i Øst-Finnmark, og mange selskaper flyttet sin virksomhet vestover langs kysten. Pioneren Svend Foyn hadde allerede 1883 vært på Island, men det ble Hans Ellefsen som samtidig med et annet norsk selskap startet fangst der i 1889. Ellefsen etablerte en stasjon i Onundarfjörður på nordvestkysten, et område som etter hvert ble et sentrum for næringen.
Da hvalbestanden etter hvert gikk tilbake, etablerte Ellefsen 1900 en ny stasjon i Mjóifjörður på Islands østkyst. Tanken var å drive fra begge steder. Alt året etter brant imidlertid stasjonen i Onundarfjörður, og hele virksomheten ble flyttet. I Mjóifjörður ble landstasjonen bygd opp til en mønsterbedrift i næringen med et meget rasjonelt anlegg som utnyttet råstoffet effektivt. Mange anlegg på den tiden utnyttet bare hvalspekket til oljeproduksjon. Ellefsen bygde opp et betydelig anlegg for produksjon også av hvalmel basert på maling og tørking av de delene av hvalen som var igjen etter oljeutkokingen. Til sammen 7 fangstbåter var i drift på det meste.
Inntil 1904 hadde han stasjon på Solbakka i Önundarfjörður på den vestlige del av Island, de første årene sammen med broren Andreas Ellefsen (1848–1927). Hans stasjon på Asknes i Mjóifjörður, 1901–1911, ble kalt verdens største, med mer enn 400 mann.
Heller ikke hvalbestanden på østkysten tålte den sterke beskatningen. Mange andre norske selskaper hadde også startet fangst der, ikke minst som et resultat av at hvalfangsten 1904 var blitt forbudt ved Finnmarkskysten. Dette sammenfalt med at nye fangstfelt på den sørlige halvkule ble tatt i bruk, først South Georgia og South Shetland Islands i Antarktis, så felt bl.a. langs kysten av det sørlige Afrika. Hit flyttet også Hans Ellefsen sin virksomhet 1911. En landstasjon ble reist i Saldanha Bay nord-vest for Cape Town. I det hele var Sør-Afrika et svært attraktivt område for norske hvalfangstselskap i disse årene. Ellefsen kom sent med i denne fangsten, og fikk ikke gleden av de store fortjenestene som hadde vært pionerene til del. Også her gikk hvalbestanden raskt tilbake. Ellefsens helse var ikke på topp i disse årene, og virksomheten ble bestyrt av hans sønn Karl, som alt drev fangst i Sør-Afrika. Selv bosatte Hans Ellefsen seg i Kristiania. 1916 ble anlegget solgt.
Hans Ellefsen var representant for et «hvalfangerdynasti». En rekke av hans slektninger var sterkt involvert i næringen, noe som ikke var uvanlig i Vestfold på denne tiden. To av brødrene er nevnt. Flere sønner var også hvalfangere. Nevøen Anders ble selv en av pionerene i utviklingen av hvalfangstnæringen på Newfoundland.
Ellefsens aktive år i hvalfangsten var de år som kan betegnes som en overgangstid mellom den moderne hvalfangsts pionertid i Finnmark og gjennombruddet for den industrialiserte hvalfangsten i Antarktis. Denne tiden var preget av stadig søking etter nye fangstfelt, først på den nordlige og så på den sørlige halvkule. Felt etter felt ble overbeskattet. Ellefsen var aktiv på flere felt, men lengst (23 år) på Island, der han både var en av de tidligste og etter hvert drev den største og mest moderne bedriften. Han ble svært knyttet til Island i disse årene. Han ble islandsk statsborger og skal ha følt seg som en innfødt. Ellefsen utviste et stort lokalt samfunnsengasjement på de steder han drev virksomheten. Det som var hans bolig på Solbakka i Onundarfjörður, ble etter hans død flyttet til Reykjavík og har siden vært statsminister- og representasjonsbolig for den islandske stat.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.