Haldor Andreas Haldorsen

Etter folkeskole fikk Haldorsen innføring i smed- og hjulmakeryrket på farens vognhjulverksted i hjemmet på Rubbestadneset. Utover dette fikk han ingen formell utdanning.

Tanken om lettere sjøtransport enn ved årer og seil appellerte spesielt til folk langs kysten. Rundt 1900 ble den nye forbrenningsmotoren ansett som løsningen, spesielt en type egnet for drift av propell. Etter en tur til Bergen, der Haldorsen fikk se to av de nye motorene, begynte han på fritiden, nærmest som hobby etter arbeidet, å konstruere sin egen versjon etter amerikanske og tyske forbilder – et sjeldent eksempel på original teknologioverføring. Penger og kontanter var det lite av, derfor ble det meste selvlaget på farens verksted, men støping av motorkassen, også etter egne tegninger, ble utført på Wingaards støperi i Bergen. I danske og svenske fiskefarkoster var egenproduserte modeller allerede i bruk.

Etter langvarig prøving og feiling hadde Haldorsen sin motor klar våren 1903, en totakts semidiesel, stempelbredde 100 mm, med ytelse på om lag to hestekrefter og med flere originale elementer. Faren hadde oppmuntret ham og stilt maskinverktøy til disposisjon. Motoren ble installert for prøvekjøring i en livbåt fra det forliste passasjerskipet Folgefonnen. Det fulgte uker med mislykkede prøveturer, men etter justering av stempelbredden lyktes det omsider å oppnå tilfredsstillende driftsstabilitet. Produksjon og salg begynte umiddelbart. Den første motoren ble snart solgt og var i bruk i mange år, inntil den havnet på Norsk Teknisk Museum i Oslo.

I 1908 ble farens selskap registrert på nytt under navnet M. Haldorsen & Sønner Motorfabrik. Tillegget «og Sønner» markerte at far og tre sønner — Haldor, Lars og Benjamin — hadde gått sammen om den nye bedriften. Den 25-årige konstruktøren Haldor ble disponent. Haldor var medeier i årene 1908–1965 og disponent frem til 1946.

Haldor Haldorsen kom tidlig med i lokalpolitisk arbeid, blant annet var han medlem av Bremnes herredsstyre og formannskap fra 1917 til 1942. Han var pioner i arbeidet med å skaffe elektrisitet til øysamfunnene og var formann i komiteen for el-forsyningen i sunnhordlandsbygdene fra 1928 til 1946, formann i styret for Sunnhordland kraftlag fra 1946 til 1960 og Finnås Kraftlag fra 1946 til 1961. Han var preget av samme kristelige grunnsyn som sine foreldre — gudsfrykt, plikttroskap, misjon og avhold — og var medlem av styret i Bergen krets av Det norske Misjonsselskap. Han deltok også i nasjonalt politisk arbeid, var varamann til Stortinget for Venstre i flere perioder og fast stortingsrepresentant i periodene 1945–1949 og 1950–1953.

Haldorsen fikk diplom fra Selskapet for norske fiskeriers fremme. Han ble ridder av St. Olavs Orden i 1953, samme år som han overlot ledelsen av bedriften til sin eldste sønn Kristian Haldorsen. Bedriften gikk konkurs i 1978, og i 1986 ble den overtatt av finske Wärtsilä.

• dieselmotor
• forbrenningsmotor

• Hodne, Fritz: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Kjetland, Birger: Bygdebok for Karmøy. Torvastad, 1979, s. 281
• Nordby, Trond: Storting og regjering 1945–1985, 1985
• Steinsbø, Simon: Bømlo bygdebok, bd. 1: Gards- og ættesoge for Bremnes sokn, Bergen 1973
• Sydnes, Kristofer: Tiltak og arbeidsliv i Sunnhordland, 1926
• Wichmann Motorfabrikk a.l. 1903–1953, Bergen 1953