Hannibal – karthagisk feltherre og statsmann

Hannibal var en karthagisk hærfører og sønn av Hamilkar Barkas. I 237 fulgte han sin far til Spania, og etter svogeren Hasdrubals død i 221 ble han selv hærfører. Hans far hadde oppdratt ham til å hate romerne, og han ville hevne Karthagos nederlag i den første puniske krigen. Han angrep Romas forbundsfelle Sagunt (Saguntum) i Spania i 219 og erobret byen. Romerne forlangte ham utlevert, men karthagerne nektet dette. Den andre puniske krig (218-201) brøt ut da Hannibal krysset Ebro.

Hannibal startet nå sitt berømte felttog mot Italia. Han førte en hær på ca. 20 000 fotfolk, 6000 ryttere og elefanter (visstnok 37) gjennom Gallia, over Alpene og inn i Italia i 218. Ved alpeovergangen (muligens Mont Cenis eller Mont Genèvre) led han store tap, men han slo romerne ved Ticinus og Trebia. Hannibal forstod å vinne gallerne i Nord-Italia, og de støttet ham med hjelpetropper.

I 217 gikk han over Apenninene, hadde store tap, men beseiret romerne under konsulen Flaminius fullstendig ved Trasimenersjøen. Dette katastrofenederlaget skapte en voldsom frykt i Roma for at Hannibal skulle angripe byen ('Hannibal ad portas'). Hannibal angrep imidlertid ikke byen, men fortsatte felttoget sørøstover i håp om å reise forbundsfellene i Italia mot romerne, noe han delvis lyktes med her. Romerne evnet å stille en ny hær og under Fabius Maximus' (som fikk tilnavne Cunctator, "nøleren") kommando holdt de Hannibal opptatt, uten å la seg utfordre til et nytt åpent slag.

Året etter, i 216 fvt., slo imidlertid Hannibal den romerske hæren i slaget ved Cannae i Apulia, hvor nesten hele hæren ble tilintetgjort. Heller ikke nå angrep han Roma, men gikk i vinterkvarter i Capua, Italias nest største by, som sluttet seg til ham. Fra hjemlandet fikk ikke Hannibal den støtten som var nødvendig, og i noen år stod kampen uavgjort. Selv ikke etter en marsj mot Roma i 211 angrep Hannibal byen. Romerne tok tilbake Syrakus i 212 og Capua i 211. Da også Tarent igjen kom i romernes hender i 209, og da hans bror Hasdrubal, som skulle komme til unnsetning med en hjelpehær fra Spania, falt ved Metauruselva i Umbria i 207, holdt Hannibal seg i Sør-Italia og forsvarte seg stadig med stor dyktighet. I 203 ble han kalt tilbake til Afrika for å forsvare Karthago mot Scipio, men led nederlag ved Zama i 202.

Etter nederlaget ledet han et stort indre reformarbeid i Karthago. Av personlige fiender ble han anklagd for å konspirere mot Roma. I 195 måtte han flykte til Antiokhos 3. i Syria og forsøkte å få ham til å angripe romerne i Italia. Men Antiokhos ble slått og måtte love å utlevere Hannibal, som i 190 imidlertid var flyktet til kong Prusias av Bithynia. Da romerne ville tvinge denne til å utlevere Hannibal, tok Hannibal sitt eget liv. På graven hans skal det ha stått "Utakknemlige fedreland - ikke engang mine knokler har du".

Hannibal er kjent som en av historiens største feltherrer. Han var dristig, men godt forberedt og hadde et dyktig etterretningsvesen. Han forstod å la alle våpenarter arbeide sammen, med hovedvekt på rytteriet i den avgjørende offensiven. Hans militære strategi ved Cannae er klassisk i krigshistorien.

Vår fremste antikke kilde til Hannibals liv er Livius. Ettersom alle kildene stammer fra Hannibals fiender, vet vi lite om hans langsiktige mål. Hans påståtte hat til romerne stammer også fra romerske kilder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.