Handikapprinsippet er en hypotese som handler om hvordan fenotypiske trekk kan brukes som tydelige og pålitelige signaler mellom individer som har en motivasjon til å bløffe og lure hverandre.

Grunntanken i handikapprinsippet er at pålitelige signaler må være kostbare å produsere for avsenderen, og at denne kostnaden må være såpass høy at den ikke er mulig for andre individer med mindre ressurser å kopiere.

Handikapprisnippet ble foreslått av den israelske biologen Amotz Zahavi i 1975.

Handikapprinsippet blir ansett for å være spesielt viktig innen seksuell seleksjon. Innen mange arter velger hunner ut hvilke hanner de vil parre seg med basert på morfologiske strukturer, som lange halefjær hos en del fuglearter, store gevir hos mange ungulater eller lange øyestilker hos stilkøyefluer. Handikapprinsippet forklarer hvorfor.

Grunnen til at hunnene velger seg hanner med de mest imponerende ornamentene er, i følge handikapprinsippet, fordi de hannene som bærer disse voldsomme strukturene er av god kvalitet. Kun de hannene med de beste genene og som har god tilgang på ressurser, er i stand til å utvikle de mest spektakulære ornamentene. Store halefjær og gevir er derfor ærlige signaler til hunnene fra hannene om at det lønner seg evolusjonært å parre seg med dem.

Hadde store ornamenter som gevir og halefjær ikke vært kostbare å produsere eller bære, ville alle hanner kunne produsere prangende signaler. I en slik situasjon ville ikke disse signalene lenger vært ”ærlige”, og de ville ikke vært til hjelp for hunnene til å velge de beste hannene. Prangende trekk som benyttes i den seksuelle seleksjonen er derfor som oftest svært kostbare å produsere. På denne måten kan de beste hannene sende tydelige og ærlige signaler til hunnene om at de er verdt å parre seg med.

Et av de mest kjente eksemplene på handikapprisnippet er den voldsomme halepryden til påfuglhanner. Hunner foretrekker hanner med stor halepryd, men halefjærene er til stor ulempe for hannenes overlevelse. En påfuglhann er både lett å få øye på av en sulten predator, samtidig som den har vanskelig for å flykte siden den store halepryden gjør dem til elendige flygere.

Signalet påfuglhanner sender til hunnene er derfor noe slikt som ”på tross av at den store halepryden min gir meg en ekstra stor utfordring med å unngå å bli spist er jeg fortsatt i live, så jeg er en hann av den aller beste kvalitet som det lønner seg å parre seg med.”

En hann med mindre halepryd er ikke like iøynefallende for en predatorer og han er heller ikke like dårlig til å fly. En stor halepryd er derfor et ærlig signal til hunnene om hvor god en hann er til å overleve på tross av sitt store handikapp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.