Hadrians villa. En del av Kanopus-anlegget, der søyler og skulpturer omgir et 100 m langt basseng. Det ble anlagt omkring 130 e.Kr.
Hadrians villa er det store palassanlegget som keiser Hadrian anla ved byen Tivoli (Tibur) nær Roma i 118–138 evt. Eiendommen var i bruk som keiserresidens frem til 200-tallet, da den begynte å forfalle. Ruinene ble gjenoppdaget på 1400-tallet. Hadrians villa har siden 1999 vært oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.
latin Villa Hadriani
italiensk Villa Adriana
Det var en tradisjon blant romerske aristokrater og keisere å bygge luksuriøse landeiendommer, som man kunne trekke seg tilbake til på sommeren. Hadrians villa er det uten sammenligning største villaanlegget av denne typen, og det er et mye større og mer omfattende kompleks enn en vanlig romersk villa. Anlegget bestod av flere palasser, to teatre, biblioteker, termer (bad), hager og fonteneanlegg. Den dekker et område på cirka 120 hektar, og er dermed nesten dobbelt så stort som Pompeii, som var en middels stor romersk by.
Det har lenge blitt antatt at keiseren ville at de forskjellige delene av anlegget skulle minne ham om steder han hadde beundret på sine mange reiser, som for eksempel de store filosofskolene i Athen, den vakre Tempedalen i Thessalia eller Serapis-helligdommen ved Kanopos nær Alexandria. Identifiseringen av bygningskomplekset med disse antatte forbildene har imidlertid vist seg å være heller usikker, idet den bygger på en upålitelig senantikk kilde, Historia Augusta, fra 300-tallet evt.
Det er sannsynlig at bygningene i Hadrians villa ble inspirert av inntrykk fra Hadrians reiser, men det er formodentlig uhistorisk å se dem som imitasjoner av eksisterende bygninger. Snarere er de selvstendige arkitektoniske konstruksjoner, som et eksempel på den typisk romerske eklektiske lån av ulike tradisjoner, som skapte et eget, unikt uttrykk.
Hadrian var lidenskapelig interessert i arkitektur og var selv en god arkitekt. Flere av bygningene i Hadrians villa anses som hans egne verk, for eksempel det intimt private, lille palasset Teatro marittimo, og det storslåtte anlegget Piazza d’oro.
Hadrians villa ble bare tidvis brukt som keiserresidens etter Hadrians død og frem til 200-tallet, da den begynte å forfalle. Anlegget nevnes for siste gang på 500-tallet, da ruinene ble brukt som feltleir for de gotiske troppene som beleiret Tivoli. Hadrians villa ble gjenoppdaget i 1485 av renessansehumanisten Flavio Biondo, og de første utgravningene ble finansiert av pave Alexander 6 (Rodrigo Borgia). Utgravningene som pågikk i århundrer, handlet først og fremst om å finne kunstskatter, fremfor alt skulptur, til kirkens og aristokratiets kunstsamlinger. Det har knapt vært utført vitenskapelige utgravninger. Store mengder romersk skulptur av høyeste kvalitet i verdens fremste museer for antikk kunst kommer herfra. I Romas museer finnes omkring 300 skulpturer fra Hadrians villa.
Arkitekturen i Hadrians villa var en av de viktigste inspirasjonskildene i renessansen og barokken: herfra hentet noen av de fremste arkitektene og kunstnerne i denne perioden stor inspirasjon, slik som Pirro Ligorio, Andrea Palladio og Giovanni Battista Piranesi. Gjennom kunnskapene de tilegnet seg bidro de til større viten om den romerske arkitekturen. Piranesi utarbeidet det første detaljerte kartet over Hadrians villa, som ble posthumt publisert i 1781.
Etter samlingen av Italia i 1861 ble større deler av det utgravde området, som tidligere hadde vært fordelt på en mengde ulike, private jordeiere, kjøpt opp av den italienske staten. Dette skjedde på slutten av 1800-tallet, og Hadrians villa ble da en arkeologisk park. Siden 1999 har Hadrians villa vært oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.