Hønensteinen

Tolkningen av innskriften er svært omstridt. Den ble først tolket av Sophus Bugge i 1902. Bugge mente steinen var reist til minne om en som hadde omkommet i kulden på vei til Vinland. Han satte opp teksten i verseform og leste den slik:

Út ok vítt ok þurfa / þerru ok áts / Vínlandi á ísa / í úbygð at kómu; / auð má illt vega, / [at] døyi ár. («De kom ut (i havet) og over store strekninger og trengte til klær å tørke seg på og til mat bort imot Vinland opp på iser i ubygda. Ondt kan ta lykken bort, så man dør tidlig.»)

Det er spesielt opplysningen om Vinland som er kontroversiell, og Bugge måtte tolke to av runene i navnet «efter Formodning». Bugge tidfestet steinen på grunnlag av Vinlands oppdagelse rundt år 1000 evt.

Magnus Olsen, derimot, mente at steinen fortalte om ringerikinger som reiste til Østgrønland omkring 1050 og døde der. Han argumenterte mot enkeltheter i Bugges tolkning og kom med følgende resultat:

Út ok vítt, ok þurfa þerru ok áts, vindkalda á ísa, í óbygð at kómu. Auð má illt vega, at deyi ár. («Ut (mot vest) og fjernt (over havet), og trengende til håndklede og mat, kom de inn (til land), opp på vindkalde iser, (frem) i ubygd. Ondt – at man skal dø tidlig – kan ta lykken bort.»)

Olsen måtte også gjette seg til en lesning av runene som Bugge hadde tolket til «Vinland», men Olsen mente å lese «uinka??», til forskjell fra Bugge, som hadde lest «uin?a?i» (tolket til dativformen Vínlandi). Olsen tolket runene han leste til vindkalda.

Magnus Olsen knyttet steinen til Finn Fegin, en dattersønn av Sigurd Syr. Finn skal ha omkommet ved nordøstkysten av Grønland ved 1050, og dette forsterket grunnlaget for Olsens datering av steinen.