HLA-molekyler, navnet kommer av at molekylene først ble påvist som antigener på hvite blodceller. HLA-molekylene er blant immunapparatets aller viktigste «informasjonsmolekyler». De holder T-lymfocyttene løpende informert om hvilke proteiner som til enhver tid befinner seg inne i våre celler. T-lymfocyttene reagerer dersom de blir informert om proteiner fra fremmede inntrengere som bakterier eller virus osv.

HLA-molekylene deles inn i to klasser, klasse I (HLA-I) og II (HLA-II). De to klassene har litt forskjellig struktur og cellefordeling. HLA-I-molekylene finnes i nesten alle kjerneholdige celler. HLA-II-molekylene finnes bare på såkalte antigenpresenterende celler (monocytter, dendritiske celler osv.). Innen hver klasse av HLA-molekyler er det flere ulike serier. Innen HLA-I-klassen finnes HLA-A-, -B- og -C-seriene av HLA-molekyler. Innen HLA-II-klassen finnes HLA-DR-, -DQ- og -DP-seriene av HLA-molekyler. Hver serie av HLA-molekyler består av en lang rekke varianter. Hvert individ har en eller to varianter av HLA-molekyler fra hver serie. Fordi det finnes mer enn ca. 1500 varianter av HLA-molekyler har forskjellige, ubeslektede individer ofte forskjellige HLA-molekyler. Siden HLA-molekylene kodes av gener som sitter tett sammen på den korte armen av kromosom 6, vil det imidlertid være ca. 25 % sjanse for at to søsken har arvet nøyaktig de samme HLA-molekylene fra sine foreldre.

HLA-molekylene har en liten «grop» som binder peptidfragmenter av proteiner. Etter å ha bundet slike peptidfragmenter inne i cellene «vandrer» HLA-molekylene til celleoverflaten og «viser frem» til T-lymfocyttene hva de har funnet. HLA-I-molekylene informerer T-lymfocytter av CD8 type (TCD8) om proteiner som er produsert av cellene. Hvis en celle produserer proteiner fra et virus vil det vanligvis føre til at cellen blir drept av TCD8-lymfocyttene, som derfor kalles «T-dreperceller». HLA-II-molekylene informerer T-lymfocytter av CD4-type (TCD4) om proteiner som antigenpresenterende celler har tatt opp fra det ekstracellulære rom. TCD4-lymfocyttene hjelper bl.a. B-lymfocyttene til å produsere antistoffer mot fremmede bakterier og virus. TCD4-lymfocyttene kalles derfor «T-hjelperceller».

Forskjellige varianter av HLA-molekyler har litt forskjellig peptidbindende «grop». Forskjellige varianter av HLA-molekyler binder derfor ulike sett av peptider. Det fører til at de HLA-molekylene som et individ har er med på å bestemme hvilke peptidfragmenter hans T-lymfocytter kan reagere mot. Dette medfører at individer med forskjellige HLA-molekyler har litt forskjellig immunsvar mot infeksjoner, bl.a. HIV-infeksjon. Dette medfører også at individer med forskjellige HLA-molekyler har ulik disposisjon for autoimmune sykdommer, dvs. sykdommer hvor immunapparatet går til angrep mot kroppens egne celler og vev. Individer som har varianten HLA-B27 (ca. 10 % i Norge) er f.eks. arvemessig disponert for å utvikle Bekhterevs sykdom, mens de som har varianten HLA-DQ2 er arvemessig disponert for å utvikle cøliaki, osv. Bare et fåtall av dem med en HLA-disposisjon for en bestemt autoimmun sykdom vil imidlertid utvikle sykdommen. Autoimmune sykdommer skyldes en kombinasjon av arvemessig disposisjon og utløsende miljøfaktorer.

HLA-molekylene er også sterke transplantasjonsantigener, eller vevstyper. Ved allotransplantasjon induseres forkastelsesreaksjoner særlig mot giverens fremmede HLA-molekyler. Forkastelsesreaksjonene blir svakere og sjeldnere når giver og mottaker har de samme eller deler mange HLA-molekyler. Dette utnyttes ved celle- og organtransplantasjoner. Ved HLA-typing eller vevstyping prøver en å finne frem til giver-mottakerkombinasjoner som har så like HLA-molekyler som mulig. Det er særlig viktig ved stamcelletransplantasjoner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.