Hélène Lenoir er en fransk forfatter. Hun debuterte relativt sent, 39 år gammel, og har utgitt alle sine bøker, så nær som én, på det kjente forlaget Minuit i Paris. Lenoir er først og fremst romanforfatter, men hun har også utmerket seg med sine novellesamlinger. Hun er høyt verdsatt for sin stilistiske bevisshet og sitt sterke fokus på mellommenneskelige relasjoner.

Hélène Lenoir er født og oppvokst i bydelen Neuilly-sur-Seine i Paris. Hun bruker morens pikenavn, Lenoir, som forfatternavn. Etter å ha studert germanistikk i hjembyen flyttet hun i 1980 til Tyskland, hvor hun har vært bosatt siden. Hennes mann er en tysk biolog og forsker, spesialist på hørselsnerven hos gresshopper. Lenoir arbeider deltid som fransklærer, og vier resten av tiden sin til skjønnlitterær produksjon. Hun ønsker liten oppmerksomhet rundt egen person og privatliv, men kommenterer gjerne tekstene sine i ulike sammenhenger.

Lenoirs debutbok, novellesamlingen La Brisure (1994), markerer starten på et forfatterskap som tematisk i stor grad kretser rundt beskrivelsen av en iboende sårbarhet som finnes i nære forhold mellom mennesker. Spenninger og konflikter, avtagende lidenskap, frustrasjoner og gnisninger, maktstrategier, avhengighet og/eller underkastelse, avvisning, savn, tomhet eller mangel på kommunikasjon er eksempler på betente punkter som blottlegges i tekstene, oftest sett i lys av parforhold eller familierelasjoner. Innholdet formidles i en stram komposisjon og en nøktern, usentimental stil. Lenoir evner å skape en fortettet, subtil atmosfære med utgangspunkt i tilsynelatende ubetydelige detaljer i hverdagen. 

Debutsamlingen og de to påfølgende romanene, Bourrasque (1995) og Elle va partir (1996), fikk beskjeden oppmerksomhet ved utgivelsen. Men den kresne forleggeren Jerôme Lindon var mer opptatt av kvalitet enn av salgstall og presseomtale. Han skjønte at han hadde å gjøre med en forfatter som det var verdt å satse videre på. Med romanene Son nom d’avant (1998) og Le Magot de Momm (2001), samt novellesamlingen L’Entracte (2005), nådde Lenoir ut til et større publikum. Tekstene benytter seg av ulike fortellerteknikker hvor det blant annet veksles mellom indre monologer, dagboksnotater og dialoger. Karakterenes indre og ytre tale glir tidvis over i hverandre, mens lange, sammensatte setninger uten tegnsetting alternerer med kortere. Romanene er representative for Lenoirs ofte visuelle skrivemåte. Denne kan gi leseren assosiasjoner til ulike kamerabevegelser, hvor panorering, kjøring og tilting snedig kombineres med inn- og utzooming. Små detaljer studeres på nært hold, eksempelvis ved at fortelleren dveler ved en hånd som stumper en sigarett i et askebeger, eller inngående beskriver motivet i bunnen av askebegeret; deretter zoomer teksten ut for å skildre objekter lenger borte.

Lenoir tar i bøkene sine i bruk den europeiske litteraturen gjennom en implisitt intertekstualitet, både formelt og tematisk. Verkene hennes har ofte vært sammenliknet med den franske nyromanforfatteren Nathalie Sarraute, men forfatteren selv har framhevet nyromanforfatteren Claude Simon og modernisten Virginia Woolf som viktige forbilder. Karakteren Britt Ardell i Son nom d’avant kan sies å ha interessante paralleller til Clarissa Dalloway, hovedkarakteren i Virginia Woolfs roman Mrs Dalloway. Den intertekstuelle dialogen som finnes i Lenoirs forfatterskap som helhet betraktet, er mer generelt et konkret uttrykk for at franske forfattere fra og med 1980/90-tallet i stort omfang henter inspirasjon fra tidligere tiders litteratur i arbeidet med egne tekster.

Romanene La Crue de juillet (2013) og Tilleul (2015) er begge oversatt til dansk, henholdsvis under titlene Floden (2014) og Lindetræ (2016). Førstnevnte tekst er av litteraturkritikere blitt omtalt som en av Lenoirs beste. Den ytre handlingen i Floden finner sted i en ikke navngitt by, antakelig i Østerrike, hvor en ung, fransk journalist, Thérèse, ankommer en helg i juli for å gjøre et intervju. I byen råder en dramatisk stemning. Et voldsomt regnvær har fått elven til å gå over sine bredder. Flommen i rammefortellingen overskygges raskt av en annen oversvømmelse, som skildrer følelser, assosiasjoner og tilbakevendende bilder fra fortiden idet de oppstår i to mennesker som møtes tilfeldig og tiltrekkes gjensidig. I Floden flommer det med andre ord over både på det ytre og indre plan. Lenoir makter her å skape en intens leseropplevelse av de sjeldne, og den sentrale kritikeren Patrick Kéchichian skriver i avisen La Croix at Lenoir her skriver «med en akrobatisk, svimlende perfeksjon».

  • La Brisure (1994).
  • L'Entracte (2005).
  • Bourrasque (1995).
  • Elle va partir (1996).
  • Son nom d'avant (1998).
  • Le Magot de Momm (2001).
  • Le Répit (2003).
  • La Folie Silaz, roman (2008).
  • Pièce rapportée (2011).
  • La Crue de juillet (2013) – Utgitt på dansk som Floden (2014), oversatt av Hans Peter Lund.
  • Tilleul (2015) – Utgitt på dansk som Lindetræ (2016), oversatt av Hans Peter Lund.
  • Warren Motte, Fiction Now: The French Novel in the Twenty-first Century, 2008.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.