Resvoll-Holmsen startet sin botaniske karriere med feltstudier på Svalbard sommeren 1907, som deltaker i ekspedisjonen til oseanografen fyrst Albert 1. av Monaco. Den eneste kvinnelige deltakeren ble rodd i land med telt, proviant, gevær og botanisérkasse! Neste sommer dro hun tilbake alene, hovedsakelig for å fotografere til sitt bidrag til fyrst Alberts store verk om Svalbard. Fra sine somrer på Svalbard etterlot hun en unik plantesamling og fotografisk pioner-dokumentasjon, dels i farger, av arktisk natur og flora. I 1913 ble hovedfagsoppgaven hennes, basert på feltstudiene på Svalbard, publisert som Observations botaniques i Monaco. I 1927 ble den popularisert som Svalbards flora – den første flora for denne øygruppen.
I 1915 ble Resvoll-Holmsen universitetsstipendiat i botanikk, og i sine vegetasjonsstudier var hun tidlig ute med å bruke kvantitative metoder (som da ble kalt «statistiske»), inspirert av den danske botaniker C. C. Raunkiær. I 1920 oppsummerte hun sitt 8-årige feltarbeid i en 260 siders publikasjon, Om Fjeldvegetationen i det Østenfjeldske Norge. Året etter ble hun dosent i plantegeografi ved universitetet i Kristiania, en stilling hun hadde til hun gikk av for aldersgrensen i 1938.
Det var særlig fjellskogen som interesserte Resvoll-Holmsen som forsker, og i 1930-årene publiserte hun en artikkel Om betydningen av det uensartede i våre skoger – i en tid da få andre forstod betydningen av biologisk mangfold. Hun var engasjert i skogforskning og var en varm forkjemper for at den naturlige bjørkeskogen ikke skulle erstattes av gran. Hun kom til å «ligge i krig» med skogbruket, som var – og fortsatt til dels er – mer opptatt av biomasse enn av biodiversitet.
I årene 1928–1931 var Hanna Resvoll-Holmsen redaksjonssekretær (i praksis redaktør) for tidsskriftet Norge, og hun satt i styret for Østlandske kretsforening for Naturfredning i Norge fra 1924 til 1940. Sammen med geologen Adolf Hoel fikk hun gjennomført den første naturfredningen på Svalbard. I kampen for å berge Sjoavassdraget og Gjende arbeidet og skrev hun med særlig glød: «Der fôr som en skræk i mig – en skræk for at industriens lange knoklede arm skulle stikke seg herind mellom fjeldene og øse av Gjendes smaragdgrønne vand.» Hun var forut for sin tid, og det er grunn til å tro at uten hennes sterke engasjement kunne disse naturperlene i dag ligget som landskapsruiner. Hun fortjener oppnavnet hun er gitt i naturvernkretser: Norges første «grønnstrømpe»!
Som anerkjennelse for sin mangeårige forskningsinnsats ble hun innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1937.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.