Hallgrímur Pétursson

Hallgrímur Pétursson var en islandsk dikter, en av samtidens store religiøse diktere. Han ble født og vokste opp ved Hólar bispesete på Nord-Island, gikk først på skole der, men drog senere til Tyskland og Danmark. Viet til prest i 1644, sogneprest på Saurbær i Hvalfjörður fra 1651 til han måtte slutte på grunn av spedalskhet i 1669.

Hallgrímur Pétursson har en ikke ubetydelig produksjon av verdslig diktning, blant annet tre samlinger rímur. I Aldarháttur (Verdens tilstand) sammenligner han den gamle islandske fristats herlighet med samtidens skrøpelighet. Han tok delvis i bruk skaldenes versemål og ble ansett for en av tidens kjennere av Islands gamle diktning.

Den overveiende del av hans produksjon er likevel religiøs diktning: leilighetsdikt, læredikt med emner fra Bibelen og salmer. Mest berømte er hans Passíusálmar (Pasjonssalmer, 1666) om Jesu lidelse fra Getsemane til gravleggingen. Disse salmene utmerker seg ved inderlig fromhet og et rikt billedspråk og er inspirert av det tyske Soliloquia de passione Jesu Christi (1587), hvis fromhetstype minner om de middelalderske mystikere.

Kjent og brukt er også hans begravelsessalme Allt eins og blómstrið eina (norsk oversettelse av Anders Hovden). Et utvalg på 14 av hans Pasjonssalmer på norsk ved Ivar Orgland i Islandske dikt fra Sólarljoð til opplysningstid (1977), komplett på norsk ved Harald Hope (1979).

I 2000 kom Ljóðmæli 1 (ved Margrét Eggertsdóttir), første bind av en vitenskapelig helhetsutgave av Péturssons skrifter.