Halvmåneøya

Halvmåneøya ligger i Søraust-Svalbard naturreservat som ble vernet i 1973. Berggrunnen består av doleritt, en vulkansk bergart som gir karrige vekstvilkår for vegetasjonen. Området har imidlertid alltid vært kjent som isbjørn-territorium, og om sommeren utnytter bjørnene ofte sjøfuglkolonier som matkilde.

Hvalfangere som holdt til om sommeren på Edgeøya og øyene utenfor sørvestsiden på 1600- og 1700-tallet besøkte også Halvmåneøya, hvor det nå kan sees et gravfelt fra denne tiden. Øya er imidlertid best kjent i forbindelse med den norske overvintringsfangsten på tidlig 1900-tallet. Fangststasjonen Bjørneborg ble etablert midt på vestsiden av øya (vis-à-vis Edgeøya) i 1898, men huset som står i dag er fra 1904. Den ble senere påbygd i 1935 og 1963. Det ble restaurert i 1995 med tilbakeføring til slik det var antatt å være i 1935. Et naust hører også til stasjonen, og selvskuddskasser for isbjørnfangst finnes ute i terrenget, til dels med isbjørnskjeletter like ved. Bjørneborg er et høyt prioritert kulturminne på Svalbard og har vært mye besøkt av turister.

Da det i 2009 ble innført ilandstignings- og ferdselsforbud på Halvmåneøya for å skåne øyas øvrige kulturminner, ble et mindre område rundt Bjørneborg unntatt. Det er imidlertid forbudt å skade, flytte eller fjerne løse kulturminner ved stasjonen. Bjørneborg ble sist brukt i sesongen 1969–1970 og den regnes som svært viktig som illustrasjon på hvordan en etablert overvintringsstasjon var organisert helt frem til isbjørnfredningen ble innført (1973).

• Svalbard
• Svalbards historie
• Isbjørn

• Norsk Polarinstitutt (2010): Cruisehåndbok for Svalbard, Polarhåndbok nr. 14, Tromsø