Haldenreaktoren

Haldenreaktoren, forsøksreaktor som eies av Institutt for Energiteknikk, bygd på tomt stilt til disposisjon av Saugbrugsforeningen (nå Norske Skog Saugbrugs) i Halden. Byggingen ble påbegynt i 1955, og reaktoren startet opp i 1958. Anlegget ble finansiert av midler fra Staten. Norsk Hydro bidrog med en gave på 7 tonn tungtvann. I dag det største internasjonale forskningsprosjekt i Norge. Reaktoren ble stanset permanent i 2018.

Reaktoren var verdens første kokende reaktor moderert med tungt vann. Uranbrenselet og 14 tonn tungt vann var innesluttet i en trykktank. Varmen som oppsto i uranet ved spaltningen av urankjernene, fikk det tunge vannet til å koke. Ved maksimal effekt kokte dette under et trykk på 33,4 bar ved en temperatur på 240 °C. Vanndampen ble ledet ut av tanken til en varmeveksler hvor den avgav sin varme, kondenserte og rant tilbake på tanken. På sekundærsiden av varmeveksleren ble det dannet ordinær vanndamp som kunne overføres til Saugbrugs og brukt der.

I 1957 foreslo den norske regjering overfor OECD at Haldenreaktoren skulle inngå som et av OECD-organet ENEAs (European Nuclear Energy Agency) forsøksprosjekter. I 1958 inngikk 12 av ENEA-landene en avtale om dette. Avtalen angikk utviklingen av selve reaktortypen og ble gjort gjeldende for tre år. EURATOM deltok i prosjektet frem til 1964. Senere er det regelmessig inngått nye treårige samarbeidsavtaler om forsøk med og anvendelser av reaktoren.

Haldenprosjektet var et samarbeid av nasjonale organisasjoner fra 18 land som i fellesskap finansierte programmet under oppsyn av OECD-NEA (Nuclear Energy Agency, nytt navn fra 1972 da Japan ble medlem). Deltagerlandene var: Belgia, Bulgaria, Danmark, Finland, Frankrike, Japan, Sør-Korea, Norge, Tsjekkia, Tyskland, Russland, Slovakia, Spania, Sverige, Sveits, Storbritannia, Ungarn og USA. 

Målsettingen for programmet var å få frem nøkkelinformasjon til bruk i sikkerhetsvurderinger, lisensiering og pålitelig drift av kjernekraft- og andre komplekse industrianlegg. Programmet kartla kritiske sikkerhetsegenskaper til brensel og materialer, samt hvordan mennesket samspiller med forskjellige teknologier og organisasjonsformer. Samarbeidsprosjektet ble administrert av et styre med representanter fra hver av deltagerorganisasjonene. Dette godkjente arbeidsprogram og budsjett. Utenlandske forskere og ingeniører var knyttet til staben for å utføre forsøk og delta i utviklingsarbeidet. Se også Institutt for energiteknikk, IFE.

Det lavaktive radioaktive avfallet ble behandlet og lagret ved Himdalen-anlegget i Akershus. Her mottas også radioaktivt avfall fra andre brukergrupper som sykehus, oljeselskaper og industri.

Brukt reaktorbrensel betegnes ofte som høyaktivt avfall. Det er sterkt radioaktivt og produserer varme; både radioaktiviteten og varmeproduksjonen avtar med tiden. Etter at brenselet var lastet ut av reaktoren, ble det derfor lagret i vannbassenger over en periode på minimum et år, hvoretter det ble lagret tørt. Det brukte brenselet fra Haldenreaktoren, ca. 0,85 m³, ble lagret på anleggsområdet i overensstemmelse med nasjonale krav og internasjonale retningslinjer.