Høyland kirke

Høyland kirke er blant landets store trekirker og tilhører den store gruppen på ca. 30 kirker i Rogaland som vanligvis kalles Linstow-kirker. Det betyr ikke at de alle er oppført etter slottsarkitekt Linstows tegninger, men at de har enkelte trekk derfra og andre som er særegne for denne rogalandske kirketypen. De er alle utpregete salkirker. Som Linstows kirker har de et blokkformet volum med rektangulær grunnplan der bare tårnet er et eget tilbygg. De har sakristier avdelt i hjørnene på hver side av koret, men i motsetning til Linstows planer har de gallerier over. Galleriene er vanligvis ført rundt hele kirken fra begge sider av koret, bare brutt av prekestolens plass ved et vindu på sydsiden.

Andre særtrekk i denne Rogaland-typen er de tilnærmet horisontale himlingene, med loftsbjelker hengt opp i takkonstruksjonen så de får en svak krumning opp over kirkens midtakse, og de er dessuten svunget ned mot langveggene ute på siden. Himlingskledningen har en helt særegen løsning med sulagte bord (det vil si at underkanten av hvert bord dekker overkanten av det underliggende bordet), som motvirker oppsprekking. Vinduene er store, og ofte er to stykker også plassert bak alteret. Det er usedvanlig lyse rom med en enkel og klar form som understrekes av galleriløsningen. Øvre del av galleribrystningene har ofte en spinkel balustrade som åpner for sikt ned i kirken.

Denne kirketypen oppsto omkring 1830, i en tid da sildefiske skapte oppgangstider på Jæren, Bøndene kjøpte fri gårdene sine, og en intens nydyrking ble satt i gang og la grunnlaget for ny velstand. Man kan gjerne si at disse kirkene hører sammen med fremveksten av Jærens jordbrukslandskap.

Utviklingen av kirketypen kan spores tilbake til byggingen av andre kirker på Jæren: Varhaug kirke 1826–1828 (revet 1904), Time kirke 1827–1830 (brent 1859) og Nærbø kirke 1833–1834. Varhaug kirke var tegnet av Linstow og ga ham grunn lagsmateriale for hans senere mønstertegninger. Time kirke var derimot tegnet av ingeniørkaptein Arild Sibbern i Kristiansand, mens Nærbø kirke ble vedtatt oppført etter Linstows tegninger til Varhaug. Mye tyder på at disse trekirkene ble langt mer like enn tegningene hadde vært. De ble oppført under innflytelse av lokal byggeskikk, og erfaringer fra en ble brakt videre til den neste til det oppsto en egen ny type. Denne kirketypen skulle bestå helt frem til rundt 1880 og spres til alle deler av fylket. Mot slutten av perioden ble dette den mest alderdommelige regionale kirketypen i Norge, mens Høyland kirke representerer en tidlig fase i denne utviklingen.

Det hadde vært vanlig med gallerier helt oppe i koret siden slutten av 1700-tallet. Da slike ble oppført i strid med tegningene i Time, unnskyldte man seg med at de var nødvendige for å styrke konstruksjonen i den lange kirken. De fikk derfor lov til å beholde dem på langsidene, men måtte fjerne galleriet som var bygget på tvers bak alteret.

I Høyland søkte man i 1837 først om å få bygge en kirke som skulle være lik den nye i Time. Senere ble også tegninger fra Time innsendt. Det må ha vært Sibberns tegning fra 1827 der de utførte forandringene sannsynligvis var tegnet inn. Linstow, som vurderte den for Kirkedepartementet, mente den var «en middelmaadig Komposition, men er den den bedste som der paa Stedet kan skaffes, maa den antages for god.» Før byggingen tok til, ble det imidlertid bestemt å slå sognet sammen med Soma sogn. Behovet for mer plass skulle man løse med å bygge kirken ca. 25 prosent lengre enn på tegningen. Tillatelsen, gitt ved kongelig resolusjon i 1839, spesifiserte den store lengden på 58 alen og «i det Væsentlige overensstemmende» med den tegningen som viste Time kirke noenlunde slik den var oppført.

Det var således ikke mye av Linstows tegninger som lå til grunn for de formelle vedtakene i byggesaken. Likevel bærer også Høyland kirke preg av Linstow, først og fremst på grunn av tidens forholdsvis enkle empirestil, mens enkelte detaljer, som prekestolen og vinduene i tårnet, tydeligvis er hentet fra Linstows mønstertegninger, slik det etter hvert skulle bli vanlig i denne spesielle rogalandske kirketypen.

Høyland kirke ble den mest påkostede innenfor gruppen, med et gjennomgående høyere nivå på detaljer og utførelse enn vanlig. Dette møter man allerede utvendig i de rikt utførte empire portalene med søyler og galvlfelt. Det fortsetter innvendig i det liturgiske inventaret og bemalingen der det er skapt storslagen bygdeempire. Mange steder i Rogaland flyttet man som her over den gamle altertavlen i renessanseformer fra begynnelsen av 1600-tallet og inkorporerte den i sine nye omgivelser. Den var blitt opp malt på 1700-tallet, og nå fikk den nye vinger og nytt toppstykke utført med klassisistiske detalj er og et stort kors etter Linstows typetegninger, men flankert av svungne volutter. Hvitmalingen med gylne konturer fra denne tiden, ble fjernet ved restaurering allerede i 1933.

Etter utbedring og restaurering i 1968–1969 under tilsyn av Riksantikvaren er Høyland blant de best bevarte i gruppen Linstow-kirker. Da var det behov for større sakristier, men for å opprettholde den karakteristiske sluttete formen utvendig, ble dette løst innvendig ved å forlenge de gamle sakristiene ut mot kirkerommet og utvide koret tilsvarende ved flytting av korskranken. Forandringen merkes neppe om man ikke vet om den.

Vindeltrappen til nordre sidegalleri var fjernet, antagelig for å skaffe flere sitteplasser, men ble nå gjenskapt som påkrevd rømningsvei. De opprinnelige fargene ble tatt opp igjen. Et vesentlig innslag er den lyse eikemarmoreringen på prekestolen og galleribrystningen. Den finnes også på benkevangene med opprinnelige dører. Setene er derimot modernisert til det mer behagelige.

• Hans Ditlev Franciscus Linstow
• kirke
• Sandnes