Hanna Kristine Kvanmo
Foreldre: Fisker og løsarbeider Kornelius Seberg Meyer Hansen (1903–1961) og rengjøringsarbeider og fabrikkarbeider Johanna Kathinka Klausen (1903–1968).
Gift 23.5.1952 med fabrikkarbeider Bjarne Kvanmo (22.10.1920–16.5.2003), sønn av gårdbruker Ole Akselsen Kvanmo (1891–1957) og husmor Olga Bakkehaug (1895–1977).
Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Hanna Kvanmo var en norsk politiker som representerte Sosialistisk Venstreparti (SV). Hun var stortingsrepresentant og parlamentarisk leder.
Med sin enkle, direkte og folkelige stil ble Kvanmo i flere år på 1980-tallet regnet som en landets mest populære politikere, basert på popularitetsmålinger i media. I konkrete saker var hun oftest mer opptatt av å finne pragmatiske løsninger enn å lete etter ideologisk forankring.
Kvanmo vokste opp i Harstad i 1930-årene. Foreldrene var skilt, så moren ble i stor grad alene om å forsørge seg selv og datteren. Kvanmo var 13 år gammel da tyskerne okkuperte Norge under andre verdenskrig. Begge foreldrene ble utskrevet til arbeid for tyskerne. Også Kvanmo selv fikk arbeid hos tyskerne; først med rengjøring og kjøkkenarbeid. Etter hvert ble hun satt til kontorarbeid for ortskommandanturet i byen.
I oktober 1944 ble hun sykepleierelev i tysk Røde Kors. Det førte til at hun befant seg i Berlin som hjelpepleier («frontsøster») mot slutten av krigen. Etter fredsslutningen i 1945 ble hun internert i britisk sektor i Tyskland. Først høsten 1947 vendte hun tilbake til Norge.
På grunn av arbeidet som hjelpepleier i Tyskland ble Kvanmo våren 1948 dømt til 8 måneders fengsel for landssvik av Trondenes herredsrett. Hun anket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant enstemmig at det i denne saken utvilsomt forelå særlige omstendigheter, og hun slapp derfor å sone.
I boken Dommen, som hun utga i 1990, har Kvanmo redegjort utførlig for omstendighetene som brakte henne i tysk tjeneste.
Kvanmo arbeidet blant annet som hjelpepleier, kontorassistent og kokke i årene fra 1940 til 1952. Hun tok examen artium som privatist i 1962. Fra 1962 til 1973 var hun midlertidig lærer ved Rana gymnas.
Kvanmos politiske karriere startet som medlem av Rana kommunestyre og formannskap fra 1967 til 1975. Hun var nestformann i Nordland SF fra 1970 til 1972.
Fra 1973 til 1989 var Kvanmo stortingsrepresentant for Nordland, og parlamentarisk leder for SV fra 1977 til 1989. I alle de fire stortingsperiodene var hun medlem av Samferdselskomiteen. I 1975 og 1981 var hun norsk delegat til FNs generalforsamling.
Etter at Kvanmo gikk ut av Stortinget var hun medlem av Riksrevisjonen i perioden 1990–1998, og medlem av Den norske Nobelkomité i perioden 1991–2002.
Landssvikdommen fra 1948 var bakgrunnen for at mediene i januar 1974 kastet seg over den nyvalgte stortingsrepresentanten fra Nordland. Også internt i SV ble det en kamp om hennes posisjon, særlig fra medlemmer med bakgrunn i NKP. Det ble offentlig reist krav om at hun skulle trekke seg som stortingsrepresentant.
Imidlertid kom Kvanmo styrket gjennom utfordringene. I løpet av noen år ble hun en av nasjonens mest populære og respekterte politikere, også utenfor sitt eget parti.
Arbeidet i Samferdselskomiteen gav en særlig mulighet for kontakt med distrikts-Norge. Kvanmo var en viktig og særegen representant for Nordland og Nord-Norge. Mange veiprosjekter som var avgjørende for nordnorske lokalsamfunn, ble realisert gjennom hennes engasjement og autoritet i komiteen. Etter hvert ble hun også oppfattet som alle distrikters representant. I tillegg til samferdsels- og distriktspolitikk ble hun en talskvinne for de små i samfunnet. Særlig var hun sterk og tydelig når det gjaldt enslige kvinner.
Kvanmo hadde aldri sentrale tillitsverv i SVs partiorganisasjon. Hun var likevel gjennom hele 1980-årene partiets ledende politiker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.