HVDC (High-Voltage Direct Current)

HVDC er et system der en bruker høyspent likestrøm til kraftoverføring i stedet for vekselstrøm, som er det mest vanlige. Teknikken går ut på å likerette vekselstrømmen før den mates inn på kabelen, og vekselrette den, det vil si å gjøre den om til vekselstrøm igjen før den mates inn på nettet på den andre siden.

HVDC-overføring kan være aktuelt å bruke når én eller flere av følgende betingelser er oppfylt:

• Når stor effekt skal overføres over meget lang avstand – mer enn 700–1000 kilometer. Her vil tapene i en likestrømoverføring være mye mindre enn i en vekselstrømoverføring.
• Når kabeloverføring på likestrømnivå er nødvendig av andre grunner. Det kan for eksempel være for å synkronisere to uavhengige sterke vekselstrømnett.
• Når et sterkt vekselstrømnett skal sammenkoples med et relativt svakt nett.

Det kan også være andre grunner til å velge HVDC. Teknikken gir god mulighet til å kunne regulere effekt hurtig og presist i nettet, og dermed blant annet dempe hurtige effektsvingninger.

Verdens første praktiske anvendelse av en HVDC-forbindelse fant sted med bruk av kvikksølvdamplikeretter ved etablering av en 100 kV-forbindelse mellom det svenske fastlandet og Gotland i 1954. Men det egentlige gjennombruddet for teknikken kom først med utviklingen av tyristoren (se kraftelektronikk), som ble utviklet til effektformål av det svenske elektrokonsernet ASEA AB (nå ABB). Med styrte tyristorer vil likeretting og vekselretting foregå elektronisk uten bevegelige deler, og frekvens og fase kan styres slik at den tilpasser seg nettet på den andre siden.

I dag brukes teknikken over hele verden. For eksempel er alle kabelforbindelsene mellom Skandinavia og det europeiske fastlandet basert på HVDC-teknikken. Hittil er det stort sett benyttet énlederkabel, hvor det godt ledende og salte havvannet fungerer som returleder i likestrømsystemet. I dag brukes også bipolare sjøkabler i HVDC-forbindelsene. Dette er kabler hvor en metallisk kappe i kabelen nyttes som returleder. På den måten unngår man ulempene ved å ha elektrodeanlegg med jording i sjø, som blant annet kan danne klorforbindelser og korrosjon på metall. Det er imidlertid ikke påvist at bruk av elektroder har noen negativ innvirkning på miljøet og livet i havet.

Også ved store sjøkabelforbindelser forlagt i norske fjorder kan man benytte HVDC-teknikk. Teknikken er velkjent og driftssikkerheten god. Men det som har begrenset bruken av HVDC i sjøkabelforbindelser er først og fremst at anleggene er vesentlig dyrere å bygge enn tradisjonelle linjer, på de forholdsvis korte distansene det her er snakk om. Ved feil på sjøkabler må man dessuten regne med betydelig lengre reparasjonstid enn for tradisjonelle linjer.