Haiti (Kunst) (Sans Souci)

Ruinene av Palais de Sans Souci, bygd under regent Henri Christophe på begynnelsen av 1800-tallet, står på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Haiti er en republikk på den vestre delen av øya Hispaniola i Karibia. Øya var før europeernes ankomst bebodd av rundt en halv million taino-arawaker. Disse ble nærmest utryddet av sykdommer og av spanske erobrere i løpet av 50 år etter starten av spanjolenes kolonisering i Amerika. Fra tidlig på 1500-tallet ble et stort antall vest-afrikanere tvunget til øya, og til slavearbeid på det som etter hvert skulle bli svært innbringende plantasjer for kolonimakten Frankrike. I 1697 ble den vestre delen av øya Hispaniola tildelt Frankrike, under navnet Saint-Domingue (nå Den dominikanske republikk).

Etter den haitiske revolusjonen erklærte Haiti seg i 1804 uavhengig fra Frankrike, og republikken Haiti var dermed født.

Eldre historie

Toussaint-l'Ouverture

François-Dominique Toussaint-l'Ouverture var en av lederne av de svartes og blandedes opprør mot de hvite i Haiti under den haitiske revolusjonen. Toussaint-l'Ouverture ble fransk guvernør, men gjorde seg snart uavhengig, innførte en republikansk forfatning og styrte med stor dyktighet til han 1802 ble tatt til fange og ført til Frankrike, hvor han døde i fengsel.

Før Kristoffer Columbus ankom øya som han kalte La Isla Española i 1492, ble den bebodd av om lag en halv million taino arawaker som drev jordbruk og fiske. Spanierne nærmest utryddet denne befolkningen i løpet av 50 år, blant annet ved slavedrift på sukkerplantasjer som ble opprettet i 1506. Fra 1512 ble betydelige mengder afrikanske slaver innført. Imidlertid fant spanierne lite av interesse på den vestlige delen av øya, som i 1697 ble avstått til Frankrike. Franskmennene satte i gang opparbeidelse av den fruktbare jorden, noe som sammen med økt innførsel av slaver la grunnlaget for stor produksjon av sukker og bomull.

Den haitiske revolusjonen

Jean-Jacques Dessalines
Under ledelse av Jean-Jacques Dessalines gjorde den svarte befolkningen opprør mot franskmennene, og kunne i 1804 erklære Haiti for en selvstendig stat. Dessalines utropte seg til keiser og fortsatte kampen mot den hvite overklassen i Haiti. Da han ble drept i 1806, hadde han fordrevet og utryddet omtrent hele den hvite befolkningen. Tegningen er fra 1806 og viser Dessalines med et sverd i den ene hånden og en hvit kvinnes hode i den andre.
Av .

Haiti avskaffet slaveriet før noen andre land i verden, og det skjedde gjennom at slavene selv gjorde opprør.

I tiden rundt den franske revolusjonen i 1789 var Haiti et segregert samfunn bestående av om lag en halv million slaver, 40 000 hvite og 25 000 av blandet herkomst. Slaveloven, Code Noir, av 1685, hadde aldri gitt slavene de rettighetene som var offisielt gjeldende. De ble umenneskelig utnyttet, og dødsprosenten på plantasjene var høy. Revolusjonen i moderlandet førte til utvidet autonomi for plantasje-eierne, og mennesker av blandet herkomst fikk stemmerett. I 1791 gjorde over 100 000 slaver opprør i den nordlige delen av kolonien med krav om å bli frie borgere. Under ledelse av blant andre Toussaint Louverture kjempet slavene en bitter kamp i det følgende tiåret mot franskmenn, briter, spaniere og borgere med blandet rase. Det var også interne kamper mellom ulike grupper av plantasjeeiere, representanter fra den franske regjeringen og de såkalte «frie fargede».

I 1801 kontrollerte Louverture hele øya, men Napoleon Bonaparte intervenerte med store styrker for å gjenvinne kontrollen. Louverture havnet i fransk fangenskap hvor han døde i 1803, men hans løytnanter Jean-Jacques Dessalines og Henri Christophe tok over som ledere. Med god hjelp av en gulfeber-epidemi ble franskmennene beseiret 1. januar 1804. Dessalines proklamerte uavhengighet under det gamle navnet Haiti.

Etter USA var Haiti det første landet i Amerika som fikk sin uavhengighet. Landet var den første nasjonen i verden som totalforbød både slavehandel og slaveri. Det betydde håp for slavebefolkningen i andre kolonier og skremte plantasjeeierne. Uavhengigheten ble anerkjent av Frankrike først i 1825, etter at daværende president i Haiti, Jean Pierre Boyer, signerte en avtale som garanterte Frankrike en betydelig erstatning for tapet av Haiti som koloni.

Tyranni og intervensjon

Dessalines utropte seg til keiser og fortsatte kampen mot den hvite overklassen i Haiti. Dessalines ble imidlertid drept i 1806 etter å ha fordrevet og utryddet omtrent hele den hvite befolkningen. Landet ble deretter styrt av to separate regimer inntil Jean Pierre Boyer samlet landet 1820 og i tillegg erobret Santo Domingo fra spanierne. Øya var forenet inntil 1843, da opprør i Santo Domingo førte til ny deling – Haiti og den Dominikanske republikk.

Tyranniske ledere preget Haiti gjennom hele 1800-tallet, og landet var preget av økonomisk og politisk kaos. En svart overklasse vokste frem, mens fattigdommen tiltok blant det store flertallet av befolkningen. I perioden 1843–1915 regjerte 22 diktatorer, og mellom 1911 og 1915 ble hele sju presidenter styrtet. I 1915 intervenerte amerikanske styrker i forsøk på å bringe stabilitet. De følgende 19 årene ble Haiti styrt av en amerikansk høykommissær. I 1934 ble opposisjonen imidlertid så sterk at amerikanerne måtte trekke seg tilbake. Etter en periode på fire år med en forholdsvis progressiv politikk under Dumarsais Estimé, tok i 1950 en militærjunta makten under ledelse av oberst Paul Magloire (1907–2001).

Duvalier-dynastiet

Haiti

I nesten 30 år etter et militærkupp 1956–57 ble Haiti styrt diktatorisk, først av François Duvalier («Papa Doc»), deretter av sønnen Jean-Claude («Baby Doc»). Bildet viser Duvalier-familien på fotballkamp i 1971. Det var dette året «Papa Doc» (med hatt mot brystet) døde, og ble etterfulgt av den tjue år gamle «Baby Doc» (i forgrunnen). «Baby Doc» ble fordrevet i februar 1986.

Av /NTB Scanpix ※.

I 1956 ble Magloire tvunget til å gå av etter seks år med vanstyre og omfattende uroligheter og streiker. Han drog i eksil, og de nye militære lederne skrev ut valg som året etter ble vunnet etter en tvilsom prosedyre av landsbylegen François Duvalier («Papa Doc»). Det svarte flertallet hadde dermed fått makten i landet, men Duvalier utviklet raskt en autoritær holdning, og politikken utspant seg heretter som rene palassintriger og sammensvergelser.

Duvalier lot seg gjenvelge i de påfølgende valgene, som vakte protester langt utenfor Haiti. Kirken fikk sin frihet betydelig begrenset. Presidenten opprettet sin private hær, Tonton Macoute, som snart var fryktet for drap på opposisjonelle og andre som stod i veien for Papa Docs enevelde. USA trakk tilbake sin støtte til landet i 1963 i protest mot det politiske maktmisbruket og frykten for et fullstendig opprør.

I 1964 utropte Papa Doc seg selv til president på livstid. Intellektuelle og forretningsfolk forlot i stort antall Haiti, som hadde utviklet seg til det desidert fattigste landet i Latin-Amerika. Store mengder haitianere flyktet fra terror-regimet til nabolandet hvor deres arbeidskraft ble grovt utnyttet. Regelrett slavehandel er flere ganger blitt avslørt.

Baby Docs fall

Baby Doc

Jean-Claude Duvalier (Baby Doc) etterfulgte sin far som Haitis president på livstid i 1971, da han var bare 20 år gammel. Foto fra samme år.

Av /NTB Scanpix.

Papa Docs død i 1971 gjorde ikke slutt på eneveldet; sønnen Jean-Claude Duvalier («Baby Doc») ble samme år utropt til president på livstid. Håpet om at brutaliteten skulle modereres ble gjort til skamme. USA trenet en ny elitehær («Leopardene») som perfeksjonerte undertrykkelsen, mens Tonton Macoute holdt seg mer i bakgrunnen. På grunn av det ekstremt lave lønnsnivået i Haiti ble det i 1970-årene gjort iherdige forsøk på å lokke utenlandske investorer til landet. Mot slutten av 1970-årene utgjorde direkte amerikansk hjelp mer enn halvparten av Haitis statsbudsjett; en betydelig del av midlene fant veien direkte til Duvalier-familien.

En forsiktig åpning av diktaturet fra 1977 ble fulgt av åpen opposisjon og gerilja-aksjoner. Tonton Macoute ble igjen svært aktiv, og det gamle regimet ble gjenetablert. De sosiale forholdene ble stadig forverret, politiske mord preget hverdagen, og mange forsøkte å nå USA som båtflyktninger. I 1982 forsøkte eksilhaitianere en mislykket militær landgang. I begynnelsen av 1980-årene utviklet Haiti seg til å bli en slags frihandelsstat og tiltrakk seg en mengde amerikanske selskaper i forsøket på å skape «Karibias Taiwan». Dette ble ytterligere aktuelt med Ronald Reagan-regjeringens Caribbean Basin Initiative i 1984. Likevel opplevde Haiti en stadig økonomisk forverring. Flere mennesker mistet livet i 1984 under opptøyer på grunn av høye matvarepriser.

I 1985 ble det holdt folkeavstemning som befestet Baby Docs presidentskap på livstid og gav ham retten til å oppnevne sin etterfølger. Mot slutten av 1985 oppstod en omfattende protestbølge i Gonaïves med påfølgende voldelig undertrykkelse. USA satte frem krav om politiske reformer. Men opprøret tiltok, og Baby Doc ble i februar 1986 tvunget til å forlate landet med amerikansk hjelp; han dro i eksil til Frankrike. Et nasjonalråd (CNG), ledet av general Henri Namphy, tok makten med løfte om å organisere valg i 1987, med deltagelse også av hittil forbudte partier.

Frie valg og nytt kupp

Jean-Bertrand Aristide
Aristide var Haitis president i 1991, 1994–1996 og 2001–2004. Foto fra 1996.
Av /NTB Scanpix.

Etter en turbulent periode med militære presidenter, opptøyer, parodiske og voldelige valg, ble det første frie valget i Haitis historie avholdt i desember 1990. Presten Jean-Bertrand Aristide fikk hele 70 prosent av stemmene og tok med stor iver fatt på oppgaven med å skape orden i kaoset. Aristide fikk problemer allerede ved innsettelsen, da hans rival Roger Lafontant forsøkte seg på militærkupp uten å få tilstrekkelig oppslutning i hæren. I september 1991 ble Aristide avsatt i et militærkupp ledet av general Raoul Cédras. Parlamentet utnevnte den aldrende høyesterettsdommeren Joseph Nerette til president, mens Aristide flyktet til USA i eksil.

Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og USA innførte økonomiske sanksjoner mot Haiti og forsøkte uten hell å megle frem en anerkjennelse av Aristide som den eneste legitime presidenten. Økonomisk hjelp på 750 millioner dollar ble holdt tilbake av USA, Canada og EU. Virkningene av sanksjonene rammet særlig den allerede lutfattige befolkningen; resultatet var en økende strøm av båtflyktninger til USA. Haitis elite og militærmyndighetene tok for seg av det lille som var igjen av landets økonomi og spedde på med narkotikahandel.

FN-invasjon

President René Préval i 2009.
René Préval var den første i Haitis historie som hadde fullført to presidentperioder etter demokratisk valg, og den første presidenten på 25 år som forlot embetet i live og uten å være på vei verken til fengsel eller eksil.

Kravet om at Aristide skulle vende tilbake fikk stadig mer tyngde i Haiti hvor opptøyer, vold og undertrykkelse tiltok. FN advarte Cédras om at landet ville bli invadert hvis han ikke frivillig ville gi fra seg makten. I september 1994 gikk omsider en FN-styrke på 20 000 mann under USAs kommando inn i landet.

Invasjonsstyrkene møtte liten motstand. Hæren kapitulerte etter kort tid og ble avvæpnet og erstattet med en midlertidig FN-politistyrke. Cédras måtte innse at slaget var tapt og drog til Panama i eksil. Få dager senere ankom Aristide i triumf til hovedstaden Port-au-Prince, og situasjonen falt raskt til ro under overoppsyn av FN-styrkene. Aristide, som omtalte seg som sosialist da han ble valgt, la seg nå på en helt annen politikk for å tilfredsstille Verdensbanken og USA. Landets økonomi fikk igjen vekst, inflasjonen ble redusert, næringslivet begynte å fungere igjen, og privatisering ble satt i verk. FN trakk tilbake 60 prosent av styrkene sine i 1995, etter at en ny politistyrke var blitt trenet opp. Parlamentsvalget i 1995 ble vunnet av Aristides parti Lavalas; valget ble imidlertid kritisert for å ha vært uryddig.

Formelt sett var Aristides presidentperiode på fem år nesten utløpt, og grunnloven godtok ikke gjenvalg. René Préval fra det populistiske koalisjonen Organisation politique Lavalas (OPL) vant valget i desember 1995 med 88 prosent av stemmene. For første gang i landets historie overlot en valgt president embetet til en valgt etterfølger. Den politiske situasjonen var deretter forholdsvis rolig. Våren 2000 ble den siste kontingenten amerikanske FN-soldater trukket ut.

Etter at Préval ble innsatt som president i 1996, har landet vært preget av politisk uro og splittelse i regjeringspartiet. Statsminister Rosny Smarth ble kritisert av befolkningen for det storstilte privatiseringsprogrammet og kutt i offentlige utgifter som han ble pålagt av IMF, og i oktober 1997 ble han tvunget til å forlate ministerposten. Nasjonalforsamlingen nektet å godkjenne president Prévals forslag til statsministerkandidater, og landet var uten en funksjonsdyktig regjering og befant seg nærmest i et politisk vakuum. I januar 1999 oppløste presidenten like godt hele nasjonalforsamlingen, og 25. mars fikk landet sin første regjering på 21 måneder da Préval utnevnte en ny regjering med Jacques-Édouard Alexis som statsminister. Préval satt som president frem til 2001.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg